«Du skal bli som Gud», sa slangen til Eva. Han søkte å gjøre avstanden mellom mennesket og Gud liten. Og han fjernet også gudsfrykten fra Evas hjerte. Så lenge hun trodde på Herrens forbud og derfor fryktet dødens straff, kom fristeren ingen vei med henne. Derfor viftet fristeren bort både forbudet og trusselen med en løgn: «Du skal slett ikke dø!» Eva trodde på løgnen og fikk frimodighet til å gå imot Guds klare befaling. Dermed var fallet, med alle dets forferdelige konsekvenser, et faktum.
Og slik har det fortsatt. Djevelen arbeider aktivt for å drepe all sann gudsfrykt. Kampen om Guds ord står alltid i sentrum: «Har Gud virkelig sagt…» Men også ved å gjøre avstanden mellom Gud og menneske liten i menneskets erkjennelse.
På den ene siden søker djevelen å opphøye mennesket. Dere skal bli som Gud og selv bestemme hva som er rett og galt, hva dere vil tro av Guds ord. Og på den annen side søker han å senke Gud. Gud blir som oss, i første rekke ved at hans hellighet forties, tilsløres eller nulles ut gjennom en falsk forkynnelse av Guds kjærlighet.
Dette får katastrofale følger.
- Vi forholder oss ikke lenger til Bibelens Gud, men en avgud i det bildet vi selv har gjort. • Evighetsalvoret forsvinner og preger ikke lenger forkynnelse og tro. Forkynnelsen trekker heller ikke lenger skillelinjen mellom troende og ikke-troende.
- Synden anses stadig mer ufarlig. Gud er nådig. Våre gjerninger betyr jo ikke noe, og vi må vokte oss for loviskheten.
- Sann gudsfrykt forsvinner, for den oppstår og opprettholdes kun gjennom det fortolige samfunnet med den ene sanne Gud og den han har sendt, Jesus Kristus.
Gud er hellig
Hva er det mest karakteristiske ved Guds vesen? Allmektig? Nådig? Kjærlig? Rettferdig? Barmhjertig?
Dette er viktige ting, men det er fortsatt ikke det viktigste. Det riktige svaret er hellig. Han er hellig i alt han gjør. Han kalles Israels Hellige. I himmelen omgis han av en lovsang som sier «hellig, hellig, hellig», dag og natt uten opphør! ( Jes 6:3; Åp 4:8) De sier ikke «nådig, nådig, nådig» eller «kjærlig, kjærlig, kjærlig». Så grunnleggende og altomfattende er Guds hellighet i hans vesen at med mindre vi blir kjent med Gud i hans hellighet, vil vi knapt kjenne ham i det hele tatt.
«Guds hellighet betegner ikke en enkelt egenskap i det bibelske bildet av Gud, men det er en sammenfattende vesensbetegnelse, et uttrykk for fylden og fullkommenheten i Guds vesen», sier Illustrert Bibelleksikon. Dette er så grunnleggende at da Jesus lærte oss å be, lærte han oss først og fremst å be «helliget vorde ditt navn».
De vanligste betydningene av hellig og hellighet betyr noe som er skilt ut. Guds hellighet betyr at han er fullstendig atskilt fra all synd, urenhet og ondskap. Det finnes ikke i hans vesen, og han er en fortærende ild mot alt slikt. Han er hellig i sin kjærlighet, hellig i sin allmakt, hellig i sin nåde, hellig i sin rettferdighet, hellig i sin vrede, hellig i sin barmhjertighet, hellig i sin herlighet osv. Og helligheten betyr at han ikke tåler den minste synd, urenhet, ondskap eller ulydighet. Ingen som er det minste besmittet av dette, kan ha samfunn med den Hellige. Han er en fortærende ild mot alt slikt. Derfor er ilden spesielt forbundet med Guds hellighet og hans hellige vrede mot alt som er besmittet av synd. Dette nevnes særlig i GT, men merk: Han er akkurat den samme i dag!
Den brennende busken (2 Mos 3:1-6) Herrens engel (Kristus) åpenbarte seg for Moses i en flammende ild i en busk. Stefanus sier at det var en tornebusk (Apg 7). Men tornebusken brant ikke opp! Da Moses skulle gå nærmere for å se hvorfor den ikke brant opp, stoppet Herren ham. «Da Herren så at han kom bort for å se, ropte Gud til ham midt ut av tornebusken og sa: Moses, Moses! Og han svarte: Ja, her er jeg. Da sa han: Kom ikke nærmere! Dra dine sko av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn» (2 Mos 3:4f ).
