Så nær de var hverandre i dagliglivet! Så godt kjent med hverandres livsskjebne og hvordan det synlig hadde gått dem i livet. Lasarus sin nød var jo påtagelig, og mannen som passerte gjennom porten, var kledd i purpur og fineste lin. Om de vekslet noen ord, vet vi ikke, ei heller hvor mye eller lite «smuler» det falt fra den rikes bord.
Den jordiske nøden og den jordiske rikdommen førte dem nær hverandre i en periode. Lasarus «var lagt ved porten hans», med sine verkende sår. Den rike mannen søkte å få så mye godt ut av livet som mulig. Slik gikk dagene for dem begge. Så nær, så nær hverandre i jordisk nød og jordisk lykke! Jesus setter oss inn i dette perspektivet og peker på at det ikke alltid er like stor forskjell i det ytre som på «den rike mannen» og Lasarus.
«Jeg sier dere: Den natt skal to være i én seng. Den ene skal bli tatt med, den andre skal bli latt tilbake. To kvinner skal male på samme kvern. Den ene skal bli tatt med, men den andre skal bli latt tilbake. To skal være ute på marken. Den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake» (Luk 17:34-36).
Bak den synlige nærheten i livet var det en usynlig åndelig avstand. En avstand så stor at det er vanskelig å finne noe å sammenligne den med. Allerede i det nære livet er det en usynlig, kolossal avstand mellom en frelst og en fortapt. Men hverdagslivet går sin gang og en planlegger sammen, arbeider sammen, spiser sammen, går «motbakker» sammen og feirer begivenheter sammen.
Stundom går man i begravelser sammen.
Det står ikke noe om Lasarus sin begravelse, bare at han døde og «englene bar ham bort til Abrahams skjød.» Han hørte sammen med Abraham, som var rettferdiggjort av nåde, ved tro. Også den rike mannen døde og ble begravet. Det ble sikkert en gravferd som høvet seg for en rik mann og på en slik måte at minnet hans skulle vare lengst mulig på jord.
Men det er slettes ikke alltid så stor forskjell eller «avstand» i de begravelser vi naturlig deltar i. Det ser mange ganger så likt ut her på jorden. Men «den rike mannen» ble oppmerksom på avstanden straks han døde: «Og da han slo sine øyne opp i dødsriket, der han var i pine, – da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød» (v.23).
Lasarus merker den umiddelbare forskjellen idet han straks blir «trøstet» i Abrahams skjød. Vel var han fri stor legemlig nød, men det var nok en annen sorg, hunger og tørst som hadde vært enda større og mer påtrengende prekær i hans levedager. Synden, kjødet og djevelen skaper mer sorg, nød, hunger og tørst enn noe annet i de troendes liv.
Den ytre fattigdommen og de «verkende sår» kan nok være bilder på den skjulte åndelige nød hos Guds barn, likesom rikdommen og et liv «hver dag i herlighet og glede» også passer godt på den som ikke bekymrer seg det minste for sin sjels frelse. «Dessuten er det festet et stort svelg mellom oss og dere, for at de som måtte ønske å gå herfra over til dere, ikke skal være i stand til det. Heller ikke kan noen komme derfra og over til oss» (v.26).
Denne avstanden forkynnes oss ofte i Bibelen. Jesus tar det frem gjentatte ganger med hjerteskjærende beskrivelser, beskrivelser som også kristne mennesker forledes til å kategorisere som inhumane i forkynnelsen. Som om vår frelser er inhuman, ja, lite menneskelig!
Det er å snu saken på hodet. Jesus er Gud, men også det sanne mennesket, det virkelige mennesket, full av nåde og sannhet. Dette fullkomne hjertelaget vil ikke skjule den fare de fortapte lever i før den legemlige død. Han vil ikke skjule ilden og pinen i dødsriket og at det da er evig for seint!
Den inhumane i denne sammenhengen, er djevelen selv. Ved å skjule sannheten om helvete, lokker han med seg så mange som mulig i sin egen undergang. Hvem er det da som har fått definere hva som er sann og sunn forkynnelse i våre dager? Hvem av disse to er du og jeg mest preget av i vår forkynnelse og vårt vitnesbyrd? Djevelen eller Jesus? Kanskje det går opp for noen og enhver at i denne saken må Jesus si oss de samme ord som til den velmenende Peter: «Vik bak meg, Satan»!
For den rike mannens fem brødre var det bare én mulighet til å unnslippe ilden, «dette pinens sted», og tørsten: Moses og profetene – Guds ord.
«La dem høre dem» (v.29). Hører du tjenestekallet i Abrahams ord – i Guds ord? Hører du hva som overbeviser deg selv til omvendelse og tro? Hva som bevarer deg i åndens fattigdom og troens tilflukt til Jesu frelse?
«Men han sa til ham: Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde» (v.31).
Det er nettopp Det gamle testamentets tale om den ugudeliges evige straffelidelse som utlegges og konkretiseres av Jesus i evangeliene. Med all tydelighet forkynner Han at dette ikke er «det ondes reaksjon», men tvert imot Den hellige, gode Guds juridiske straffereaksjon, som har evige dimensjoner.
