Jesus anklaget disiplene flere ganger for deres lille tro i løpet av de tre årene han fulgte dem. I Bergprekenen (Matt 6:30) talte han om Guds omsorg for sine barn som var bekymret for livet, maten og klærne, og han sa til dem: «Dere lite troende.»
Da de opplevde stormen på Genesaretsjøen og trodde at båten skulle gå under, sa han til dem: «Dere lite troende!» Peter fikk også en refsende tiltale da tvilen tok ham da han gikk på vannet og begynte å synke. Jesus sa til ham: «Du lite troende, hvorfor tvilte du?» Og da Jesus sa til disiplene at de skulle ta seg i vare for fariseernes og de skriftlærdes surdeig, og de misforstod, sa han til dem: «Dere lite troende!»
Disiplene avslørte flere ganger at de hadde liten tro på Skriften, på Gud og på Jesus. Peter sa for eksempel til Jesus da han forberedte dem på at han skulle dø, at dette måtte ikke skje ham. Fornuften, tvilen og vantroens ånd bandt og preget Peter. Han tenkte og trodde så menneskelig, det måtte for all del ikke skje Jesus. Da sa Jesus til ham: «Vik bak meg, Satan!» Også etter oppstandelsen refset Jesus disiplene for deres vantro og hårde hjerte, fordi de ikke hadde trodd på deres vitnesbyrd som vitnet at han var oppstanden. (Mark 16:14) Til Emmausvandrerne sa han:
Dere dårer og senhjertede til å tro alt det profetene har talt.
Når Jesus sa til sine disipler: «Dere lite troende», da distanserte han seg fra dem. Han hadde nemlig stor tro på Gud, på Ordet, på hans løfter og allmakt. Ordet var lykten og lyset for ham. Ordet talte sant. Det ga ham tro, styrke og vilje til å gå på Guds vei i onde og gode dager. Det ga ham kraft til å bli misforstått og forkastet, til å la seg bli tatt til fange av yppersteprestenes tjenere, forhørt og torturert, korsfestet og gravlagt. Han var villig til å gå dødens vei fordi det var Guds vilje med ham, og den veien gikk han i tro og tillit til Gud og Ordet. Selv under gudsforlatthetens mørke på Golgata ga han ikke opp troen, men ropte til sin frelses Gud. Hebreerne 5:7 sier at han til slutt ble bønnhørt for sin gudsfrykt.
«Dere lite troende!» Passer denne anklagen på deg? Har du liten tro på den evige, allmektige Gud, han som har skapt himmel og jord? Har du liten tro på hans omsorg, løfter og nåde? Begrenser du ham med din menneskelige fornuft og din egen kraftløshet? Ja, da har du en liten Gud, en som du ikke kan stole på. Men se på Jesus, lær av ham og gjør som han i ditt daglige liv, i fristelser, sykdom eller når du blir misforstått og sviktet. Overlat din sak til Gud og tro på ham, han har kontrollen. La deg ikke styre av din fornuft og vantroens ånd.
Lev i Ordet, hold fast på det! Lev i lyset med ditt liv, bekjenn alt for ham, også din synd. Tro evangeliet om syndenes forlatelse uforskyldt for hans navns skyld. Stol på ham og hans ord om det er aldri så mørkt.
Når du vandrer i mørket, og intet lys skinner for deg, skal du sette din lit til Herren din Gud og stole på din Gud. ( Jes 50:10)
Ydmyk deg derfor under Gud i enhver situasjon, vær saktmodig og overgitt til ham og lev til hans ære. Da vil du oppleve at dine byrder blir lettere å bære, du vet at du er i hans omsorg og at han råder over alle og alt. Ingenting kan skje deg uten at Gud har godkjent det på forhånd, slik det var for Job. Gud satte grenser for hva Satan fikk gjøre med ham. Det onde Job fikk oppleve førte til at han etterpå fikk et dypere kjennskap til Gud og seg selv. Da prøvelsen var over velsignet Gud ham, og han ble til enda større velsignelse for sine medmennesker. Slik er Gud! Bare tro, for han og Ordet er sannhet.
Slik var det for trosheltene i Heb 11, enda de fikk godt vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som de var lovet. (Heb 11:39)
Også når det gjelder å tro syndenes forlatelse, må vi tro uten å se. Jesus sa at salig er den som ikke ser og dog tror. Paulus skrev til romerne: «Vi vandrer i tro og ikke i beskuelse.» Det kan bli så mørkt og kaldt, og jeg skjønner at det er jeg som er mørk og kald. Det er synden som bor i meg. Da skal jeg få se på Jesus, på stedfortrederen, og holde fast på Ordet om nåde for Jesu skyld, så sant det ikke er uoppgjorte synder som stenger. Da må jeg vende om fra dem, dømme og fordømme dem, ta avstand fra dem i mitt liv og fly fra dem ved troen på Jesus.
Noa bygde i 120 år på arken uten å se. Han hadde bare Guds ord. Han levde i en svært vanskelig tid, likevel bygde han arken, i hellig frykt – i tro og tillit til det Herren hadde sagt ham. (Heb 11:7) Ved det berget han både sitt eget og familiens liv, mens de som ikke ville tro gikk under.
Det var vel en stor nød for Abraham og Sara at de ikke hadde barn. I en alder av 75 år fikk Abraham, som da var en utlevd mann, og Sara, som var ufruktbar, et løfte av Gud om en stor ætt som himmelens stjerner og havets sand. Abraham så på seg og Sara uten å bli svak i troen (Rom 4:19), han tvilte ikke i vantro, men ble sterk i troen ved at han var fullt klar over at Gud var mektig til å gjøre det han hadde lovet. (Rom 4:21) Så måtte Abraham vente 25 år før de fikk Isak. De fikk ikke flere barn sammen, men fremdeles oppfyller Gud sitt løfte til Abraham ved at hver som tror på Jesus blir tillagt Abrahams ætt. Så stor er Gud!
Tro derfor på Gud, tro hans Ord! Vær ikke lik de lite troende disiplene og Emmausvandrerne, men vær lik trosheltene som trodde selv om alt gikk imot. De holdt fast på Guds Ord. Hvilken nytte har du av å tvile på Ordet, når Ordet alltid har rett? Det blir bare så tungt og trist. Nei, du kan takke Gud alt nå for motgangen, like så mye som for medgangen. Kommer du til himmelen, skal du få se at Gud ledet deg i tiden gjennom de onde og de gode dagene for at du ikke skulle komme bort fra himmelveien. Det skulle drive deg til Ordet, til Jesus og den uforskyldte nåde. Da skal du takke for det korset som tynget din nakke her på jorden, og det som du gråt for skal bli til din rikeste sang.
Ha tro til Gud (Mark 11:22), la hans vilje skje.
Tap ikke motet, du kjære,
for så er det dyreste tapt!
Gud har en lekse å lære
hvert menneskebarn han har skapt.
Bakom de tyngende gåter
og skjebnens forvirrende lek
er det en vilje som råder,
en visdom som alltid vet veg.
Vi skal kun bie og bede,
og bede og bie på ny.
Når solen er aller lengst nede
da bær det mot morgengry.
Det kors som tynget din nakke
kan (skal) bli til den rikeste sang,
og da kan (skal) det skje du vil takke
for det som du gråt for en gang.