Ordningen med eldste er gammel. Vi møter den allerede i 2 Mos 3:16. Betegnelsen eldste betegnet trolig familieoverhodene, men brukes i NT i første rekke om det åndelige lederskapet i Guds forsamling, jf Apg 14:23:
«Og de valgte eldste for dem i hver menighet.» Paulus pålegger Titus «å innsette eldste i hver by» (Tit 1:5).
Skriften forutsetter at det er et åndelig lederskap med eldste eller eldsteråd, selv om vi ikke finner noen klar beskrivelse av hvordan det skal organiseres eller utformes i detalj. Skriften legger ikke så mye vekt på det organisatoriske som hensikten og oppgavene som skal utøves. Og hensikten med det åndelige lederskapet er å ha tilsyn med det åndelige livet i forsamlingen: forkynnelse, opplæring, tukt, tjenesteoppgaver osv.
Ikke minst legger Skriften vekt på opplæring av barna og de unge: «Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den når han blir gammel» (Ord 22:6). Forsømmer vi dette ansvaret, vil det få alvorlig konsekvenser: «Så ble hele dette slektsledd samlet til sine fedre, og etter dem vokste det opp en annen slekt, som ikke kjente Herren, og heller ikke de gjerninger Han hadde gjort for Israel» (Dom 2:10).
Alle kristne har et kall og en oppgave som åndelige prester (jf 1 Pet 2:4-10). Dette kaller vi det alminnelige prestedømme, og det innebærer at ansvaret for det åndelige livet, for opplæringen, for å prøve åndene osv, ikke er noe som en egen åndelig stand har enerett på. Det er og blir hele menighetens ansvar, og den enkelte kristnes ansvar. Den sannheten er sentral i lekmannslinjen.
Men det hindrer ikke at de troende nettopp fordi de har dette ansvar, utpeker eller velger noen i sin midte, som på særlig måte er skikket til dette og som Gud har gitt en særlig nådegave til å prøve åndene, til å lede og lære andre osv. Disse som Skriften kaller eldste eller tilsynsmenn, skal ha et særlig ansvar.
En eldste eller tilsynsmann skal ha særlig ansvar for:
1) Forkynnelse, lære og undervisning, samt veiledning av de troende i åndelige og teolo- giske spørsmål (jf Ef 4:11-12).
2) Kalle forkynnere og våke over forkynnelsen på møtene. Det er svært viktig at en forsamling blir undervist i hele Guds råd til frelse. Derfor er valg av forkynnere med ulike nådegaver og valg av ulike bibeltekster viktig (jf Apg 20:27).
3) Formane og rettlede de troende, og ta oppgjør med det som er vrangt, både i lære og liv (jf Tit 1:9).
4) Prøve åndene – forkynnelsen (jf 1 Joh 4:1-3).
5) Ansvar for at troende personer med nådegave blir satt til ulike tjenester i forsamlingen, slik at ingen sider ved det åndelige livet forsømmes eller lider skade.
Den troende forsamling er ett legeme, men det er mange ulike lemmer. Det er en rekke åndelige og praktiske oppgaver som skal utføres i en forsamling. Dette bør ikke samles på én person, men fordeles på ulike egnede personer. Det er et ansvar for de eldste å se til at det skjer (se for øvrig beskrivelsen av Praktisk ledelse, kap. 3,3).
Vi kan nevne noen av de oppgaver som en eldste bør se til at blir ivaretatt i og av den troende forsamling:
a) Barn og unge skal undervises. Søndagsskole, barnelag, ungdomsforening, bibelgruppe e.l.
b) Syke, eldre og ensomme skal besøkes. Sykehjem er stort sett vidåpne for besøk. Her er nok av muligheter: besøk, samtale, sang og vitnesbyrd.
c) Skriften taler ofte om enker og faderløse. Gud har en særlig omsorg for disse. Vi kan hjelpe og støtte dem praktisk, økonomisk og åndelig.
d) Innby og hente til møter. Det er ikke alle som har så lett for å komme seg til møter, men de må innbys, kanskje nødes og kjøres.
e) Noen sliter på ulike måter, åndelig, psykisk, sosialt, fysisk, økonomisk, praktisk osv. Hvem tar ansvar for å komme disse til hjelp?
f) Hva med dem som er utenfor? Hva med de uomvendte? Vi bor blant mennesker som går mot den evige fortapelse. I dag har vi en misjonsmark utenfor vår egen dør. Vi har også en rekke innvandrere iblant oss. Hvilken anledning er ikke det for en kristen forsamling?
Valg av eldste
De kristne organisasjoner i Norge har ikke hatt tradisjon for valg av eldste. Lokale formenn og omreisende predikanter, samt sekretærer og andre åndelige ledere, har likevel fungert som lekfolkets eldste. Men det har ikke vært formalisert.
Et lokalt foreningsstyre er gjerne sammensatt ut fra mange ulike hensyn og har ofte en rekke praktiske og administrative oppgaver. Valg av eldste bør derfor være noe annet enn et ordinært styrevalg, men det forutsettes at den/ de som er valgt til eldste er medlemmer i styret og også har det åndelige lederskapet der.
Skriften forutsetter imidlertid at det er en viss formalisering av eldstetjenesten. Noen bør kalles til en slik tjeneste og være seg bevisst at de har fått en slik tjeneste og et slikt ansvar. Og de troende bør også vite hvem som har fått ansvar som eldste iblant dem, så de kan gå til disse når det er noe de ønsker å ta opp eller ha hjelp til (jf. Jak 5:14). Valg av eldste er derfor en viktig sak i det kristne fellesskapet.
Eldste bør nok med fordel velges for lengre tidsrom, f.eks. 4- eller 5-års perioder. I små forsamlinger vil det kanskje være naturlig med en eldste, i større forsamlinger vil det være naturlig at flere deler eldsteansvaret. Kandidater til et slikt valg er troende menn i forsamlingen som oppfyller de krav Bibelen gir for eldstekallet (jf Tit 1:6-10; 1 Tim 3:1-7).
Det er ikke selvsagt at valg og innsettelse av eldste skal foregå på samme måte over alt. Vi møter en dobbel praksis i NT.
I «umodne» menigheter innsettes eldste av apostlene selv eller deres nære medarbeidere, som Titus på Kreta (Tit 1:5). I mer modne menigheter velger menigheten selv sine eldste, som i Antiokia (jf Apg 13:1ff ).
Der det er en etablert forsamling med «modne» menighetslemmer, bør valget forberedes i god tid. Kandidater til eldstetjenesten bør foreslås og kunngjøres i god tid. Valget bør være skriftlig. Opptelling av stemmer og kunngjøring av resultat bør skje i forbindelse med et ordinært møte i forsamlingen.
Ved etablering av forsamlinger på nye steder eller der det er «ildsjeler» som holder møtevirksomheten i gang, er det naturlig at det utnevnes eldste på annen måte.
Praktisk ledelse
Ved siden av det åndelige ansvaret i forsamlingen, som de eldste har særlig ansvar for, er det flere praktiske oppgaver som også må bli ivaretatt for at en forsamling skal fungere godt.
Det er viktig at dette ivaretas av andre enn de som har «Ordets og bønnens tjeneste» (jf Apg 6:2-5). Her gir heller ikke Skriften noen bestemt anvisning, men det er viktig at oppgavene fordeles. Ett lem skal ikke gjøre alt, og alle lemmer skal heller ikke gjøre alt, men det skal være en fordeling av ansvar og oppgaver (jf Rom 12:4ff ).
Se hele foreningshåndboken her.