Det store alvoret er at vår skaper er en evig Gud. På samme måte som Guds nåde og frelse i Kristus Jesus gir mennesket evige goder, evig lykke, hvile og fryd, vil Guds vredes straffereaksjon heller aldri opphøre. For Gud er evig. Da blir det ganske innlysende at mennesker som kan ta vårt legemlige liv, ikke er noe å frykte i forhold til ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete (Matt 10:28).
Hører vi «Moses og profetene»? Hører vi Jesus Kristus, Guds sønn og vår bror ifra himmelen? Hører vi Guds tale?
«Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren Herren: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra deres onde veier! Hvorfor vil dere dø, Israels hus?» (Esek 33:11)
I samtalen med Abraham får den rike mannen høre: «Men Abraham sa: Sønn, kom i hu at du fikk dine goder i din levetid, likesom Lasarus fikk det vonde. Men nå trøstes han her, mens du pines» (v.25).
Vi tar med et avsnitt fra Bergprekenen som leder tankene våre på rett spor når vi skal forstå hva det vil si å få «det vonde» eller «sitt gode i sin levetid»: «Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere, for at dere kan bli barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Om dere nå elsker dem som elsker dere, hva lønn har dere da? Gjør ikke også tollerne det samme? Og om dere hilser bare på deres brødre, hva stort gjør dere da? Gjør ikke også tollerne det samme? Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen» (Matt 5:44-48).
En kristen har ikke tillatelse til å ta seg til rette og føre sin egen sak, albue seg frem til en bedre posisjon osv. I kjærlighet skal han i stedet gjøre godt mot mennesker som oppfører seg slik, være saktmodig og overlate dommen til Herren. Dette vil være en vedvarende smerte og et onde for vår gamle natur livet igjennom. Samtidig vil syndenød og samvittighetskval pine og plage ettersom det er så mange fall og nederlag, og den onde natur aldri blir bedre. Samtidig med åndelig vekst i et hellig liv, stiger smerten over kjødets ukuelige vilje og lyst til å nyte hemningsløst, «være noe» og ha noe fremfor andre.
Dette er en smerte, «det vonde» Lasarus måtte gjennomleve, selv om han har et navn som betyr: «Gud er min hjelper» eller «Gud har hjulpet». Og Herren hjalp ham virkelig! Herren frelste ham på samme måte som Abraham, ved frelsesløfter om Messias, løfter som skapte tro. Frelsesløfter som førte Lasarus fra å være et fortapt menneske til å være et frelst menneske, samtidig som han hadde verkende sår og levde i stor fattigdom. Han var likevel rik i Gud. Evig rik! Jesus ropte ut som Lasarus sin stedfortreder: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg!» Det var hjelpen ifra himmelen, Jesus led fortapelsens gru i Lasarus sitt sted. Slik kan enhver «Lasarus» si: Gud har hjulpet!
Av engler ble han båret til Abrahams skjød, der han blir trøstet. Denne trøsten består i at han fullt ut får erfare og oppleve den hvile og trøst han tidligere hadde eid i tro, samtidig med verkende sår og fattigdom. Gud knytter jo veldige løfter til Abrahams skjød allerede i 1 Mos 12:3 «Og i deg skal alle jordens slekter velsignes.» Løftet gjentas flere ganger, og etter ofringen på Moriafjellet lyder det: «og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du adlød mitt ord» (1 Mos 22:18). Det er løftet om Messias, om stedfortrederen, han som var syndfri, men som allikevel av Gud «ble gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud» (2 Kor 5:21).
Han som helt og fullt ble tilregnet synden slik David beskriver den i Sal 38:5f: «For mine misgjerninger stiger over mitt hode, de er som en stor byrde, de er altfor tunge for meg. Jeg har stinkende sår, det renner verk av dem for min dårskaps skyld.»
Løftet som ble gitt Abraham, innebar at synden, syndens skyld og dom ble løftet fra Abraham (og Lasarus) og over på stedfortrederen ved tilregning. Videre medfører det en total fraregning av synden for hver den som tror. Og de velsignes med den troende Abraham. Men nettopp fordi det dreier seg om en tilregning og en fraregning, eide Lasarus dette i tro samtidig som han hadde «verkende sår». Så kom også dagen da Lasarus skulle få hvile i Abrahams skjød uten verkende sår, både legemlig og åndelig. «Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres» (Matt 5:3).
Så er det enklere for menneskene her i livet å hoppe over Guds ord og ta seg til rette der en har mulighet til det. Utnytte andres svakhet og egen styrke. Og om en ikke kan skjelle ut og forbanne mennesker i det ytre uten selv å komme dårlig ut av det, kan en gjøre det i fullt monn i sitt indre, og godte seg over at det tidvis ikke går så bra med de andre som de hadde håpet på. Slik går dagene, og en er sin egen åndelige lovgiver. Gud lar likevel solen skinne over slike, lar regnet vanne deres åker, gir dem del i skaperverkets utallige goder. De får sitt gode i sin levetid! Men ingen trøst i Abrahams skjød, ingen trøst i Kristus, ingen trøst i evigheten. De er fortapte mennesker.