«Å eie Guds fred er en dyrebar skatt». Den freden får vi fordi alt vårt ble tilregnet Kristus, og alt som er hans blir tilregnet oss. Det første kaller vi forsoningen, det andre rettferdiggjørelsen. Vi skal her se hvordan de to forholder seg til hverandre.
Soning i Det gamle testamentet
Én gang i året feirer jødene Jom Kippur. Det er den store forsoningsdagen da ypperstepresten gikk inn i det aller helligste og stenket blod på nådestolen, også kalt soningslokket (3 Mos 16). På hebraisk kalles den kapporet som er hunkjønnsformen til kippur. I dette språket uttrykker hunkjønn ofte aktiviteten eller livet til hankjønnsordet. Med andre ord har vi nå kommet til det stedet hvor soningsresultatet lever.
På hebraisk danner de ord av en grunnstamme på tre konsonanter og varierer med vokaler, forstavelser og endelser. Ordstammen kfr danner ord med flere betydninger. Noah fikk beskjed om å smøre (kfr) arken med bek, kofær (1Mos 6:14). Rim kalles kefår (2 Mos 16:14, Salme 147:16). Skattmester Mitredat talte opp tretti sølvbeger, kefåre (Esra 1:10), en kefir overfalt Samson (Dom 14:5), og min elskede er for meg en blomsterklase av kofær (gresk kypros, Høys 1:14). Hva som er homonymer eller forgreninger av samme stamme, skal jeg ikke si for sikkert. For ordenes veier er uberegnelige.
Men de aller fleste gangene blir begrepet brukt om å sone. Blant mennesker handler det om å stille vreden til f.eks. en konge (Ord 16:14) eller til Esau (1 Mos 32:20). Se også 2 Sam 21:3.
Slik er det også med vårt forhold til Gud. Når han vender sin vrede bort, kan han tilgi. Derfor blir ordet noen ganger oversatt med å tilgi (Salme 65:4, 78:38 og 79:9). Men han krever et offer. Derfor måtte Aron skynde seg å gjøre soning da Gud begynte å straffe folket som knurret (4 Mos 16:46).
Da den hellige Gud kom og ville bo blant et av jordens syndige og urene folk (2 Mos 29:45), påla han dem en mengde offerhandlinger så han kunne vende sin vrede bort fra dem. Han ville bo hos dem fordi han elsket dem, og fordi han ville gi verden en frelser gjennom dem, en som kunne sone og gjenopprette Adams fall. For ingen av ofringene kunne frelse oss fra syndens straff og herredømme. De var bare forbilder på ham som skulle komme. Hver morgen og hver kveld ble det ofret et lam i Herrens helligdom, men Jesus, Guds lam, han ofret seg selv og ble straffet én gang for alle verdens synder.
Kristi soningsverk
Det skjedde på den måten at Gud overgav ham i syndige menneskers hender og forlot ham der (Luk 24:7, Matt 27:46). Derfor, det han led, både på sitt legeme og i sin gudfryktige og følsomme samvittighet, det var det mennesker som hadde påført ham. Den lidelse og kval de gav ham, var nok til å sone alle våre synder. Blant disse var også vi. For vi er av samme kaliber som dem og vil gjøre akkurat det samme når Gud ikke hindrer oss i å la synden få fritt løp.
Deretter handlet Gud med ham etter hans rettferdighet og reiste ham opp fra de døde så han kunne dele sin rettferdighet med oss. Dette kalles den objektive forsoningslære.
I oldkirken talte de mye om at Kristus ved sin død og oppstandelse vant over døden og djevelen og på den måten fridde oss fra deres fangenskap. Den svenske teologen Gustav Aulen kalte dette for den klassiske forsoningslæren. Men det betyr ikke at våre fedre forkastet hans stedfortredende straffelidelse. Både Ireneus, Justin Martyr, Tertullian, Athanasius og Augustin bygger Kristi seier på dette. Men Aulen selv tenkte annerledes. Ja, han mente faktisk at Paulus brøt med GT og innførte et nytt gudsbilde som fortrengte tanken om at Gud straffer synden.
For det er mange som tar anstøt av det. De beskylder GTs Gud for å være blodtørstig og hevngjerrig. Men er det noe han ikke er, så er det det. For han har ikke behag i den ugudeliges død, og han har gjort alt for å frelse oss. Ja, han sparte ikke en gang sin egen Sønn. For Gud er kjærlighet. Men det er en hellig kjærlighet som er brennende vred på alt som ødelegger denne kjærligheten. Dermed blir det en spenning i Guds åpenbaring som kommer til uttrykk i det vi kaller lov og evangelium. Faderen og Sønnen er begge like vrede på synden, og de er begge av samme kjærlige vilje til å frelse oss ved Sønnens stedfortredende lidelse. Når vi tror denne kjærlige vilje, da er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle (Heb 10:10).
