Julens svarte bakgrunn og julesalmenes sterke trøst til knuste hjerter
Når vi nærmer oss jul, nærmer vi oss også alltid det gledelige juleevangelium fra Lukasevangeliet kapittel 2, som blir lest i kirkene den 24. desember.
I denne artikkelen skal vi stoppe opp for en juletekst fra Matteusevangeliet kapittel 2, som det nok sjelden blir forkynt over. Men den hører med til julens budskap i Bibelen, og derfor vil det også være godt for oss å grunne på den nå i advents- og juletiden.
Det er beretningen om barnemordet i Betlehem.
Da Herodes så at han var blitt narret av vismennene, ble han meget vred. Han sendte folk og lot drepe alle guttebarn i Betlehem og alle bygdene i omegnen, de som var to år og yngre, i samsvar med det han hadde fått vite av vismennene om tiden. Da ble det oppfylt som er talt ved profeten Jeremia, som sier: En røst ble hørt i Rama, gråt og stor klage. Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste, for de er ikke mer. (Matt 2:16-18)
Ikke et eventyr
Når det er viktig å stoppe opp for denne teksten, er det ikke minst fordi den minner oss om at julen ikke er noe glansbilde. Julen er ikke et eventyr.
I «Juleevangeliet» står det: «Og det skjedde i de dager …» Jeg tror at disse ordene for mange av oss lett kan få en noe eventyrlig klang: «Det var engang …», «og det skjedde i de dager …», «… og de levde lykkelig alle sine dager.»
Slik kan vi lett komme til å høre det i norsk oversettelse. Kanskje også fordi ordene nettopp leses og høres på julaften, en aften som mange helt fra barndommen av forbinder med noe eventyrlig godt.
Men den greske vending Lukas bruker, har på ingen måte noen løs og sagnaktig karakter som «det var engang». Det var tvert imot en helt vanlig språklig formel, som særlig ble brukt i historieskrivning for å gi en presis tidsangivelse av en begivenhet. I dette tilfelle gjelder det tiden da keiseren het Augustus, og vi hadde den første folketellingen i Syria mens Kvirinius var landshøvding.
Lukas hoper opp informasjon, nettopp fordi det er så viktig for ham med historisk presisjon.
Høres det ut som et eventyr? Overhodet ikke!
Poul Hoffmann skriver i sin leseverdige bok Juleevangeliet – digt eller åbenbaring: «Hvis noen ville skrive eventyr på denne måten, måtte han heller slå seg på kaninavl, eller hva han kunne håpe og duge til.» Så bruker han resten av boken til å demonstrere: Det er ikke noe eventyr, det er simpelthen historieskrivning – og det er ufeilbar historieskrivning, ledet av Den hellige ånd, så vi kan være sikre på at alle detaljer er nedfelt akkurat som de skjedde.
Når vi så pynter til jul med små papirengler og kremmerhus og idylliske julekrybber (vi skal ikke nødvendigvis slutte med det), skal vi midt i all den hyggelige julepynten holde fast på at juleevangeliet er en beretning fra virkelighetens verden.
Ramaskriket
Beretningen om barnemordet i Betlehem viser oss på en forferdelig, men veldig reell måte at julen ikke er så hyggelig som vi gjør den til her i Norden; til gjengjeld er den virkelig. Julen er virkelig – likesom rama-skriket er virkelig.
Ordet «ramaskrik» er et bibelsk uttrykk som er godt innarbeidet i det allmenne språket. Men som så det så ofte går med den slags uttrykk, har ramaskriket helt mistet sin opprinnelige betydning. Ifølge Den danske ordbog betyr ordet ramaskrik en «høyrøstet, voldsom og opphisset protest». Ramaskriket er på dansk blitt til et «dramaskrik».
Et ramaskrik er altså blitt en litt overdramatisk opphisset reaksjon på noe man kan hisse seg opp for.
I Bibelen er ramaskriket ikke et dramaskrik. Skriket i Rama er ikke overdramatisert opphisset. Tvert imot. Man kan vel nærmest ikke forestille seg en lyd, et ord eller et skrik, som kan uttrykke, hvor forferdelig det er, det som skjer. Soldater som jakter små babyer for å slå dem i hjel! Brutale razziaer, hvor ammende mødre får revet barna sine ut av hendene av ubønnhørlige, drapstrenede soldater.
