I dette nummer av bladet vil vi ha særlig fokus på det vi gjerne kaller lekmannslinjen og hva det innebærer for «hvordan en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet» (1 Tim 3:15).
I den gamle pakts tid var Arons ætt prester i kraft av forgjengelig sæd (ved å være av Arons ætt). I den nye pakts tid er man bare prest i kraft av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir (1 Pet 1:23). Det er ikke fødselen, men gjenfødelsen som er grunnlag for å tre inn i den nye pakts alminnelige prestedømme (1 Pet 2:2-10).
Grunnbetydningen av ordet prest på hebraisk er å tre Gud nær. Ingen kan tre fram for Gud og leve ham nær som ikke er født på ny og slik er blitt prest for Gud. Og det skjer gjennom å komme til tro på Jesus Kristus som sin stedfortreder. Ved troen på ham fødes vi på ny og vi blir gjort til kongelige prester for Gud. Da er vi nemlig i Guds øyne rene og hellige, ikke i kraft av vår egen renhet, men i kraft av Jesu blod og hans rettferdighet.
Siden enhver kristen er prest og har adgang like inn i helligdommen, trenger ikke noen kristen en annen mellommann mellom Gud og seg enn Jesus Kristus (1 Tim 2:5). Det er heller ikke i den nye pakts tid noe eget presteskap med eksklusive fullmakter. For enhver kristen er i den grad som han kalles og brukes av Gud «et sendebud i Kristi sted» (2 Kor 5:20). Og det er han i kraft av gjenfødelsen, i kraft av å ha blitt et lem på Kristi legeme, en levende stein på Kristi tempel. Han trenger ikke noen særskilt ordinasjon eller noen annen fullmakt enn den som er gitt alle troende i dåpen og misjonsbefalingen.
Enhver kristen har derfor åndelig rett til å forvalte nådemidlene, dvs til å lese Skriften for seg selv og andre, vitne i ord og gjerning, til å døpe og forvalte nattverden (når han ellers har den rette åndelige skikkethet). Og denne rett har ikke en kristen bare i nødsfall, men rent prinsipielt – ganske enkelt fordi denne rett følger av det alminnelige prestedømme som Skriften taler om.
Men dette betyr ikke at det ikke skal være noen som helst orden i nådemiddelforvaltningen i den kristne forsamling. Gud er ordens Gud. Gud har en orden i tjenester, og det er riktig i den troende forsamling å kalle noen til særlige tjenester eller embeter. Men disse tjenester er ikke noen mellominstans mellom Gud og mennesker, og er ikke forbeholdt en særlig hellig eller benådet stand med en slags åndelig enerett på å forvalte nådemidlene.
Enhver kristen er prest, og det finnes ikke noe annet presteskap i den nye pakts menighet, med hjemmel i Guds ord. Vi trenger ikke springe til en prest for å få nattverd og dåp eller for å få tillatelse til å forkynne. Det er heller ikke hjemmel for noe særlig hellig tempel eller kirkebygg. «Den kristne menighet er overhodet uten tempel og presteskap fordi den selv er begge deler» (Sigurd Odland).
Så har Skriften mye å si om hvem som skal forkynne og ha hyrdeansvar, hva som kreves av slike, men det har intet med noen geistlig stand å gjøre. Det har med ferd og åndelig innsikt, utrustning og nådegaver å gjøre.