Syndefallet er historiens store katastrofe. Det er synden som er årsak til alt det onde i verden. Derfor taler også Gud så alvorlig om hva som vil skje dersom Adam synder og gjør imot Guds vilje. Da skal han visselig dø. Men Adam lød ikke Gud. Han gjorde imot Guds vilje og tok av det treet Gud hadde forbudt ham å ta av. Og dermed kom synden inn i verden og verdenshistoriens største katastrofe var et faktum.
Hvilke følger fikk syndefallet?
1) For det første førte synden til en reaksjon hos Gud. Synden forårsaket en reaksjon i Guds hjerte som endret Guds forhold til menneskene han hadde skapt.
Gud er hellig, sier Guds ord. Det vil si at Gud er skilt fra alt som er urent, alt som er syndig og ondt. Han er bare renhet, sannhet, hellig kjærlighet. Han er full-kommen. Gud kan ikke forenes med noe som er urent, syndig eller ondt. Gud er en fortærende ild, sier Skriften. Det vil si at alt som ikke er slik Gud selv er, like hellig, rent, sant og godt, det vil fortæres i Guds nærhet. Gud reagerer med vrede, dom og forbannelse mot synden og synderen.
Gud kunne ikke lenger ha samfunn med menneskene etter at de hadde syndet, han måtte drive dem bort fra seg. I det øye-blikket mennesket syndet mot Gud, kom det noe inn som skapte skilsmisse mellom Gud og mennesker: synden. «Deres misgjerninger skiller mellom dere og deres Gud» ( Jes 59:2), sier Gud gjennom profeten Jesaja. Synden skapte skille fordi Gud selv ikke kunne forlikes med den, men reagerer med vrede og forbannelse, fiendskap og dom over all synd.
Gud er en dommer over all synd, han vredes på synden og krever synderen til regnskap for all synd. Og straffen for synden er ikke noe mindre enn døden. Å være død betyr først og fremst å være skilt fra Gud, han som er livets kilde. Det er det samme som fortapelse og helvete, nemlig en tilværelse borte fra Gud, under hans dom og forbannelse.
Uten at synden tas bort, kan ikke Gud forlikes med menneskene igjen. Det finnes ingen toleranse mot synden i Guds hjerte. Guds nåde er ikke det samme som toleranse, at Gud ser bort fra synden og ikke bryr seg om den. Gud kan ikke tilgi og se bort fra synd som ikke er oppgjort, som ikke er sonet og betalt. For Gud er hellig og rettferdig.
Derfor kan ikke det skje noen for-likelse mellom Gud og mennesker uten at det kommer i stand en forsoning som innebærer at synden sones og gjøres opp.
2) Men syndefallet har også en annen følge. Synden forårsaket ikke bare en reaksjon i Guds hjerte, men synden gjorde også ubotelig skade i menneskets hjerte. Fra å være vendt til Gud i tro og kjærlighet, ble det vendt bort fra Gud. Fra å akte Gud som sin venn, begynte det å akte Gud som en fiende. Mennesket ble Guds fiende og fikk en vilje som strider mot Gud og alt godt.
Selve menneskenaturen ble fordervet og forvendt. Kjødets attrå er fiendskap mot Gud (Rom 8:7; Rom 5:10). Du og jeg har av vår naturlige fødsel, som naturlige mennesker en lyst og trang som på det sterkeste strider mot Gud.
Dette har du og jeg vanskelig for å innse og innrømme. Vi kan nok godta at vi ikke helt lykkes i å elske Gud og det gode slik vi burde, men at vi er onde og har vår lyst i det som er ondt, at vi er fiender av Gud og alt godt – nei, det blir for mørkt og pessimistisk. Men slik taler Guds ord om oss. Det er sannheten om oss.
Vi har verken vilje eller evne til å leve med Gud, vi har verken lyst eller trang, men er fiendsk til alt som kommer fra Gud.
Derfor taler Guds ord til oss om at vi må bli omvendt. Hvis det ikke skjer en sinns-forandring hos deg og meg, så forblir vi bortvendt fra Gud, vi forblir stående som Guds fiender.
Derfor trenger vi omvendelse, vi trenger sinnsforandring. Vi kan ikke forbli i vårt fiendskap mot Gud, men våre hjerter må vendes om til Gud, skal vi bli frelst.