Moses møtte Israels Hellige i flammende ild. Og Gud sa: «Kom ikke nærmere!» Man kan ikke nærme seg den Hellige på hvilken som helst måte.
Busken har fra gammelt av blitt forstått som et bilde på Israels folk. Og nå skulle det forunderlige, og egentlig umulige skje, at Israels Hellige ville bo midt i den syndige slekt uten at de ble fortært av hans hellighet (lik busken som ikke brant opp). Da Moses forsto hvem som var i ilden, skjulte han ansiktet, «for han fryktet for å se Gud». Han ble fylt med gudsfrykt.
Tabernaklet
For at den Hellige skulle kunne bo blant folket, fikk Moses befaling om å lage et tabernakel. «La dem bygge en helligdom for meg, og jeg vil bo midt iblant dem» (2 Mos 25:8). Innerst i Det aller helligste sto paktens ark med nådestolen (lokket på arken). Der inne tronet Gud. Veien inn var stengt med et tykt teppe – forhenget. Å gå innenfor ville bety øyeblikkelig død. Kun ypperstepresten kunne gå inn en gang om året, på den store forsoningsdagen (3 Mos 16), i kraft av blodet av syndebukken.
Og utenfor teltet, i forgården, stod brennofferalteret. Prestene som skulle gjøre tjeneste inne i det hellige, måtte alltid passere brennofferalteret. Brennofferalteret, et forbilde på Golgata, var uhyre sentralt i alt som skjedde i og rundt tabernaklet. Det er nok riktig å si at det som stadig skjedde på brennofferalteret var årsaken til at den Hellige kunne bo iblant syndige mennesker.
Hver morgen og hver kveld ble et feilfritt, årsgammelt lam ofret der som brennoffer. Lammets blod skulle stenkes på alteret. Det var ikke et offer som mennesker hadde kommet på for å forsøke å blidgjøre Den Hellige. Det var tvert imot Guds gave til folket! Stadig, dag og natt, skulle lukten av et uskyldig lam stige opp innfor Herren, som et bilde på hvordan det rene Guds lam skulle ofre seg selv på Golgata til et stadig gjeldende offer. Herren sier i 3 Mosebok 6 både v 5 og 6 at «Ilden skal holdes brennende på alteret. Den må ikke slokne.»
Denne ilden ble tent av Herren selv! Etter at Aron ble salvet til yppersteprest:
Da åpenbarte Herrens herlighet seg for hele folket. Det gikk ild ut fra Herrens åsyn og fortærte brennofferet og fettstykkene på alteret. Og hele folket så det, og de ropte høyt av glede og falt ned på sitt ansikt. (3 Mos 9:23b-24)
Den Helliges ild kunne like gjerne rammet folket som sto der – han er en fortærende ild mot all synd og alt vanhellig. Men tenk, nå rammet den det uskyldige lammet og folket ble spart. Du holder vel til på Golgata der Guds lam ble rammet av den Helliges vredesild i ditt sted?
Nadab og Abihu
«Men Arons sønner Nadab og Abihu tok hver sitt ildkar og la ild i dem og la røkelse på ilden og bar fremmed ild inn for Herrens åsyn, som han ikke hadde befalt dem. Da gikk det ild ut fra Herrens åsyn og fortærte dem, og de døde for Herrens åsyn» (3 Mos 10:1f ).
Så forskrekkelig! Så ufattelig! Hvordan er det mulig? Vi har svaret i neste vers: «Da sa Moses til Aron: Dette var det Herren talte om da han sa: På den som står meg nær, vil jeg hellige meg og for alt folkets åsyn vil jeg herliggjøre meg. Og Aron tidde» (3 Mos 10:3). Guds hellighet tåler ikke, eller tolererer ikke noe avvik fra hans Ord. Og Herren er like hellig i dag!
Luther understreker nettopp dette i den lille katekismen i forklaringen til «helliget vorde ditt navn»: «Guds navn er hellig i seg selv, men vi ber i denne bønn om at det må bli holdt hellig også blant oss. Når skjer det? Når Guds ord blir undervist rent og klart og når vi som Guds barn lever etter det. Hjelp oss med dette, kjære himmelske Fader! Men den som lærer og lever annerledes enn Guds ord lærer, han vanhelliger Guds navn blant oss. Hold oss borte derfra, himmelske Fader!»
