«Dette sier … han som går midt mellom de sju lysestaker av gull» (Åp 2:1).
Jesus går midt mellom gullysestakene. Disse lysestakene er Guds menigheter på jorden (1:20). I starten av Åpenbaringsboken er det sju menigheter som får tilsendt hvert sitt brev, de såkalte sendebrevene. I hvert enkelt brev sier Jesus at «Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene.» Merk at det står her «menighetene», altså flertall. Dette viser at sendebrevene er Jesu tale til alle menigheter, alle steder, til alle tider.
Det er et stort nådeord at Jesus går midt mellom lysestakene. Ja, han selv er midt iblant oss hvor to eller tre er samlet i hans navn (Matt 18:20). Åpenbaringsboken 1:13 sier at Jesus «var» mellom lysestakene, altså menighetene. I 2:1 brukes ordet «går». Jesus går midt mellom menighetene. Det peker i retning av at Jesus er i bevegelse, han er på stadig vandring mellom sine menigheter. Han vil se hvordan de har det, for å hjelpe, frelse og redde. Men også for å følge med, kontrollere, tukte og refse, formane og advare. Jesus har omsorg for alle i menighetene, og han vil ikke at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse og bli evig frelst.
Derfor kan du være trygg for at også du er i hans omsorg, hvem du enn er som leser dette. Men hvordan er din åndelige tilstand, og hvordan er ditt forhold til Frelseren?
Menneskesønnen
Når Jesus åpenbarer seg for Johannes i starten av Åpenbaringsboken, blir han nøye karakterisert. Midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn (1:13). Ja, Jesus Kristus er virkelig sant menneske, sønn av jomfru Maria. Han ble menneske, født i Betlehem, svøpt og lagt i en krybbe. Samtidig er han Guds veldige Sønn. Han
«var» i begynnelsen. Jesus var hos Gud, ja, han var og er Gud. Ellers svarer uttrykket menneskesønn her i Åp 1:12 til Daniel 7:13 der vi leser at Daniel så en som lignet en menneskesønn. «Og det ble gitt ham herredømme, ære og rike, så at alle folk, ætter og tungemål, skulle tjene ham. Hans herredømme er et evig herredømme som ikke forgår, og hans rike er et rike som aldri går til grunne» (Dan 7:14).
Fotsid kappe og gullbelte
Johannes så at han var kledd i en fotsid kappe med et gullbelte, og beltet var under brystet (1:13). Vanligvis tenker vi at beltet er om livet. At Menneskesønnen bar en slik kappe, og at beltet var under brystet, minner oss om ypperstepresten i den gamle paktens tid. I 2 Mos 28:8 leser vi at beltet skulle være av gull og av blå og purpurrød og karmosinrød ull og av fint, tvunnet lingarn.
Når Jesus kommer, den evige og himmelske ypperstepresten, er han så mye bedre, større og mer fullkommen enn forbildene i den gamle pakt. Han bærer seg selv fram som et uskyldig, lyteløst offer og soner virkelig synden på evig, gudvelbehagelig måte. Alt for vår skyld, og alt aldeles fullkomment. Som et bilde på dette, er Jesu belte i rent gull, symbolet på rettferdighet, hellighet og guddommelighet.
Hvitt hode og hår
Hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, og øynene hans som en ildslue. Føttene hans var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn. Og røsten hans var som bruset av vannmasser. I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av munnen hans gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og ansiktet hans var som solen når den skinner i sin kraft (Åp 1:14-16).
Også Daniel forteller om hvitt hår (Dan 7:9). Hvitt står for renhet og hellighet, som motsetning til synd. Slik hører vi i Jes 1:18 at i syndstilgivelsen blir purpursynder hvite som snø, og synder røde som skarlagen blir hvite som den hvite ull. Jesus er helt ren og ulastelig. På alle punkter er han syndfri og hellig. Denne gode, rene Jesus er det som går midt mellom menighetene. Denne Jesus er det som også kommer til deg.
Øyne som ildslue
Øynene er som en ildslue (1:14). Ilden er varm og energirik, men også farlig og fortærende. Det er allvitenhetens, kjærlighetens og nidkjærhetens blikk. «Og ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger nakent og bart for hans øyne som vi skal stå til regnskap for» (Heb 4:13).
Det nytter ikke å skjule seg for Jesus. Skuespill og bortforklaringer holder ikke. Alt ligger nakent og bart for ham. Han ser gjennom alt hykleri, all fusk og alle halvsannheter. Prøv derfor aldri å skjule noe for Jesus. Legg alt åpent fram for ham. Bekjenn dine synder. Si hvordan du har det, hvordan det mislykkes for deg å være en kristen å leve et liv til ære for Gud. Vær for all del ærlig! Det har ingen fordeler om vi kan framstille oss selv for Gud som bedre enn vi er. Det fører bare til falskhet, hykleri og usannhet i vårt gudsforhold.
«For en falsk mann er avskyelig for Herren, men med de oppriktige har han fortrolig samfunn» (Ordsp 3:32).
Jesus ser klarere og dypere enn vi. Han kjenner oss bedre enn våre medmennesker. Dette ser vi i sendebrevet til Sardes. Her heter det: «Du har navn av at du lever, men du er død» (3:1). Tenk det! Å bli regnet som en kristen av de andre, men sannheten er at det ikke er åndelig liv inne i hjertet. Du er blitt en frafallen!
