Det er interessant å lese hvordan psykiatere og psykologer legger nesten all vekt på barnets oppvekstmiljø når de skal forklare alvorlig skadede sinn og personlighetsforstyrrelser hos voksne mennesker. Og samtidig bør det få alle foreldre til å ta på dypeste alvor det ansvar de har for sine barns sunne utvikling, både menneskelig og åndelig.
De første barneår er uendelig viktige for et menneskes liv. Det er i barnets første måneder og år det knytter seg til andre mennesker, og det kan oppleve en grunnleggende følelse av trygghet og bevissthet om å være elsket. Der barnet ikke får en trygg og stabil tilknytning hvor det får utvikle seg sunt og godt, der kan personligheten ta alvorlig skade, og det kan følge barnet gjennom store deler av livet. Fysisk kontakt, som ikke minst barnet får når det ammes og stelles av mor, og blikk-kontakt som det søker så snart det er i stand til å feste blikket, er vesentlige sider ved det som skaper den grunnleggende tilhørighet og trygghet.
To av vårt lands radikale feminister og forkjempere for barnehager på 70-tallet, overlege Gro Nylander og Torild Skard, kaller tidlig barnehagestart for «likestilling på ville veier». «Ikke før i tredje leveår er barnet psykologisk rustet til å takle en større sosial krets, som en stor barnehage.» Skard sier at de minste barna naturlig er mest knyttet til mor og hevder at forskning med rette advarer mot tidlig barnehagestart.
Barnets første tre måneder
Kanskje allerede som foster, men likevel særlig i barnets første tre måneder, skjer den grunnleggende tilknytningen mellom barnet og dets nærmeste omsorgspersoner. Her legges grunnen for den nødvendige tillit og trygghet hos barnet, som vil prege det for resten av livet! Det naturlige er at barnet på en særlig måte knyttes til mor, som tar barnet opp i armene sine, legger det til brystet og ammer barnet, har naturlig hud- og øyekontakt med barnet, og gjennom småpludring og sang skaper en atmosfære preget av gjenkjennelighet og trygghet for barnet.
Om barnet blir overlatt for mye til seg selv eller til for mange og skiftende omsorgspersoner, vil det ikke få den sunne tilknytning og trygghet som er så viktig. Følgen blir at barnet lett blir mistroisk overfor andre og trekker seg inn i seg selv. En kan få en varig angst for nærhet og tilknytning. En vil også lett mangle evne til å forstå og leve seg inn i andres liv.
Barnets første leveår
Den siste del av barnets første leveår kalles
«den orale fasen». Fortsatt er en sunn tilknytning, i første rekke til mor, uendelig viktig. I våre sammenhenger er nok ikke forsømmelse av barnet det vi ser hyppigst, men få er klar over at det motsatte, å bli overdrevet skjemt bort, også kan skade barnets sunne tilknytning. Både forsømmelse og å skjemme bort resulterer i en overdreven binding eller fiksering på mor, slik at barnets naturlige selvstendiggjøring blir hemmet. Ved forsømmelse kan ikke barnet slippe mor, for det har et umettelig behov for omsorg og kjærlighet. Ved å bli skjemt bort presses barnet inn i et unaturlig avhengighetsforhold til mor.
Barnet får i begge tilfeller angst for avstand. Barnet kan lett utvikle en depressiv personlighetsforstyrrelse, hvor det stadig søker mennesker som det kan ha dypest mulig kontakt med. Tilknytningen til enkeltpersoner kan lett bli usunn og for nær. I voksen alder vil man fortsatt kunne opptre umodent og nærmest barnslig, noe som også preger relasjonene.
Barnet fra 1-4 år
I denne perioden blir barnet naturlig mer og mer selvstendig. Barnet opplever sin egen vilje og makt, og får bevissthet om seg selv som ond eller god, flink eller dum. Både uviselig strenghet og hardhet på den ene siden, og uviselig ettergivenhet og «snillhet» på den andre siden, kan forstyrre barnets sunne utvikling og selvforståelse.
Der et vitalt «svakt» barn for tidlig møter urealistiske krav om renslighet, orden, selvbeherskelse og lydighet, vil det kunne knuge og kvele barnets naturlige spontanitet og barnlige væremåte. Barnet kan bli nærmest nevrotisk uselvstendig og autoritetstro. Der et vitalt «sterkt» barn møter det samme, vil det oppstå en maktkamp som resulterer i en tvangspreget opposisjon for enhver pris. Barnet kommer aldri lenger enn til å overta oppdragerens personlighetsmønster.
Et tilsvarende resultat kan imidlertid også komme av mangel på oppdragelse, kaos og tilfeldige regler og rammer. Barnet finner ingen fasthet, ingen linje. Da vil barnet selv søke å skape en orden, lage seg sine egne faste vaner og regler som gir en viss orden i tilværelsen. Barnet søker trygghet i faste rammer. En tåler ikke at disse vaner og regler utfordres.
Avhengig av om det er et «svakt» eller «sterkt» barn vil barnet som voksen enten bli den lydige og snille som innordner seg alle regler og konvensjoner (om de er sunne eller usunne), eller den opposisjonelle som alltid finner feil og mangler hos alle andre, målt opp mot ens eget regelsett og krav til andre.
Barnet fra 4-6 år
I denne perioden skal barnet finne sin identitet som menneske og kjønn. Det skal gradvis gå over fra lek til den virkelige verden. Foreldrene er forbilder. Det er derfor viktig at barnet får iaktta mor og far i deres liv og daglige gjøremål, og gjennom dette både får noen å identifisere seg med og speile seg mot, slik at det finner sin egen identitet på en sunn måte. (Ingen kan unngå å legge merke til hvordan den lille gutten vil være med far i hans arbeid og i lek prøver å etterligne far og gjøre det samme, og slik også med den lille jenta og mor).
Der det i denne alderen for barnet er et kaotisk miljø, ingen linje i oppdragelsen, ingen gode forbilder, der er det vanskelig for barnet å oppnå en stabil identitet. Der barnet får for mye positiv oppmerksomhet og overdreven ros, kan selvoppfattelsen bli usunn og ikke i samsvar med virkeligheten barnet møter utenfor hjemmet. Der det er altfor mye tvang, får ikke barnet utviklet den naturlige frihet og selvstendighet, og barnet tyr til en hysterisk holdning for å få «luft».
Illustrasjonsbilde: hentet fra Freepik