Til menigheten i Laodikea (Åp 3:14-27):
«Og skriv til engelen for menigheten i Laodikea: Dette sier han som er Amen, det trofaste og sannferdige vitne, opphavet til Guds skaperverk: Jeg vet om dine gjerninger, at du hverken er kald eller varm. Det hadde vært godt om du var kald eller varm. Men fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn.
Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød – og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken, så råder jeg deg at du kjøper av meg: Gull, lutret i ild, for at du kan bli rik, og hvite klær, for at du kan være kledd i dem, og din nakenhets skam ikke skal bli stilt til skue, og øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se.
Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg. Derfor, ta det alvorlig og omvend deg! Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.
Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg òg har satt meg med min Far på hans trone. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!»
Om Laodikea blir det sagt: «… verken kald eller varm …» Dette er ord som gjelder innenfor forsamlingen til enhver tid, de er typiske.
Dette brevet til Laodikea er strukturert som de andre sendebrevene. Forsamlingene mottar mer eller mindre strenge ord. Her har vi et av de strengeste. Det sies til Sardes: «… du har navn av at du lever, og du er død.» Her sies noe av samme art. Vi legger spesielt merke til uttrykket: «… du er
… verken kald eller varm.» Dette uttrykket gjentas tre ganger. Å være verken kald eller varm betegnes også med å være lunken. Ofte legges det spesiell vekt på uttrykket lunken. Dette forekommer imidlertid ikke mer enn én gang. Ved å legge særskilt vekt på lunken, faller uttrykket «verken kald eller varm» bort.
Verken kald eller varm
Hva betyr dette sistnevnte uttrykket? Den vanligste forståelsen kommer ikke fra Ordet eller fra selve brevet. En har en generell idè om hva lunken er. En lunken følelse ville for eksempel bety at man verken er fiendtlig innstilt til eller spesielt entusiastisk overfor en sak. Så det ville være noe lunkent over Laodikea, forsamlingen ville ikke være direkte fiendtlig innstilt, og heller ikke spesielt entusiastisk overfor Guds sak. Betydningen vil nærme seg det som sies i brevet til efeserne: «… du har forlatt din første kjærlighet» (Åp 2:4).
Er dette den riktige betydningen av uttrykket «verken kald eller varm»? Legg merke til at uttrykket ser ut til å være direkte forklart i vers 17: «Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød – og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.» Dette ble introdusert med et «fordi». Det gjøres avhengig av den påfølgende leddsetningen med betydningen «fordi». Denne «fordi» kan imidlertid også kobles til den foregående. Under alle omstendigheter er det en utvilsom forbindelse med den foregående. «Lunken» er altså forklart i vers 17. Selv saklig sett er det slik. Uttrykket «hverken kald eller varm» er en beskrivelse av menighetens tilstand. Slik er det også med det som står skrevet i vers 17. Lunken har altså betydningen at en ikke kjenner noe behov i seg for noe, alt er bra som det er.
Ikke rik, men fattig
Dette kan komme til uttrykk på mange forskjellige måter. En menighet kan ha kommet til det punktet hvor den ikke tolererer noen kritikk. Det antas at her er alt som det skal være. Her er de riktige praksisene, det riktige tankesettet. Slikt er svært utbredt. Når man sier, tenker og handler slik: «Min egen åndelige situasjon er god!», betyr det at en mener om seg selv at en er rik. Dette betyr imidlertid nødvendigvis at man er elendig og fattig. Når man tror om seg selv at en har den rette innsikten, er en blind. En tror at en har gull, men det er bare slagg. Dette er den nødvendige konsekvensen. Man kan ikke tro at en selv er rik, og også være det. Når man tror man er rik, er man fattig i alt.
Omvend deg
Her kommer ordet «vend om» (metanóäson – vers 19) inn – det samme som sies til en som er på vei til fortapelse. Dette gjelder nå menigheten som sådan, men også den enkelte. Menigheten består av enkeltpersoner, det er ikke en overindividuell størrelse. Det gjelder ånden som styrer de enkelte i menigheten.
Det som sies her står nå i skarp kontrast til det som sies til menigheten i Smyrna: «Jeg vet om din trengsel og fattigdom – men du er rik …» (Åp 2:9). Her sies det ikke «omvend deg», men: «Vær tro …» Den som er fattig, får en forsikring om at han i sin fattigdom er rik.
Dette at en er verken «kald» eller «varm» er dermed et uttrykk for en lammelse av hele livet.
Jesus står for døren og banker
Så står det til slutt: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg» (vers 20). Dette ordet har også blitt mye brukt. Kristus står ved hjertedøren. Men det har ofte blitt noe ganske sentimentalt. Det finnes et maleri, spredt i en rekke reproduksjoner, der Kristus står og banker på for å komme inn. Det er en fare for at dette maleriet har bidratt til å forvanske hele den evangeliske framstillingen.
Når man i evangeliene i NT ser Jesu virksomhet, oppdager man at han ofte til og med virker likegyldig. Han går ikke rundt og truer folk. Men evangeliet har blitt gjort til noe påtrengende. Det er det ikke. Evangeliet bare tilbys mennesker.
Her blir ordet talt til en menighet der Kristus burde ha blitt sluppet inn for lenge siden. Men de ville ikke ha ham inn. Hvis de slapp ham inn – hva skjedde da? Jo, dette som er så typisk for evangeliet: Det guddommelige livet blir framstilt som et måltid der Kristus er til stede, et gjestebud. Det er ikke snakk om en «åndelig rikdom» som en eier, men fattige mennesker som sitter rundt samme bord. Det er en naturlig og barnlig glede slik det var for de første menneskene en gang i paradis, før syndefallet.
Den som seirer
I likhet med de andre brevene avsluttes også dette med et ord om den som seirer:
«Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg òg har satt meg med min Far på hans trone» (vers 21). Her er talen om seieren et formanings- og løftesord. Den som seirer, er den som er trofast, som ikke svikter, som står fast i Kristi vanære. Han får sitte med ham på hans trone. Dette er en fullstendig overveldende uttalelse!
Det virker så urimelig det som sies her. Å sitte på tronen betyr herskende makt. Egentlig er det bare én trone, den guddommelige tronen. Imidlertid er det også snakk om troner, en delegert myndighet utnevnt av Gud (jamf. de tolv tronene til apostlene, Matt 19:28). Men det finnes bare én guddommelig trone. Enhver som seirer, vil få sitte på Kristi egen trone. Dette er hans Fars trone, et bilde som kan virke urimelig og forbløffende.
Guds og Lammets trone
Det er ikke slik at Gud har sin trone og ved siden av den en trone forberedt for Kristus. Gud og Kristus har samme trone. Den som seirer, sitter med Kristus på denne tronen hans og blir tatt opp i fullkommen enhet med ham, har del med Kristus i alt. Man kan koble dette til bildet av gjestebudet. Å sitte med Kristus på hans trone er å ha del i det guddommelige gjestebudet. Det er snakk om ett enkelt sted. Det er en så fullkommen enhet at det ikke engang er noen stedlig adskillelse.
Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!
Fra Rannsakan, 1968.
Mellomtitler og til norsk ved red.