Å forkynne Guds ord og forvalte sakramentene er retter og plikter som hører til det alminnelige prestedømme. Det er gitt til den troende menighet som helhet.
Det betyr imidlertid ikke at enhver troende skal gjøre alt. Alle er ikke profeter eller lærere, alle har ikke nådegave til å lede og styre, til å prøve ånder eller helbrede. Nei, Gud har i sin uendelige visdom ordnet det slik at han har fordelt tjenestene mellom de troende og gitt den enkelte utrustning til sin tjeneste.
Alle skal ikke gjøre alt, men enhver skal ta vare på sin tjeneste, den som er gitt ham av Gud og som Gud har utrustet ham til (1 Kor 12:4-11).
Det går an å skrive og male med føttene, og det går an å gå på hendene, men Gud har gitt oss føttene til å gå med og hendene til å skrive og male med. Slik også med menighetens ulike nådegaver. Det er derfor ikke likegyldig hvordan vi nytter dem (1 Kor 12:12-27).
Selv om alle troende er prester, har Gud i sin visdom ordnet en tjenestedeling. I tempelet var det slik at mens noen prester ordnet med ofrene, klippet andre vekene og fylte på olje til lysestaken, andre skiftet ut skuebrødene mv, mens levittene var opptatt med å åpne og lukke dører, med å gjøre rent og holde vakt, skaffe ved og bære vann, tjene med sang og musikk osv. Skulle alle gjøre alt, ville det blitt kaos og uorden. Slik er det også i Guds hus, den levende Guds menighet. Det er en tjenestedeling, en ordning av tjenester.
For det første er det en tjenestedeling mellom mann og kvinne, grunngitt i skaperordenen. Fordi mann og kvinne er forskjellige og skal utfylle hverandre, så har de også fått ulike tjenester og funksjoner. Dersom mannen skulle gjøre kvinnens tjeneste og kvinnen mannens, så ville begge fylle tjenesten dårlig, for de ville gjøre noe på tvers av sin utrustning og det Gud hadde skapt dem til. Dessuten ville de måtte forsømme sin egen tjeneste og sitt eget kall i det de tiltok seg den andres.
Det er derfor heller ikke rett å gi noen en tjeneste som innebærer at en må forlate sin primære tjeneste, hvor dyktig han eller hun enn er. Den som har fått en tjeneste, skal i første rekke ta vare på den og være tro i den (Apg 6:2). Nå kan en tjeneste være mangesidig og det er heller ikke slik at en ikke kan engasjere seg i flere ulike oppgaver, men en må likevel vokte seg så det ikke går ut over ens særlige kall og tjeneste. Én kan ikke og skal ikke gjøre alt, men det skal være en tjenestedeling hvor enhver tar vare på sin tjeneste og hjelper andre til å ta vare på sin (1 Kor 12:28-30).
La oss se litt på denne tjenestedelingen ut fra Rom 12:3-8.
«For ved den nåde som er meg gitt, sier jeg til hver og en blant dere, at en ikke skal gjøre seg høyere tanker enn rett er. Men en skal tenke sindig, i forhold til det mål av tro som Gud har tilmålt hver enkelt» (Rom 12:3). Gud utruster den enkelte til den tjeneste han skal bruke dem til. Den tro det her er tale om er tro til tjeneste, det kall og den overbevisning som Gud gir den enkelte. Gud har satt dem til tjenesten, og tilmålt dem den utrustning de trenger.
Vi skal ikke gjøre oss høyere tanker enn rett er om vår tjeneste for Gud. Vi skal tenke sindig, edruelig, i samsvar med de faktiske forhold. Om vi har fått en tilsynelatende stor og viktig tjeneste, skal vi ikke av den grunn bli hovmodige, men huske at vi ikke er noe eller kan utføre noe i kraft av oss selv, men bare i kraft av den nåde Gud gir, i samsvar med «det mål av tro som Gud har tilmålt hver enkelt.» Vi skal heller ikke i selvtillit og hovmod tilta oss en større myndighet eller posisjon enn det Gud har gitt oss i kraft av vår tjeneste og utrustning.
For på ett legeme har vi mange lemmer, men ikke alle lemmer har samme gjerning. Slik er vi også ett legeme i Kristus, enda vi er mange. Men hver for oss er vi hverandres lemmer. (Rom 12:4-5)
Hvis et legeme skal fungere godt, må hvert enkelt lem ta vare på sin oppgave og tjene resten av legemet. Hånden har sin funksjon og må ta vare på den og utføre sin tjeneste til gagn og glede for resten av legemet. Om hånden synes den er viktig, så kan den ikke klare seg uten munnen eller foten, øyet eller øret.
