Vi har fire grunnleggende disiplintyper.
Den første typen er det vi kan kalle den diktatoriske (autoritære) måten. Barnet holdes totalt under foreldrenes kontroll, og får ikke noe kjærlighet, øyekontakt, fysisk kontakt eller konsentrert oppmerksomhet.
Den andre disiplintypen er den som gir fast veiledning (den autoritative måten). Denne metoden – som bygger på betingelsesløs kjærlighet – legger vekt på at barnet må ha mye veiledning, og at det må korrigeres når det blir nødvendig. Barnet får dessuten følelsesmessig næring.
Full frihet er den tredje disiplinmetoden. Her får barnet kjærlighet, oppmerksomhet og støtte, men absolutt ingen veiledning. De foreldrene som bruker denne metoden, godtar alt det barnet måtte bestemme, korrigerer det aldri og setter ingen grenser som det må holde seg innenfor.
Den fjerde hovedmåten å ta seg av et barn på, er å ikke ta seg av det i det hele tatt – altså likegyldighet. For ikke så lenge siden ble det gjort en undersøkelse med fire forskjellige grupper av unge voksne. De var delt inn i disse fire gruppene etter den måten hver enkelt var blitt oppdradd på, med en gruppe for hver disiplintype. Resultatet av undersøkelsen ble vurdert i forhold til følgende punkt:
- Identifiserer han/hun seg meg foreldrene og deres verdisystem?
- Følger han/hun foreldrenes religiøse tro?
- Identifiserer han/hun seg med motkulturbevegelser (anti-autoritetsholdninger)?
Denne undersøkelsen viste at de barna som ble oppdradd etter metoden fast veiledning (der de ikke bare ble veiledet og korrigert, men også fikk betingelsesløs kjærlighet), kom best ut av det. Ikke bare identifiserte de seg med foreldrenes verdisystem, men de gjorde det også i de mest opprørske årene, og overtok mors og fars tro.
De barna som viste seg å være de mest ustabile som voksne, var de som var oppdradd på en diktatorisk (autoritær) måte. Den nest verste måten å oppdra barn på, er med likegyldighet og den nest beste måten er med full frihet.
Er ikke disse resultatene forunderlige? Full frihet er bedre enn en diktatorisk måte. Enda mer ubehagelig er det å se at den diktatoriske måten er verre enn likegyldighet overfor barnet.
Denne undersøkelsen bekrefter at den faste veiledningsmåten er den heldigste når det gjelder å oppdra barn. Barn som blir disiplinert med kjærlighet og veiledet inn i det voksne livet, vil til slutt ikke bare overta foreldrenes åndelige verdier, men de vil også ønske å gjøre det.
La meg forsikre deg om ett absolutt faktum: Din tenåring, enten han selv er bevisst klar over det eller ikke, ønsker din veiledning og din kontroll. Jeg har hørt mange ungdommer si at foreldrene deres ikke er glad i dem fordi deres mor og far ikke er strenge eller bestemte med dem.
Tenåringer må få oppleve konsekvensene av sin egen oppførsel. De må oppleve positive konsekvenser av positiv, ansvarlig oppførsel, og negative konsekvenser av upassende, uansvarlig oppførsel. Disse konsekvensene må være gjennomført og rettferdige, og ikke bygge på hvordan mor eller far føler det i øyeblikket. Igjen er foreldrenes selvkontroll av den største betydning.
Det er godt å ha kontakt med andre foreldre. På den måten kan dere alle få del i viktig informasjon og få kjennskap til hverandres bekymringer for barna. Dere kan samarbeide om å veilede og disiplinere dem. Hvis du forteller din tenåring med rene ord at du arbeider for å hjelpe ham til å bli en ansvarlig, selvstendig person, så kan han føle at du er for ham, ikke mot ham. En slik positiv holdning vil gjøre mye til å forbedre forholdet mellom dere.
Fra boka «Kjenner du meg?»,
Prokla Media 1988
Illustrasjonsbilde: hentet fra Freepik