Også i forhold til oss selv, kjenner Jesus oss bedre enn vi selv gjør. Dette ser vi tydelig i sendebrevet til Laodikea. Der er det ikke de andres vitnesbyrd som vektlegges, men hva de sa om seg selv. De vurderte seg selv til å være i god åndelig skikk. Se i 3:17:
«Du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød.» Men Jesus ser den virkelige situasjonen og sier: – «du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.»
Dette er virkelig alvorlig, og til ettertanke og ransakelse. Ja, må vi ikke med David trenge inn på Frelseren, han med øynene som ser alt, og be og trygle: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!» (Sal 139:23-24).
Føtter lik skinnende kobber
«Føttene hans var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn» (1:15). Som føttene trår ned, og er symbol på makt og velde, er Han dommeren som alt og alle må bøye seg for. Hans glødende kobber fortærer alt ondt og stygt. «Nå venter han bare på at hans fiender skal bli lagt til skammel for hans føtter» (Hebr. 10:13).
«Men de skal gjøre regnskap for ham som står ferdig til å dømme levende og døde» (1Pet 4:6).
Innledningen i brevet til Tyatira lyder:
«Dette sier Guds sønn, han som har øyne som ildslue og føtter som skinnende kobber» (Åp 2.18). Jesus, Guds sønn, ser alt, gjennomskuer alt. Han er dommeren over alt som ikke kan bestå i Guds fullkomne, hellighets store prøve. Han sier i Tyatira-brevet: «Og alle menighetene skal kjenne at jeg er den som gransker nyrer og hjerter, og jeg vil gi hver av dere etter hans gjerninger» (2:23).
Men hans øyne ser også den svake, lille hjorden. Og føttene, hans makt og velde, er rettet til dem som ikke vet seg noen råd, uten Guds store nåde og miskunn i Jesu forsoning. Hans øyne ser, og hans vandring er vendt mot Smyrnamenigheten. Han sier: «Jeg vet om din trengsel og din fattigdom – men du er rik …» (2:9).
Han som har øyne som ildslue og som har føtter lik skinnende kobber, kom også til Filadelfia i sitt ord: «Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, og ingen kan lukke den igjen. For du har liten styrke, og har holdt fast på mitt ord, og ikke fornektet mitt navn. … Hold fast på det du har» (Åp 3:8+11).
Det svake og forkomne lam får ta sin tilflukt til den sterke Hyrden. «Det knekkede rør skal han ikke knuse, og den rykende veke skal han ikke slokke. I sannhet skal han føre retten ut til dem» ( Jes 42:3). Denne retten, som er lammets eneste håp, vant Hyrden selv gjennom sitt stedfortredende liv og sin seierrike død og oppstandelse!
Røsten og ordene
«Og røsten hans var som bruset av vannmasser … og av munnen hans gikk det ut et tveegget, skarpt sverd» (1:15-16). Hører du hans veldige røst? Selv om røsten er voldsom, vil mange ikke høre. Til sin egen undergang. Eller de vil selv sortere i hans rene ord. På egenmektig vis selv avgjøre hva de vil ta til hjerte og ikke. Tenk – et menneskekryp vil reise seg mot de veldige vannmassene, mot den evige Guds eget ord. Det blir til ens egen undergang.
Åndens sverd er Guds ord (Ef 6:17). «For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger gjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd» (Heb 4:12).
La oss slippe Guds ord inn i hjerte og samvittighet. La oss be ham om å vise oss vår sanne stilling, opplyse vår vei, og åpenbare Frelseren for oss. «Med sitt ord frelser og forsvarer han sitt folk, og med det tilintetgjør han fiendens makt og holder dom over verden» (Eritsland).
Ansikt som solen
«Og ansiktet hans var som solen når den skinner i sin kraft» (1:16). Ingen er som Jesus! Han er herlighetens Herre. Han er skjønn som ingen andre. Han er full av nåde og sannhet. «Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger. Og dere skal gå ut og springe som kalver når de slipper ut av fjøset» (Mal 4:2). For hans ansikt kan bare de bestå som «har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod» (Åp 7:4).
Da falt jeg ned
Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død (1:17).
For et syn. For en Herre. En mektig Menneskesønn, ja, Guds egen Sønn. Han som har all makt i himmel og på jord. Johannes falt ned for hans føtter. Vi minnes Jesu ord: «Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for ham som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte» (Luk 12:5).
Hvordan fortsetter dette sanne dramaet? Hvordan gikk det med Johannes som opplevde dette? Å, du forunderlige Gud! Hør:
«Men han la sin høyre hånd på meg og sa: Frykt ikke! Jeg er den første og siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket» (1:17-18).
Tenk at Jesus som døde for mine synder og oppstod til min rettferdiggjørelse, han legger sin høyre hånd på meg og forkynner liv. Han er levende i all evighet. Han lever og jeg skal få leve. Det er han, og bare han som har nøklene til døden og dødsriket. Jeg kan trygt overlate meg i hans hånd og varetekt.
Dette er han som går midt mellom lysestakene. Det er han som i denne stund kommer til deg og spør: Hva vil du jeg skal gjøre for deg?
Illustrasjonsbilde: Pixabay