Vi trenger hverandre som kristne, vi trenger hverandres tjeneste og nådegave. Én eller noen få kan og skal ikke gjøre alt! Og vi må ikke forakte de tilsynelatende små tjenestene og flykte fra dem og søke de som synes mest! Da er det noe som blir ugjort i forsamlingen, og hele legemet vil lide. Der den enkelte er opptatt av å tjene de andre, hedre dem og søke de andres beste, der blir legemet oppbygget og vokser opp til hodet, Kristus. Nådegaven viser ikke sin storhet i at den blir lovprist, æret og aktet høyt av mennesker, men i hvor stor nytte den gjør for andre! Der et menneske blir til velsignelse og hjelp for andre, der mennesker får det godt og rett med Jesus, der viser nådegaven sin betydning, om så ingen legger merke til en eller akter på en!
Alt etter den nåde som er oss gitt, har vi ulike nådegaver. Om noen har profetisk gave, skal han bruke den i samsvar med troen. (Rom 12:6)
Å tale profetisk er ved Guds Ånds lys og innsikt å kunne tale Guds ord slik at det bedømmer og åpenbarer den aktuelle situasjon. Sendebrevene i Åpenbaringsboken er et godt eksempel på slik tale. De som taler profetisk blir sjelden populære, nettopp fordi de avslører det som er galt i forsamlingen, taler til vekkelse og selvransakelse og kaller til omvendelse. Det er det mange som ikke tåler å høre. Det fikk mange av det gamle testamentes profeter erfare. Fristelsen kan være stor til å tie og slå av på budskapet, og i stedet tale det som klør folket i øret. Derfor formaner apostelen dem som har profetisk gave til å bruke den i samsvar med troen, dvs ikke til å søke egen popularitet eller makt, men i tro til Gud, i tillit og troskap mot hans ord.
Apostelen skriver i 1 Kor 14:31 at alle troende kan tale profetisk. Det er en nåde- gave alle troende skulle søke (1 Kor 14:1), nemlig å kunne ha det rette ord å si til hverandre, formane og oppmuntre hverandre så ingen blir liggende igjen på veien. Han mener ikke at alle troende skal være forkynnere, men at alle i innbyrdes vitnesbyrd og formaning skulle komme hverandre til åndelig hjelp. Hvordan er det med vitnesbyrdet iblant oss, er det i ferd med å dø ut? Og hva med den åndelige samtale? Måtte vi legge til rette for det iblant oss!
La den som har en tjeneste, ta vare på tjenesten. (Rom 12:7)
Nå er i og for seg alle nådegaver og oppgaver i Guds rike en tjeneste (diakonia) for Herren. Men her tenkes det særlig på den nådegave og tjeneste å være andre mennesker til hjelp og gagn på det mer praktiske plan (jf Apg 6:1-7).
Vi har tradisjonelt hatt stort fokus på forkynnelsen av Guds ord – den profetiske og læremessige tjeneste. Det har både vært riktig og viktig. Men vi har samtidig hatt en sterk tendens til å forsømme og overse andre viktige tjenester i forsamlingen. Og så har vi gjort en annen stor feil. Vi har latt predikanter og bibelskolelærere overta sogneprestens plass, dvs latt dem ta over alle funksjonene i forsamlingen, i stedet for å fordele tjenes- tene blant de mange lemmene i forsamlingen. Predikanter og bibelskolelærere har i tillegg til forkynnelse og undervisning hatt ansvar for det meste av sjelesorg, sykebesøk, vei- ledning og hjelp åndelig, psykisk og praktisk.
Men det skulle ikke være slik. Den troende forsamling er ett legeme, men det er mange ulike lemmer på dette legemet. Her skal verken ett lem gjøre alt eller alle lemmer gjøre det samme, men hvert enkelt lem skal ta vare på sin oppgave og sin tjeneste. (Se nærmere om dette senere i bladet, der det er tatt med noe om dette fra NLLs foreningshåndbok.)
Skriften taler om eldste (presbytere) og tilsynsmenn (episkopos). Det er menn med hyrdeansvar i den troende lokalforsamling. Skriften setter krav til hvem som kan ha en slik tjeneste. Og det ligger et veldig ansvar på dem som er satt til å lede lokalt. De har fått en hyrdetjeneste, og er satt til å ha omsorg for fårene og til å finne de tapte får.