Det er blitt sagt om Luther at han kjente sitt gamle testamente, og trodde på det som står skrevet der! Derfor ble spørsmålet ‘hvordan skal jeg finne en nådig Gud?’, et spørsmål på liv og død for ham. Møter vi den Hellige gjennom forkynnelse og undervisning i tale og skrift i dag? Møter vi evighetsalvoret, hvor ubeskrivelig viktig det er å bli født på ny og leve i den daglige omvendelse? Er det klart for oss at synd er farlig? Blir Ordets vitnesbyrd om Sønnen stadig viktigere å få tak i?
Gudsfrykt
Hva innebærer det å frykte Gud? Det gis ulike svar. Ett svar er at det ikke betyr at man skal være redd for en tyrannisk og lunefull gud. Hvilket unødig svar! En slik gud finnes ikke. Gud alene er Gud, og han er verken tyrannisk eller lunefull. Men han står bak hele sitt ord – ikke bare evangeliet, men også alle dommene og truslene – og det skulle inngi frykt for ham.
Et annet svar er at det ikke handler om frykt, men om en slags ærbødighet eller respekt som ligner på det barn bør ha for foreldrene sine. Noen sier at det er identisk med å tro og stole på Herren. Men hvorfor har det da fram til i dag vært oversatt med frykt, hvis det betyr noe ganske annet?
«Det vanligste ordet i GT for å frykte Gud er verbet jare`, som har den grunnleggende betydningen å være redd for.» «Frykt for Herren inneholder i seg selv et vesentlig trekk av frykt for Herrens straffende og alvorlige vrede mot synd» (Illustrert bibelleksikon).
Gudsfrykt hos reformatorene
Luther skriver i den lille katekisme om budene: «Hva sier Gud om alle disse budene? Svar: Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg, men viser miskunn mot tusen ledd når de elsker meg og holder mine bud. (2 Mos 20:5-6)
Hva betyr det?
Svar: Gud truer med å straffe alle som bryter disse budene. Derfor skal vi frykte for hans vrede, og ikke synde mot budene. Men han lover nåde og alt godt til dem som holder dem. Derfor skal vi også elske ham og ha tillit til ham, og gjerne leve etter hans bud.
Siden det er to naturer i et gjenfødt menneske, det gamle og nye mennesket, må det både frykte Gud og ha tillit til Gud.
Luther taler om dette i Ord for dagen den 22. og 23. januar:
Gi meg et udelt hjerte til å frykte ditt navn! (Sal 86:11)
«Den som nå ikke akter Guds dom, han er uten frykt. Den som er uten frykt, påkaller ikke Herren. Den som ikke påkaller, han finner ikke nåde. Derfor må det alltid være frykt for Guds dom i et rettsindig menneske, for det gamle menneskets skyld som står Gud imot, og ved siden av denne frykt også håp til nåden for barmhjertighetens skyld. Så lenge det gamle mennesket lever, kan denne frykten, dvs korsfestelsen og dødelsen av kjødet, ikke opphøre eller Guds dom glemmes. Der man lever uten denne frykten, denne Guds dom, er det ikke et rettsindig vesen for Gud …»
Jeg venter på Herren, min sjel venter. Jeg setter min lit til hans ord (Sal 130:5).
«Hittil har David i denne salmen beskrevet den frykt, eller dødelsen av det gamle mennesket, som vi må erfare hos oss. Nå beskriver han håpet, det nye menneskets liv, som også finnes hos oss. Om disse to stykkene lærer alle Salmene, ja, hele Den hellige skrift. For Gud er nemlig så underlig i sine barn at han gjør dem salige ved motstridende og motsatte ting, for håp og fortvilelse er motstridende. Men i fortvilelsen må vi håpe; for frykt er ikke annet enn begynnelsen til fortvilelse, og håp begynnelsen til salighet. Disse to motstridende tingene må finnes hos oss, fordi to fullstendig motstridende mennesker finnes hos oss, det gamle og det nye. Det gamle må frykte, fortvile og gå til grunne, det nye må håpe, bestå og vokse» (så langt Luther).
