Med det samme vi ser Lammets menighet i dens ytre, jordiske skikkelse, slik den ferdes på jorden, møter vi den som en stridende menighet. Det er en fristet menighet, en lidende menighet, en svak og feilende menighet, som Herren strider for med sterk røst.
Og legg merke til hva Herren strider for: At menigheten skal høre Åndens røst og tale, og ikke rette seg etter menneskeord og ytre begivenheter (kap. 2, vers 7, 11, 17, 29 og kap. 3 vers 6, 13, 22).
Og ser vi nøyere på Herrens ord, så ser vi at det gjelder menighetens eksistens som en himmelsk, åndelig størrelse – ja, dens eksistens som Jesu rene brud. I 2:5 taler Gud om å flytte lysestaken fra sitt sted – det stedet vi så i 1:12. Og i 2:16 taler Gud om at han vil føre krig mot sin menighet, og vende Ordets sterke vrede imot den. I 3:16 taler Gud om at han vil utspy dem av sin munn.
Like foran menigheten ligger den fare nær at deres åndelige virkelighet skal bli en annen. Det vil helt komme an på om de vender seg bort fra Åndens tale, og igjen regner med den ytre verden, tenker på verdens vis og setter sin lit til menneskeord. Hvor nær de er dette fallet, skal vi snart få se [les sendebrevene].
Først må vi imidlertid understreke en avgjørende ting: At det er en dypt personlig kamp menigheten her står i. Ikke en kamp som kjempes «En bloc», men kjempes av hver enkelt kristen. Bestandig heter det i sendebrevene «den som» (i alt 14 ganger i kap. 2-3).
Dette kommer av menighetens særegne karakter. Den består ikke av en bestemt flokk. Det er ikke bare å bli med i en bestemt kirke eller retning eller bevegelse, og så følge den. Å sette sin lit til ytre rammer er å vende Ånden ryggen, og det er grunnlaget for all villfarelse og forførelse. Bare Satan vil og er interessert i at du søker dekning i ytre rammer, og ikke alene søker Åndens tale.
Menigheten består av enkeltmennesker som i troen hører Jesus til, og hører hva Ånden sier til menigheten. Det er rett og slett en livsfunksjon ved troens liv at den hører hva Ånden taler, følger hva Ånden taler, tror hva Ånden taler. Av dette følger at man ikke hører, følger og tror hva mennesker taler og mener.
Ikke noe er så våkent hos en nyvakt og nyomvendt. Men noe tyder på at dette er noe av det første sjelefienden får bukt med. For i stedet for å utvikle denne troens livsfunksjon og la den modnes og vokse i stadig våkenhet, så lot man den dø bort da man hadde funnet sitt ytre tilholdssted i en eller annen forsamling. Og snart følger man forsamlingen og ikke lenger Ånden.
Derfor går så mange kristne også i andre spørsmål nå etter det synlige. De kaller det stort som ser stort ut, kaller det virksomt som ser virksomt ut, kaller det fromt og kjærlig som ser fromt og kjærlig ut, anser det for kirke som ser ut som kirke osv. Guds ånd derimot vurderer alltid bare ut fra den åndelige virkelighet. Ser noe fattigslig ut i verden, eller aldri så ineffektivt eller ufromt – hører det bare til Kristi rike – vil Ånden alltid kalle det stort, virksomt, fromt og godt, og regne det for verdens lys, selv om verden ikke regner det for noe.
Derfor ser vi også – ikke bare at seieren er den enkeltes seier – men at den alltid avhenger av den enkeltes forhold til Ordet (jamf. 3:3,3:8, 12:11). Det betyr likevel på ingen måte, slik den fordervede fornuften vil resonnere, at det jeg får ut av Skriften kan være like godt som det andre får ut av Skriften. Nei, det er ikke hva du får ut av Skriften som har betydning, men om du hører Åndens røst, hører Ordet. Det er det hele den sanne menighet, og hver enkelt i menigheten, hører og følger.
Og om det er det du hører, kan du lett finne ut: Da blir du lik Guds menighet. Da vil du få samme kjennetegn som Lammets menighet har i Skriften: Du vil følge Jesus som en ren brud, og hele hennes hjerte henger fast ved nådebrudgommen. Du vil ha Lammets sang på leppene dine. Du vil få nye lidelser som ikke er menneskelige, men som helt ut kommer av at du tror. Og hvor dette ikke skjer, har du ennå ikke hørt Åndens røst til frelse, samme hvor mye du hører eller leser Skriften.
Kampen er dypt personlig. Så helt din, at du må kjempe om alle andre farer vill. Så personlig, at den eneste støtten er Ordet.
Fra
Jeg hørte en røst,
Nyt Livs Forlag, 2009.
il norsk ved red.