Bibelen taler mye om lidelse og ondskap. Og Bibelen legger ikke fingrene mellom når den beskriver hvor forferdelig verden kan være.
«En røst ble hørt i Rama, gråt og stor klage. Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste, for de er ikke mer.»
Julen er ikke eventyr. Julens budskap taler inn i den virkeligheten vi møter beskrevet her, i et kort avsnitt i Matteus-evangeliet. Det er ikke tilfeldig at vi har denne beretningen mellom de glade juleberetninger i Bibelen.
Det er heller ikke tilfeldig at ondskapen manifesterer seg så tydelig i verden like omkring Jesu fødsel. Vi har å gjøre med en åndelig kamp. Ondskapens åndehær i himmelrommet reagerer gjennom Herodes mot Guds frelsesplan. Herodes blir meget vred, står det. Det er et satanisk raseri som setter barnemordet i Betlehem i verk, for om mulig å bli av med Guds sønn.
Den sanne julegleden
I advents- og juletiden vil mange av oss gjerne prøve å finne inn i julegleden. Men mange av oss må også erkjenne at det lett blir en overfladisk glede.
Skal vi finne den sanne, bibelske julegleden, vil det være godt for oss å begynne her: med ramaskriket. Vi skal ikke begynne å se på det lille Jesus-barnet i krybben. Nei, vi skal begynne å se på ondskapen. Vi skal begynne å se på hvor ond verden kan være. For det er det som er Guds bakgrunn for julen.
Jeg tror at julen er blitt for lyserød og romantisk for mange av oss. Og derfor er julegleden også overfladisk. Vi tenker om julegleden som en julestemning som man helst skal komme i ved hjelp av diverse hyggelige saker og ting. Og så er det noe som kan forhindre oss i å komme i denne stemningen: Sorg og savn, ensomhet, fattigdom, sykdom og problemer i familien – og mer av samme slag.
Hvis en er i anfektelse og kjemper med synden og det å være kristen, kjemper med troen på Gud, da kan det også være vanskelig å komme i den rette julestemningen.
Og det kan være dypt frustrerende å se på all idyll omkring seg, med lysene i gågaten og så videre, når det bare er mørke inne i en selv.
MEN: Vi må øve oss i å se på Bibelen i stedet for gågaten. I Bibelen er ikke julen rosenrød og idyllisk. Julens bakgrunn er synden, lidelsen og ondskapen i verden.
Julens sanger og salmer
Jeg tror vi også kan få mye hjelp fra sang- og salmeskatten!
For mange av oss er vel også julesangene bare et middel til å komme i den rette julestemning – og så glemmer vi å se hva vi faktisk synger. Men det er virkelig gull i mange av julens sanger og salmer.
I håp om at vi må få øye for det, vil jeg i resten av artikkelen stanse for noen eksempler fra julens sanger og salmer, som kan hjelpe oss til å ta den sanne juleglede til oss – også når vi sitter i mørke og anfektelse.
De knuste hjerter holder fest
«I denne glade juletid bør vi oss rett fornøye» (Sb nr 638), skriver Brorson dypt og godt. For eksempel i vers 5:
Og blandes enn min frydesang med gråt og dype sukke,
så skal dog korsets hårde tvang meg aldri munnen lukke.
Når hjertet sitter mest beklemt, se da blir frydens harpe stemt, så den kan bedre klinge,
og knuste hjerter føler best, hva denne store frydefest for glede har å bringe.
(3 siste verselinjer fra dansk, nærmere originalen)
Vi tenker at julen kan bli spolert hvis det kommer sykdom, arbeidsløshet, kanskje død inn i bildet – eller hvis du er anfektet og har det vanskelig i ditt gudsforhold.
Men faktisk kan det være helt omvendt: Julegleden har lettere for å bli tom og hul når alt bare er behagelig og hyggelig.
Dermed er det ikke sagt at julegleden nødvendigvis er tom om en har en fin og hyggelig jul sammen i familien. Jeg tror at julegleden også kan være sterk for mange som er i den lykkelige situasjon å kunne feire julen sammen i en familie hvor der er kjærlighet og varme og tro. I en slik jul kan en bli ufattelig takknemlig for hva en har fått av Gud – som en forsmak på paradis. Og Gud gi at mange av oss må få slik en jul!