Gudsfrykt i Salmene
Luther sa ovenfor at alle salmene lærer oss om gudsfrykten og håpet. Vi har en salme som uttrykkelig ønsker å lære oss å frykte Herren:
Kom, barn! Hør på meg! Jeg vil lære dere å frykte Herren. (Sal 34:12)
Hold da din tunge fra ondt og dine lepper fra å tale svik! Vik fra ondt og gjør godt, søk fred og jag etter den! (Sal 34:14f )
Kan du lære deg å frykte Herren ved å prøve å gjøre gode gjerninger? Nei, men gudsfrykten viser seg i den gudfryktiges forhold til synden. Og det er det David snakker om her, omvendelsens sinnelag. Av frykt for Herren avholder man seg fra det onde og gjør det gode. Synd bekjennes som synd for Herren. Du søker og jager etter freden. Ikke fred i synd, men freden i Jesu blod.
I Salme 36 skriver han om det motsatte:
Synden taler til den ugudelige i hans hjertes innerste. Det er ingen frykt for Gud hos ham. For en smigrer ham i hans øyne ved å finne hans synd, ved å hate ham. Hans munns ord er urett og svik, han har sluttet å gå klokt fram, å gjøre godt. (Sal 36:2-4)
Der gudsfrykten mangler, oppfattes synden som mer eller mindre ufarlig. Hvorfor? Fordi Herren oppleves som ufarlig. Det er altså synden selv som ligger bak dette – «synden taler…» Og bak det ligger vår svorne fiende, djevelen. Det er nøyaktig den samme taktikken som han brukte mot Eva i paradiset.
Hvordan har vi det med tungens synder? Eller økonomiske synder? Er alle forretningene vi gjør helt ærlige? Og trafikkreglene? Kan du leve i synden, eller ha et avslappet forhold til den, da frykter du ikke Herren. Da er ikke hjertet ditt rett for ham. Da er frykt for ham «bare et menneskebud du har lært» ( Jes 29:13).
Og da er du riktig ille ute, for «Herrens åsyn er imot dem som gjør ondt, for å utrydde minnet om dem fra jorden» (Sal 34:17). Dette verset går som en rød tråd gjennom hele GT, hvor Herren ødelegger enkeltpersoner, familier og hele folk. Og når det gjelder Det nye testamentes tid, kommer det til å skje på dommens dag, om ikke før.
Men taler NT om den samme gudsfrykten som GT? Ja, for troen er i sitt vesen en og den samme gjennom hele historien ( Jud 3), og troen og gudsfrykten er uløselig forenet med hverandre.
Et ord som kan misforstås i denne sammenhengen er:
Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far! (Rom 8:15)
At Paulus med uttrykket trelldommens ånd skulle mene Gudsfryktens ånd, er helt utelukket. Rett før vårt vers skriver han: «For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø» (v 13). Hvis vi virkelig kunne akte på og forstå det som sies i dette verset, ville vi bli fylt med den dypeste frykt for Gud.
Med trelldommens ånd menes den trelldomsfrykt som alle må føle som forsøker å blidgjøre Gud gjennom egne gjerninger. Enten det gjelder å avholde seg fra det onde eller gjøre det gode. De får aldri i evighet høre: Nå har du gjort nok, nå er du trygg. I stedet får de høre at enhver som holder seg til lovgjerninger, er under Guds forbannelse. Fryktelig!
Men Guds barn har mottatt barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far! Å, hvilken trygghet og fred, å ha tillitsfull adgang til og fortrolig samfunn med den absolutt Hellige, slik et barn har til en god far! Hvordan er det mulig? Det er mulig i Jesus Kristus. «Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåden som vi står i. Og vi roser oss av håp om Guds herlighet» (Rom 5:1f ).
Hvis Den hellige ånd har fått åpenbare noe om hvem Gud er og hvordan vi er, så er det et av tilværelsen største under at vi kan ha fred med Gud. Men her står det at vi har det ved vår Herre Jesus Kristus! På samme måte som Herren tente ilden på brennofferalteret, slik lot han sin hellige vrede ramme Jesus på Golgata. I alles sted. En for alle og alle i en. Derfor har vi gjennom ham også adgang til den nåde vi nå står i. Der får vi stå helt rene, fraregnet all vår synd og tilregnet Kristi rettferdighet. Frimodige Guds barn som står i nåden. Hva skjer da når et Guds barn faller i synd, faller det ut av nåden? Nei, det faller i nåden, barnekårets nåde, som gjenoppretter og fornyer igjen! Og det er i denne virkeligheten at både lysten og kraften til å motstå det onde og gjøre det gode har sin kilde. Salmisten sier: «Dine buds vei vil jeg løpe. For du frir mitt hjerte fra angst» (Sal 119:32).