Det er ikke nok at en formann setter opp en møteliste og kaller forkynnere til å tale, avholder et par styremøter og et årsmøte og så er han ferdig med tjenesten. Nei, det er en rekke oppgaver og tjenester som skal utføres. De som har fått hyrdeansvar har et veldig ansvar for både å se oppgavene og behovene og for å se etter nådegaver i forsamlingen som kan settes til de ulike oppgavene. Det mangler ikke på oppgaver og tjenester! Her bør ingen gå uvirksom! Her er det oppgaver for hver kvinne og hver mann som er skikket og villig til å gå inn i tjenesten! Men noen må se behovene og se nådegavene og sette disse til tjeneste. Her er det store svikt i vårt arbeid!
Det er dog ikke likegyldig hvem som settes til tjeneste. Skriften taler om å prøve og ikke være for snar til å legge hendene på noen (1 Tim 5:22). Skriften sier også litt om hvem som er skikket og hvem som ikke er skikket.
«Den som er lærer, må ta vare på lærdommen» (Rom 12:7).
Med lærer tenkes det nok i første rekke på dem som underviste dåpskandidater og ga dem innføring i grunnsannhetene til frelse. Vi kan tenke på søndagsskolelærere, konfirmantlærere, ledere av bibelgrupper, bibelskolelærere osv. Den som skal undervise andre og føre dem inn i Skriften, må selv kjenne Guds ord og søke innsikt og lærdom i Guds ord. Det skal nådegave til det, men det kreves også et stadig arbeid med Guds ord.
Hva er det særlig behov for å undervise om, hvordan si det rett?
«den som formaner, på formaningen» (Rom 12:8).
Det er vel ikke så ofte vi hører om nådegaven til å formane, men den er også nødvendig i den kristne forsamling, ikke minst i en tid som vår. Den går ut på å øve sjelesorg og veilede de kristne og advare dem mot det som utgjør en fare for deres tro og gudsliv, samt oppmuntre dem til det som er godt og rett. Det er ikke så rent få av de ny- testamentlige brev som er formaningsbrev. De kristne trengte til veiledning, advarsel, tilskyndelse til det som var godt og rett, oppmuntring osv. Ordet formaning kan også bety oppmuntring! Glem ikke det! Sett mot i de motløse!
«Den som deler ut gaver, må gjøre det med redelig sinn.»
Det var ingen offentlig fattigomsorg i den første kristne tid, men de kristne forsamlingene tok selv ansvar for sine fattige, og ganske sikkert også for andre som trengte til hjelp. Det kunne skje gjennom innsamling, og så var det noen som fikk et særlig ansvar for å dele ut til dem som trengte det. Det var Judas’ ansvar i disippelflokken, og de syv diakonenes ansvar i menigheten i Jerusalem. Men her er det kanskje også tale om enkelte i forsamlingen som Gud har velsignet med materiell velstand, slik at de er i stand til å dele ut det de har til fattige. Det skal de gjøre med redelig sinn, dvs ikke i den hensikt å søke egen ære eller lignende, men ut fra den ene hensikt å komme mennesker til hjelp i deres nød.
«Den som er forstander, må være det med iver.»
Her tenkes det nok i første rekke på menighetsforstandere, men trolig også på andre som har særlige tillitsverv eller ansvar for oppgaver i Guds rike og forsamlingen. En slik tjeneste eller verv er ikke en maktposisjon eller en plass til selvrealisering, heller ingen hobby og noe en kan skjøtte slik en selv har lyst til. Har en fått et ansvar i Guds rike, så må en gå inn for det med iver. Jamfør det vi sa tidligere om hyrdetjenesten og hvor viktig den er og hvilket ansvar den innebærer.
«Den som øver barmhjertighet, må gjøre det med glede.»
Her er det nok mer tenkt på dem som på menighetens vegne hadde et særlig ansvar for å ta seg av de fattige, syke, forkomne og nødstedte på ulik vis. Det kunne nok ofte være en tung, slitsom og trøstesløs tjeneste. Her formanes de til å gjøre sin tjeneste med glede, ikke se på de manglende resultatene, ikke den bunnløse nøden, men glede seg over å få øve den samme Guds barmhjertighet mot andre som de selv hadde mottatt av Gud. Ordet for å øve barmhjertighet er nettopp det samme som brukes om Jesus og Gud selv når han tar seg av oss i vår nød.
