Jeg har en tid stanset for plagene i Egypt. De var Guds dom over egypternes undertrykkelse av israelittene, drapene på deres små guttebarn og Egypts avguder (jf 2Mos 6:5-7; 12:12). Det var miljøkatastrofer med enorm ødeleggelse av Nilen, plante- og dyreliv i hele Egypt osv. Historikere og biologer søker stadig å gi naturlige forklaringer, og det kan sikkert finnes noen slike.
Skriften gjør det imidlertid klart for oss at den dypeste årsaken var egypternes urett og Guds dom over den. Redningen lå i å bøye seg under Guds hånd, omvende seg fra sin urett og avgudsdyrkelse og la Israel fare. Men farao forherdet seg mot Gud.
Vi opplever veldige naturødeleggelser. Den jord Gud skapte har forandret seg og er ikke slik Gud gjorde den, for menneskene har ikke passet på. Mennesket ble satt til å dyrke og vokte hagen, men de var ulydige mot Guds bud og falt i synd. Derfor forbannet Gud jorden for menneskets skyld (1Mos 3:17). Jeg savner imidlertid dette premisset i det som skrives om vårt miljøansvar. Alt forklares som et resultat av «vår tankeløshet» i omgang med naturen. Det tales ikke om vår synd mot Gud, vår urett, fosterdrapene, horelivet, ondskapen og uretten, og Guds dom over dette. Det var jo også dette som førte til Sodomas og Gomorras undergang. Og det var dette som var årsaken til vannflommen.
Gudsfrykt med nøysomhet er en god ting. Ja, men er det vår nøysomhet som skal redde verden? Er det ny økonomisk verdensorden og mindre bruk av olje som skal berge oss? Er redningen en rekke nye loviske menneskebud og forskrifter? Var det derfor Jesus kom, for å hjelpe oss å redde jorden fra å ødelegges?
Nei, denne verden går mot sin undergang, ikke i første rekke på grunn av vår tankeløshet, men på grunn av vårt opprør og vår synd mot Gud, våre fosterdrap, horeliv og urett mot andre mennesker. Forbannelsen av jorden som fører med seg lidelse, sykdom og legemlig død er en stadig påminnelse om at vi står under Guds dom og først av alt trenger å bli frelst fra Guds evige vrede pga vår synd mot Ham. Nå lar Gud basunene lyde til advarsel gjennom veldige naturkatastrofer, åndelig formørkelse og veldige kriger (jf Åp 8-9).
Da hjelper det ikke å ta litt mer tog eller stenge noen kirkehus for å nå klimamålene, da må det ropes ut til en verden som går mot sin undergang at vi må frelses fra Guds vredes dom over vår synd. Og da er det kun frelse å få ved omvendelse og syndenes forlatelse i Jesu blod, han som bar Guds dom i vårt sted.
Skrevet av Per Bergene Holm