Og Paulus sier:
For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er. (Tit 2:11f )
Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående? Men hos deg er tilgivelsen, for at vi skal frykte deg. (Sal 130:3f )
Det ville vel være mer forståelig om det sto «hos deg er det tilgivelse, for at vi ikke skal behøve å frykte deg?»
Hvorfor er dette verset så vanskelig å forstå for oss? Jeg er redd det kommer av at vi har blitt mer påvirket av den filosofen som sa at «det er Guds oppgave å tilgi», enn av Skriftens ord om den tredobbelte hellige og hans vrede over synden og synderen. Guds tilgivelse og nåde er i ferd med å bli nesten en selvfølge for oss. Men dette verset ønsker å vekke oss fra den vrangforestillingen.
Avstanden mellom den Hellige og oss falne mennesker er uendelig stor. Og den blir ikke mindre av det faktum at Guds egen hellige vrede er vårt egentlige problem. Derfor er prisen Gud har betalt for vår frelse også ufattelig stor. Bare Gud selv kunne gå imellom. Det kunne ikke bygges bro over avstanden mellom oss og Gud på noen annen måte enn at Gud «ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle» (Rom 8:32).
Hvor stort er ikke det offeret?! «Når dere påkaller som Far (barnekårets ånd – Rom 8:15) ham som dømmer uten å gjøre forskjell, enhver etter hans gjerninger, da ferdes i frykt i deres utlendighets tid. For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam» (1 Pet 1:17-19).
Her nevner Peter to grunner til at Guds barn bør vandre i gudsfrykt: For det første at deres Far er dommeren, og for det andre fordi Gud har betalt en ufattelig høy pris for å forløse dem – Kristi dyrebare blod.
Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående?» Ingen! Men hos deg er det tilgivelse, for at vi skal frykte deg. (Sal 130:3-4)
Den som rett kjenner og tar imot syndenes forlatelse, tar det ikke lett med synden, men frykter Herren ifølge Sal 34:14f: «Hold da din tunge fra ondt og dine lepper fra å tale svik! Vik fra ondt og gjør godt, søk fred og jag etter den!» Med tilgivelse som drivkraft.
Klapp i hendene, alle folk! Juble for Gud med fryderop! For Herren, Den Høyeste, er forferdelig, en stor konge over all jorden. (Sal 47:2f )
Hvordan kan det være en grunn til glede at «Herren den Høyeste er forferdelig»? Da må vi stille spørsmålet: hvorfor er han forferdelig? Først og fremst på grunn av sin hellighet, sin totale adskilthet fra alt som heter synd og ondskap. Men er det emne for lovsang? Ja, absolutt! På den ene siden er Guds hellighet vårt største problem. For hver synder er Den Hellige den farligste i hele universet, den som dømmer mennesker til helvete, til evig ild. Men i Guds hellighet ligger også vår frelse og evige salighet! For hvordan skulle den evige saligheten være hvis Gud ikke var absolutt hellig, syndfri? Da ville den evige tilværelsen være den samme som, eller verre enn tilværelsen her.
Men nå har han beredt for oss en dyrebar, fullkommen frelse i Sønnen, hvor vi blir renset fra all synd og blir tilregnet hans fullkomne rettferdighet og hellighet, så vi kan ha fullkomment og fortrolig samfunn med ham. Og allerede her og nå roser vi oss av håpet om Guds herlighet (Rom 5:2). Like rene skal de nye himlene og den nye jorden være. Fullkomment.
Og ikke noe urent skal komme inn i byen. (Åp 21:27)
Da ser vi evangeliet i Salme 34:15:
Herrens åsyn er imot dem som gjør ondt, for å utrydde minnet om dem fra jorden.
Hvis du er født på ny, er dette en dom over ditt gamle menneske, og et evangelium for ditt nye menneske. En gang – på oppstandelsens morgen – vil til og med minnet om gamle Adam være utslettet! Ingen skal huske selv det minste av hva han holdt på med her i tiden. Derfor, «Juble for Gud med fryderop! For Herren, Den Høyeste, er forferdelig» (Sal 47:2f ).