Men – det går visst dessverre ofte akkurat motsatt. Der hvor julen består av en stor del familiehygge og god julemat, kan vi også så lett komme til å få en overfladisk juleglede. Og takknemlighet og paradis- og evighetsperspektivet kommer i bakgrunnen. For vi har det så godt her i verden. Og så glemmer vi hva julen egentlig handler om.
Det Brorson sier her, er at: Knuste hjerter føler best, hva denne store frydefest av glede har å bringe.
Man sier jo at julen er hjertenes fest. Men jeg tror faktisk at det er mer riktig å si at julen er de knuste hjerters fest.
Og det kan lyde som en underlig ordsammensetning – de knuste hjerters fest – men jeg tror det er riktig å si det slik: Julens budskap er først og fremst en glede for de knuste hjerter.
Der står i Jesajas bok 57:15:
For så sier Den Høye, Den Opphøyede, han som troner for evig, han som bærer navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er knust og nedbøyd i ånden, for å gjøre levende de nedbøydes ånd og gjøre de knustes hjerter levende.
Gud vil bo i det knuste hjertet. Det ser vi aller tydeligst ved at Jesus kom her ned, ble menneske og tok bolig iblant oss. Hvorfor gjorde han det? Det svarer Brorson på:
En liten sønn av Davids rot, som er og Gud tillike,
for våre synders skyld forlot sitt høye himmerike;
Det var ham tungt å tenke på, at verden skulle under gå,
det skar ham i hans hjerte; i slik en hjertens kjærlighet
han kom til oss på jorden ned å lindre all vår smerte.
Det er noe som ikke er til å bære i tanken. Det er noe som skjærer Gud i hjertet.
Tenk på hva Gud sier til Kain, etter at han har myrdet sin bror Abel: «Hva har du gjort? Røsten av din brors blod roper til meg fra jorden» (1 Mos 4:10).
Det var historiens første mord. Det ropte til Gud fra jorden! Og tenk så på hvor mye ondskap og hvor mye synd som har ropt til Gud fra jorden siden den gang.
Gud blir vred over synden. Gud blir vred over ondskapen. Men det er kjærlighetens vrede. Det skjærer Gud i hjertet å se de mennesker som sitter fast i synd og død. For Gud elsker verden, og Gud vil befri verden – deg og meg – fra all ondskap.
Derfor forlater Jesus sitt høye himmerike.
Han gir avkall på alt.
Tenk: Han som kjenner til det fullkomne liv i Paradis, han lar seg føde her på jorden, i all skrøpelighet, vel kjent med sykdom, en lidelsens mann – og til sist dør han den mest pinefulle død på korset. Alt sammen fordi det skar ham i hjertet å se på en verden i Satans vold – hvor synden og døden hersker. Han kom for å befri oss og føre oss til paradis.
Du tenker kanskje at du kan ikke ha del i julegleden med det mørket som bor i deg. Men det er løgn! For julegleden er ikke en fin julestemning. Knuste hjerter føler best, hva denne store frydefest for glede har å bringe.
Det var nettopp for deg Jesus kom. Det var fordi det skar ham i hans hjerte å se på ditt mørke. Han vil ha deg hjem i lyset – der hvor du hører til. I paradis. Der hvor der ikke er noe som heter mørke. Der er ingen synd. Du er befridd fra alt det i deg selv, som plager deg. Det du ikke kan ordne eller fikse, fordi du sitter fast i det. Der er ingen død. Der er ingen sorg, skrik eller pine. Der er ingen angst. Der er kun fullkommen glede, trygghet og kjærlighet.
Den rette gledesol
Der hvor Jesus har fått lov til å ta bolig i det knuste hjertet, bor gleden også inni deg. Den bor der sammen med sorgen og smerten. Men gleden er der fordi vi har en frelser. Vi kjenner en person som har ofret alt for å frelse oss. Vi kjenner en person som går ved vår side, og i alt som møter oss, har han ett formål: Han vil i sin kjærlighet lede oss på veien som fører hjem til paradis.