Men dersom vi forkaster Kristi stedfortredende straffelidelse, da forkaster vi også grunnlaget for syndenes forlatelse, frykten for Gud, frelseshistorien i GT og det herlige lys i lov og evangelium.
Vår rettferdiggjørelse
Både forsoning og rettferdiggjørelse handler om synd og skyld. Forsoningen besto i at våre synder ble tilregnet Kristus og sonet av ham. Derfor får vi også syndenes forlatelse når vi tror på ham. Dette kalles rettferdiggjørelsen og er altså det samme som syndenes forlatelse. Det er en domsavsigelse hvor Gud frikjenner oss fra alle våre synder, fører vår sak og sørger for at vi får alle våre rettigheter som Guds barn, kort sagt liv og salighet. Derfor er det så sant det Luther sier i sin katekisme, at hvor syndenes forlatelse er, der er liv og salighet.
Når vi tar imot budskapet om Kristi stedfortredende straffelidelse, virker det tre ting i oss, nemlig forskrekkelse, trøst og takknemlighet. Vi begynner å frykte Gud og blir forskrekket over vår synd. Det driver oss til Kristus og til å vokte oss for synden. Så skaper Den hellige ånd tillit til Gud i våre hjerter og trøster vår samvittighet med syndenes forlatelse. Denne freden gjør oss takknemlige og hengivne så vi lever etter hans vilje.
Når det gjelder rettferdiggjørelsen, kan vi havne i grøfta på to sider. Den første er at vi setter likhetstegn mellom forsoning og rettferdiggjørelse. Da havner vi i det vi kaller verdensrettferdiggjørelse. For det er noen som vil gjøre nåden så stor og uavhengig av oss at de lærer at Gud erklærte hele verden rettferdig og tilga dem deres synder da Jesus hadde fullført sitt frelsesverk. Men da blir alt så utenfor oss at det blir upersonlig. For budskapet er ikke at vi for lengst er tilgitt, men at vi har en mann å komme til. Ja, når vi hører om ham, kommer han personlig til oss og gir oss syndenes forlatelse. På denne måten er Kristus blitt oss en nådestol ved troen (Rom 3:25). For når vi er hos den korsfestede og oppstandne Kristus, da er vi hos den levende nådestol i den sanne helligdom som ikke er gjort med hender (Heb 9:24).
Det er viktig å se forskjell på det Gud har gitt alle i forsoningen, og det han har gitt de troende i rettferdiggjørelsen. På grunn av Jesu fullførte frelsesverk kan Gud komme alle mennesker i møte med åpne armer ( Jer 3:12-13). Men bare de som tar imot, blir omfavnet.
I den andre grøfta blander de inn helliggjørelsen (den daglige fornyelse) og ser på rettferdiggjørelsen som en prosess som skjer i oss. Visst er det en prosess, men det er ikke det Skriften kaller rettferdiggjørelse. Det fant jeg ut i min studietid. For da var det noen som sa at ordet om å rettferdiggjøre den ugudelige i Rom 4:5 betydde både å gjøre faktisk rettferdig og å tilregne. Det syntes jeg om. Men så foretok jeg en ransakelse i grunnteksten av begrepet rettferdiggjøre/-else og fant ingen inngangsnøkkel for å bruke det om den nye naturen Gud gir oss i troen. Det blir kun brukt om domsavsigelsen og gjennomføringen av våre rettigheter. Og enda mindre aktuelt blir det da å bruke det om den fremadskridende helliggjørelsesprosessen.
En annen ting er at selve troen som griper Kristus, er en helt ny art og natur som Gud skaper i oss ved evangeliet. Derfor er troen i seg selv rettferdig. Men det kalles gjenfødelse. Derfor er det sant at Gud også gjør vår natur rettferdig når han gir oss troen. Men selve ordet rettferdiggjøre/-else har han reservert til syndenes forlatelse for at vi skal bli bevart i takknemlighet for denne vår daglige følgesvenn. Men andre avledninger av begrepet, f.eks. rettferdig og rettferdighet, blir også brukt om de troendes liv og omvendelsens frukter (1 Mos 6:9, Matt 5:20).
Det er ikke alle som griper Kristi stedfortredende lidelse med sin forstand straks de kommer til troen. Det gjorde heller ikke disiplene. Men de elsket ham, hørte ham gjerne og tok vare på hans ord. Derfor kjentes han også ved dem som sine brødre og Guds barn ( Joh 17:6-8) og åpnet deres øyne i sin tid. For han vil at vi skal se hemmeligheten i dette korsets anstøt og kjenne den freden det gir, så vi ikke vender oss til noe annet (1 Kor 1:18 og 23, Gal 3:1). Derfor lengtet han også så inderlig etter å ete påskemåltidet med dem før han led (Luk 22:15).
Illustrasjonsbilde: «The Day of Atonement» malt av Jan van’t Hoff, gospelimages.com