Vi kan undre oss over rekkefølgen på tjenestene. Det er ingen rangordning blant dem. Vi ville vel kanskje satt forstanderen først, eller læreren, eller de som hadde ansvar for økonomi og ledelse. Vi rangerer så lett, men vi skal som nevnt ikke tenke posisjoner eller makt i Guds rike. Der er den størst som er de andres tjener. Der måles alt på en annen måte, etter hvilken nytte og gagn det har for de andre troende, og i hvilken grad det er til oppbyggelse for menigheten som helhet.
Vi trenger å akte på det Skriften sier om tjenester i den troende forsamling, og hva som skal prege tjenesten. I dag tenkes det helst at fordelingen av oppgaver og tjenester skal være demokratisk og ta hensyn til likestillingsideologi. Alle skal være like og alle skal kunne gjøre alt. Men i Guds rike er det en nådegavehusholdning og en tjenestedeling. Det handler også i første rekke om en tjeneste. I dag virker det ofte som om det handler om å få makt og innflytelse, og da blir alt galt.
Vi skal til sist si litt om farer og svikt i den kristne tjeneste i forsamlingene.
1) De som er satt til å styre og lede har lite syn for nådegaver.
Det er andre motiver som styrer kall til tjeneste. Man ønsker å aktivisere mennesker inn i Guds rike, få alle mann på dekk, putte dem inn der det finnes ledige oppgaver, uten hensyn til tro og nådegaver. Det viktigste er å få mennesker aktivisert, få dem til å kjenne seg verdsatt og regnet med.
2) Det er få som vil tjene i det stille og i det skjulte.
Derfor halter arbeidet. Noen av lemmene svikter og så må føttene gjøre hendenes arbeid. En forkynner må forlate sin tjeneste, ta på seg å lede møter og be inn folk, sette opp bord og bære stoler. Det går ut over hans egen tjeneste, han får ikke den tid og ro han skulle ha til å forberede seg. Han må løse andre oppgaver, for noen har forlatt sin post, noen har sviktet i tjenesten. Kanskje det kommer av at de synes tjenesten er for liten, den gir så lite ære og er så lite synlig. De sitter og venter på å bli satt til «større oppgaver», og så lenge de ikke blir satt til det, er de bare gjester i Guds forsamling, de er ikke villige til å bære noe.
3) Vi ser på tjenester og verv som påskjønnelse og æresbevisninger:
I verdslige sammenhenger er det ofte en påskjønnelse og en æresbevisning å bli valgt inn i et styre eller bli bedt om å holde et foredrag. Slik tenker vi også lett om Guds rikes arbeid. Derfor er det på den ene side mange som attrår å bli innvalgt i styrer og råd eller å få taleroppdrag, særlig i sammenhenger de oppfatter som betydningsfulle. Det gir ære og posisjon. På den annen side ser noen faren i at enkelte kan få for stor makt og posisjon og ser det derfor som sin oppgave å fordele verv og oppdrag best mulig, slik at ingen blir for sentrale. Her må ingen bli for store, men alle må være så like som mulig.
Det er ikke personlig ønske om makt og ære som skal være drivkraft for å bli satt til tjeneste. Den som drives av slikt, er uskikket til å tjene i Guds rike. På den annen side skal en ikke gå forbi nådegaver Gud har gitt til menigheten av frykt for at de kan få for stor innflytelse og bli aktet høyt. Det er tvert imot som det skal være når noen aktes høyt på grunn av det ord de forkynner eller den sunne bibelske lære og rettesnor de fører arbeidet etter – ikke for personens skyld, men for Ordets skyld. Vi må vokte oss så vi av frykt for å gi mennesker innflytelse ender opp med at Ordet får lite innflytelse! Det kan bli resultatet der hvor alle skal være like. Da blir enhver redusert til en meningsbærer, en stemme blant mange. Selv de som i kraft av Ordet skulle ha avgjørende innflytelse, får ikke noen slik innflytelse. Det er livsfarlig. Da blir lett menneskelige hensyn og disposisjoner, styrevedtak, årsmøtevedtak og lignende overordnet Guds ord.
Det ligger et veldig ansvar på dem som av Herren er betrodd tilsynsembeter iblant oss. De skal forvalte nådegavene i Guds forsamling, ikke ut fra en tankegang om at alle skal være like, ikke for å imøtekomme menneskelige krav om posisjoner, men de skal sette de forskjellige til de tjenester som Gud har gitt den enkelte utrustning til. Så får vi overlate til Gud å gi den ære som ære tilkommer og ydmyke den som på grunn av sin tjeneste og sine verv kan stå i fare for å få store tanker om seg selv.
Illustrasjonsbilde: Jcomp | freepik