Å, vel det land, det hus, den gård
hvor denne mann for styret står!
Å, vel det hjerte, sjel og sinn
hvor denne konge drager inn!
Han er den rette gledesol,
som lyser fra Guds nådestol.
Ved ham, Guds Sønn, det lysne må
i våre hjerters mørke vrå.
Mitt hjertes dør jeg åpner deg,
o Jesus, kom hit inn til meg,
og ved din nåde la det skje
at jeg din vennlighet må se.
(Gjør døren høy, Sb 610, v. 4, 5, 7)
Vi skal legge merke til den veien advents- og julesangene peker når de taler om julegleden. De peker ikke innover oss selv, og de peker heller ikke ut mot verden, med alt hva den kan tilby. Nei, de peker hen til Jesus. For hemmeligheten bak den sanne juleglede er at det er Jesus selv som er den rette gledesol.
Jeg satt i mørke nede,
i dødens skyggers stad,
da kom du selv, min glede,
og gjorde meg så glad.
(Hvorledes skal jeg møte og favne deg, min skatt, Sb 260, v. 3)
I originaloversettelsen skrev Brorson:
«Da jeg i mørkheds sæde / og satans rige sat». Det er utrolig sterkt skrevet! Jeg satt i Satans rike – i et fryktelig mørke. Men så kom lyset. For så kom Jesus. Og det er Jesus som er julegleden selv.
Og det kan du se og takke for midt i familiehygge og god julemat – men kanskje ser du det best når alt annet krakelerer omkring deg, og alt går i stykker.
Jeg har ett håp for evigheten. Han heter Jesus. Han er hos meg nå. Han er virkelighet – jeg kjenner ham! Og den gleden kan ingen ta fra meg.
Døren til den sanne gleden
Paul Gerhardt var en mann som i ufattelig stor grad var kjent med plager, fattigdom og lidelse. Han levde under 30-årskrigen. Det var forferdelige forhold, og han mistet fire av sine fem barn.
Denne Paul Gerhardt skriver (her i dansk oversettelse):
Gud, vor Fader, gav i nåde
julenat
os en skat,
herlig overmåde;
for at frelse os af nøden steg herned
kærlighed,
stærkere end døden.
I, som tunge stier træde,
stands og hør:
Her er dør
til den sande glæde;
og i huset inden døre
trøstes ved
slig en fred,
ingen sorg tør røre!
Jesus kom for å frelse det fortapte. Jesus kom, fordi Gud hørte skriket.
Rakel gråter. Hun vil ikke la seg trøste. Hun vil ikke la seg trøste. For hennes barn er ikke mer. Døden er ugjenkallelig. Alt er tapt. Livet ligger i ruiner.
«Nei!» forkynner Paul Gerhardt, han som har mistet fire barn: Vi har fått en skatt! Jesus steg her ned, kjærlighet, sterkere enn døden. Han har overvunnet døden! Og her er døren til den sanne julegleden.
Lukker vi denne døren opp, har vi en glede som gjelder i alle forhold. Så kan det bli jul i selv det mest formørkede hjertet. For Jesus har overvunnet alt det onde.
Det er den sanne julegleden. Og den er ikke noe eventyr. Den er ikke en flyktig julestemning. Julegleden er en virkelig person, en som vil være deg nær – som vil frelse deg fra alt ditt mørke, fra all din angst og fra all din synd.
Julen er ikke de vellykkedes fest. Den er de knuste hjerters fest. Julen er først og fremst et budskap om hjelp til deg som har behov for hjelp. Julen er en trøst og en glede for deg som sitter i mørket.
Og her har du en juleglede som er holdbar hele året. Ikke bare i desember.
Derfor får vi også be med Lina Sandell:
Gi oss en høytid som varer,
ei kun en dag eller to!
Når du din nåde forklarer,
hjelp oss da på den å tro!
Skjenk oss din fred, som du oss gir,
den verden ei kjennes ved;
gi oss den fryd som evig blir,
selv når vårt livs sol går ned!
Fra bladet Nyt Liv, 3/2019.
Til norsk og forkortet ved red.
Illustrasjonsbilde: maleri av Viggo Johansen (1851-1935)