Alt som står om det alminnelige prestedømmet i Det nye testamentet, har sin grunn i det gamle. Det vil derimot ikke si at det alminnelige prestedømme er identisk med det aronittiske, for det er det så visst ikke. Men alt har likevel sitt forbilde der.
Levende steiner i et åndelig hus Tabernaklet og tempelet var det sted der Gud hadde tatt bolig i Israel. Men det var bare som et ytre forbilde. Gud hadde tatt bolig blant sitt folk. Han bodde hos dem som var nedbøyd i ånden og viste seg herlig i sine hellige.
I det nye testamente sies det gang på gang at den enkelte troende og den troende forsamling som helhet er Guds tempel, et åndelig hus av levende steiner, hvor Gud bor og åpenbarer seg. Dette åndelige hus eller tempel har lik tempelet i den gamle pakt en hjørnestein som bærer og holder hele byggverket sammen. Denne hjørnesteinen er Jesus Kristus selv.
«Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. Æren tilhører altså dere som tror.» Legg merke til det siste. Æren tilhører ikke den som bygger et fantastisk byggverk, slik at folket undrer seg og sier: Se, hvilke steiner! Nei, den slags templer har nok ære av mennesker, men ikke av Gud. Æren tilhører derimot den som tror på Jesus og hviler på ham og oppbygges på ham. Byggverket selv kommer her ikke i betraktning, bare hvem det bygges på. Glem ikke det! Det er ikke byggverket som er vår ære, men hjørnesteinen. Det er Han som er utvalgt og dyrebar!
Men la oss likevel tale om byggverket over hjørnesteinen, det som springer ut av hjørnesteinen og hviler på denne. Legg merke til hva det består av. Herrens tempel eller kirken er ingen ytre organisasjon eller noe kirkesamfunn, men Herrens tempel består av levende steiner. Kirken er, som Luther sier, «de får som hører hans røst.» Det er samfunnet av de hellige, samfunnet av dem som er helliget ved troen på Jesus, alle dem, men også bare dem som har sitt livs hus «oppå klippen bygd».
Og disse levende steiner utgjør til sammen et åndelig hus, de helliges samfunn, forsamlingen av de troende. Dette er kirken, og noen annen kirke kjenner ikke det nye testamente. Alt som vi i dag kaller kirke og menighet, er i høyden et stillas på denne levende Guds forsamling, men selve kirken er de levende steiner av mennesker som hører Jesus til og hviler på ham.
Og dette tempel, dette åndelige hus, er samtidig et hellig presteskap. Og noe annet presteskap finnes ikke i den nye pakts menighet og kirke. De som utgjør tempelet av levende steiner, utgjør også presteskapet. Det er ikke noen som er kirken eller huset, og så er det bare noen av disse som er prester, eller noen andre. Nei, hver eneste kristen er prest for Gud.
Prestetjenesten
Prestetjenesten består i å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus. Vi skal forkynne hans storhet, hans storhet som kalte oss fra mørket til sitt underfulle lys. Det er altså ikke oss selv vi skal fremme gjennom tjenesten, ikke vår ære eller våre dyder, men Jesu storhet, hans dyder og fortjeneste. Dette kan vi lese mer om i Rom 12:1-2.
En prest er i bibelsk språkbruk alltid offerprest (hierevs), han må derfor ha noe å bære fram som offer. Vi skal ikke bære fram offer av bukker og kalver, men vi skal bære våre egne legemer fram som offer, dvs at våre liv skal ofres til Gud i takk og tro.
Derfor taler også Det nye testamentet om de troendes trengsel, lidelse og død som slaktoffer (Rom 8:36; 2 Tim 4:6). Og denne lidelse, trengsel og død står i den dypeste sammenheng med Jesu lidelse og død, slik at det kan tales om Kristus-lidelser (Kol 1:24).
Hvetekornet må falle i jorden og dø hvis det skal bli mer enn det ene korn. Slik var det med Jesus, og den samme offerlov gjelder den som tror på ham. Nå er nok dette ikke i første rekke ment rent fysisk, at en må dø en blodig død, men det er ment i overført og åndelig mening. Likevel kommer dette på en særlig måte til anvendelse der en kristen dør for Jesu skyld. «Martyrenes blod var kirkens utsæd.»
