Barneoppdragelse
Som ens forhold til ektefelle langt på vei er styrt av de tanker og grunnleggende holdninger vi har, vil også forholdet til barna styres av de holdninger vi har til dem. Derfor kan det være nødvendig som foreldre å spørre seg selv: Hvilke tanker har vi om barna våre?
Den som ser på barna som en stor gave, vil sannsynligvis også formidle noe av denne positive grunnholdningen til de små. Barna er i behov av foreldrenes ubetingede kjærlighet. Det innebærer en akseptering av barnet – ikke på grunn av noe det gjør – men simpelthen fordi det er til.
Noen ganger kan foreldre ha mye gode følelser overfor sine barn, men lykkes ikke i å formidle følelsene slik at barnet opplever seg ubetinget elsket. I slike tilfeller har det vært bra om barnet for eksempel har hatt besteforeldre å ty til i nærmiljøet. Alf Prøysen synger i en av sine sanger: «Saligheta var et bæssmorsfang». Kanskje hadde bestemor mer tid for barnet enn noen annen.
Formidling av kjærlig omsorg for barnet krever nemlig tid – mye tid. Så langt det er mulig bør ikke barna komme hjem fra skolen til tomt hus før de har nådd tenårsalderen. Dypest sett er det ingen som kan erstatte mor og far. Barna har bare ett foreldrepar, og de trenger dem begge. Hvis alle foreldre var klar over hvor viktige de er for barnas fremtid, ville kanskje mange hjem ha blitt forandret.
Foreldrene fungerer som et slags «livsspeil» for barnet. Gjennom å se mors ansikt, hennes blikk og hennes smil, lærer det lille spedbarnet noe om verden omkring seg allerede det første leveåret. Når moren tar barnet opp, kommer verden nær ved berøring. Med utviklingen av språk utvides kommunikasjonsmulighetene enda mye mer.
Gjennom det nære og trygge kontaktforholdet mellom foreldre og barn gis barnet en erfaring av verden som noe trygt, noe en kan ha tillit til. Dette muliggjør i neste omgang etablering av kontakt med andre mennesker basert på tillit. Det er også i dette intime forholdet til foreldrene barnet lærer seg selv å kjenne, får utviklet en positiv selvfølelse og etablerer egen identitetsfølelse.
Et betenkelig trekk i tiden er tendensen til kløftdannelse mellom generasjonene. Mange steder er der et kolossalt tilbud til barna med aktiviteter av ulik slag. Så utvikler barna sin egen fritidsverden som er atskilt fra de voksnes fritid.
Alternativet er å inkludere barna i hjemlige gjøremål hvor de gis ansvar fra tidlig alder av. Barna ønsker i utgangspunktet å være der hvor de voksne er. Der trives de, og der utvikler de kohesjon (tilhørighet) til sine biologiske røtter.
Det nære forholdet mellom foreldre og barn er utgangspunktet for utvikling av en sunn foreldreautoritet. Dette er et aspekt som ikke har vært tilstrekkelig påaktet de siste par generasjoner. Psykologien har gjerne talt varmt om de demokratiske familierelasjonene og advart mot autoritære holdninger. Men dermed har på en måte den sunne autoritet falt mellom to stoler. Kanskje har en forvekslet ordet autoritet med autoritær og derfor reservert seg. Men den sunne autoritet er inkluderende og trygghetsskapende.
Til vanlig skal krav og forventninger som foreldrene stiller til barna, begrunnes på en fornuftig måte. Men barna skal også lære å etterkomme beskjeder som ikke begrunnes – simpelthen fordi mor og far har sagt det. Gjennom oppdragelse til lydighet utvikles evnen til senere å fungere i et voksent tjenestefellesskap.
Der hvor foreldreautoriteten og foreldrenes forventning av lydighet mangler, vil et barn kunne oppleve foreldreholdningen som avvisende. Den sunne autoritet signaliserer omsorg. Mangelfull grensesetting kan skape usikkerhet og utrygghet.
