Tenke på og tale om Herrens bud, det er det tusener av mennesker som kan, men de får aldri selv begynt å gjøre etter dem. Mange er umåtelig nidkjære for loven når det dreier seg om andre. Da kan det aldri bli talt strengt nok. Men selv, sier Jesus, rører de ikke med en finger de byrder som de legger på andre.
Til slike er det Herren sier:
Hva har du med å fortelle om mine lover og ta min pakt i din munn? Du hater jo tukt og kaster mine ord bak deg. (Sal 50:16-17)
Her kreves oppriktighet og sannhet. Gud lar seg ikke spotte!
Også for en oppriktig kristen er faren stor hvis han skulle komme i tanker om å misbruke læren om vår svakhet på den måten at han simpelthen skyver fra seg det som synes å være for vanskelig for ham. En slik framgangsmåte går ikke. Man bør alltid – også da når man har funnet sin fulle rettferdighet i Kristus – komme Herrens bud i hu for å gjøre etter dem. Den kraft du ikke allerede har fått, kan du få. Det som for deg synes umulig, utfører Herren med letthet.
På samme tid som Paulus taler om sin skrøpelighet, taler han også om Kristi kraft, som tar bolig nettopp i de skrøpelige. Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk, sier han. (2 Kor 12:10)
Når du derfor er glad i din Gud og har visshet om dine synders forlatelse, bør du i full fortrolighet og i dypeste alvor legge det du ikke kan makte på din frelsers hjerte og be om hans kraft til å gjøre det som han krever av deg. Du må si med Augustin: «Krev av meg, Herre, hva du vil, men gi meg selv hva du krever.»
Alt hva du i denne forbindelse begjærer av Gud, får du vel neppe. (2 Kor 12:8f ) Men skjønt du ikke kan gjøre det gode som du gjerne vil, så er det ikke desto mindre nødvendig at du husker Herrens bud og ber om kraft til å gjøre etter dem. Du holdes derved i en levende, personlig ydmykelse, som Gud har til hensikt når han overlater oss til oss selv og til Satan. (2 Kor 12:7)
Den enkle kunnskapen om vår svakhet har ikke denne ydmykelse til følge. Og ingenting kan være mer sørgelig enn når en ellers oppriktig kristen i den grad forfaller til åndelig lathet, at han ikke mer husker Herrens bud på en slik måte at hans ufullkommenhet når det gjelder å gjøre etter dem, ydmyker og bøyer ham.