Det er imidlertid den åndelige side ved ofrene det først og fremst tenkes på når det tales om den åndelige gudstjeneste vi har som troende. Den kristne er prest for Gud, og han bærer seg selv fram som offer, ikke på materielt vis, men i bønn, takk og tro i sitt daglige liv. I den gamle pakts offertjeneste er det umulig å skille dette åndelige offer fra det stedfortredende offeret som gir soning og velbehag hos Gud. Slik er det også i den nye pakt. Det er umulig for en kristen å bære seg selv fram som et levende og hellig offer til Guds behag uten at man samtidig er helliget ved Jesu Kristi blod. Det er Jesu Kristi stedfortredende offer som alene gjør en kristens åndelige gudstjeneste og ofring av seg selv velbehagelig for Gud. All gjerning, bønn, takk og tro som er løst fra Jesu stedfortredergjerning, er som å bære fremmed ild inn på alteret, det er en vederstyggelighet for Gud.
For å si det på en annen måte: Det er ikke din bønn som sådan som er velbehagelig for Gud, men det er bønnen i Jesu navn. Det er ikke din tro som i seg selv er velbehagelig for Gud, men det er troen på Jesus og hans stedfortredergjerning. Det er ikke din takk og lovsang som er velbehagelig for Gud, men det er din takk til Gud for frelsen i Jesus som Gud har behag i. For Gud har behag i Jesus og han har behag i hver den som hører Jesus til og som i tro og tillit til Jesus trer fram for ham og stiller seg til tjeneste for ham.
Og det er dette siste som Rom 12:1 særlig framhever. En kristens åndelige gudstjeneste består i å stille fram sitt eget legeme til Guds rådevelde som et levende og hellig offer til Guds behag, ikke for at jeg ved det skulle fortjene noe, men nettopp som lov- og takkoffer for frelsen i Jesus.
Offeret kalles levende. Det er det samme som står i Rom 6:12-14:
Framstill dere selv for Gud som de som av døde er blitt levende.
Det er umulig for en ugjenfødt å etterkomme denne formaningen. Det blir bare lovgjerninger. Han kan ikke ofre seg selv på denne måten. Et religiøst menneske som ikke er født på ny kan nok prøve å framstille sitt legeme for Gud, i den forstand at han søker å gjøre det som er Guds vilje med livet sitt. Men han vil alltid i all sin tjeneste søke seg selv og sitt eget. Han vil søke å vinne Guds behag for å få fortjeneste, for å få lønn og ære, for å bli sett opp til og bli lagt merke til av Gud og mennesker.
Offeret kalles også hellig. Våre legemer skal være et hellig offer. Det vil si at det skal være utskilt fra alt annet for å høre Gud til. Her rammes alt selvliv, all egennytte, all verdslighet og enhver framstilling av legemet til noen annen tjeneste enn Guds. Men selv om gudstjenesten kalles åndelig, betyr ikke det at den ikke angår det praktiske og hverdagslige liv, det er nettopp det den gjør. Den åndelige gudstjeneste er tjenesten for Gud i vårt dagligliv. Alt er en gudstjeneste:
Kvardagskristen, døypt til yrke,
fødd til kjærleik, skapt av Gud,
vigslar heim og hall til kyrkje,
kjøkenkrå og handelsbu.
Mynt og vara får Guds stempel,
fals og fusk på døra må.
Altarljoset i Guds tempel
festglans gjev det kvardagsgrå.»
Det er en prestetjeneste for Guds åsyn i bønn og tro, men samtidig også en prestetjeneste overfor verden, nemlig å «forkynne Hans storhet som kalte oss fra mørket til sitt underfulle lys». Enhver kristen har en vitnetjeneste, en vitneplikt om frelsen og livet i Kristus (1 Pet 2:9) Denne vitneplikt har Jesus selv meget sterkt innskjerpet som noe som gjelder alle kristne (Matt 10:32-33; 5:13-15). Det vil derfor også si både mann og kvinne. Derfor formanes enhver kristen til å holde fast på den åpne bekjennelse. Skriften vil ikke vite av hemmelig kristendom. For en tid kan nok noen unnse seg for å bekjenne, men innestenging av bekjennelsen er en langsom, men sikker kvelning av livet.
Vitneplikten har to hovedformer: Ordets og gjerningenes vitnesbyrd (jf Matt 5:16; Fil 2:15-16; Jak 2:18; Apg 1:8.22). Et rett Herrens vitne og en sann kristen vitner på begge måter. Intet menneske kan ledes til Jesus kun ved å se våre gjerninger. Og ord uten gjerninger, hvilken kraft er det i det? Vi kreves til regnskap for vår tro hver dag, og vi avlegger regnskap gjennom vårt liv og vår ferd (1 Pet 3:15).
Enhver skal vitne i den form og etter den evne som er naturlig for ham ved hans menneskelige og åndelige utrustning. Vi skal oppfylle denne alminnelige vitneplikt i den jordiske, sosiale stand hvor vi lever og i den jordiske kallsgjerning som vi har fått (1 Kor 7:20.24; Rom 12:3-8).