Noe av det mest uheldige som kan skje, er om barna gjøres til kasteball mellom forskjellige omsorgsfigurer. Det er en falsk tanke i tiden at barna ikke trenger så mye tid sammen med sine foreldre. Midt oppe i den materielle velstand er vi vitne til en åndelig og sjelelig forarming i mange av tidens hjem. Den reduserte tid som foreldre og barn har sammen, gir svak kohesjon mellom generasjonene. Dette leder til rotløshet og mangel på grunnleggende trygghet.
Derfor er det helt nødvendig at det snarest etableres en motkultur. Et slikt åndelig og sjelelig motstøt er det bare mulig å tenke seg fra det levende kristenfolks side. La oss derfor si noe om hvordan det kristne hjem er tiltenkt å skulle fungere.
For det kristne hjem vil det være en eneste oppgave som vil ha forrang fremfor alle andre i oppdragelsen: Å bringe barna inn i et levende gudsforhold. Dette skulle imidlertid hjemmet ha gode muligheter for å Iykkes i. Det er i stor grad et spørsmål om å prioritere hjem og oppdragelse. For et barnesinn er mer åpent for det som hører Guds rike til enn de fleste voksne.
Det er i hjemmet den åndelige utviklingen må finne sted. Dette skjer først og fremst gjennom foreldrenes eksempel. Og barna vil relativt tidlig registrere om foreldrene har en levende tro, om de virkelig tror på bønn, og om de tror på Bibelens ord slik det står skrevet.
I urmenigheten foregikk ikke all åndelig oppbyggelse i tempelet og synagogene, men også rundt om i hjemmene. Våre hjem må heller ikke overlate alt åndelig ansvar til menigheten, pastoren, barne- og ungdomsarbeideren o.a. Det enkelte hjem må være seg sitt åndelige ansvar bevisst, og her pålegges ektemannen et særlig ansvar.
Like fullt er det nødvendig for hjemmet å ha jevnlig kontakt med forsamlingen. Derfor står ikke det kristne hjem aldeles fritt mht hvordan søndagen disponeres. Søndag formiddag bør skjermes (hvis menighetens møte holdes på formiddagen). Det er til stor hjelp for hjemmet hvis dette å gå til gudstjeneste eller møte gjøres til vane. Vi vet at Jesus selv hadde innarbeidet en slik vane for sabbaten. Barna må tas med fra tidlig alder. For de som har nådd ungdomsalderen er det viktig at de bringes inn i et miljø sammen med annen kristen ungdom.
Samlingene omkring måltidene er fine anledninger som en bør ta godt vare på. Ta frem bønneemner. Kanskje er det en nabo som er blitt syk, eller familien står foran en viktig avgjørelse, en lang reise, eller et av barna skal opp til eksamen. I bønnefellesskapet minsker avstanden mellom stor og liten.
Hverdagens små og store vanskeligheter kan være nådeanledninger til å lede de små til Gud. Tilgivelsens kunst må øves og praktiseres fra barna er små.
En norsk undersøkelse blant 400 studenter viser at barn stort sett følger i foreldrenes fotspor når det gjelder sitt forhold til kristen tro. I hjem med kristne foreldre forble 69 prosent av barna kristne som voksne, men 83 prosent forble ikke-kristne der hvor foreldrene ikke var troende.
Det var spesielt i de hjem hvor kristentroen hadde vært levende og fått konsekvenser for dagliglivet at sjansene var store for at barna skulle bevare troen. Når likevel 31 prosent av barna fra kristne hjem falt fra, var vanligvis ikke årsaken et for sterkt religiøst press i hjemmet. Tvert imot var det det slappe kristenliv som gjorde at barna falt fra.
En annen viktig faktor for å bevare troen er at barna og de unge blir ledet inn i kristne miljøer utenfor hjemmet. De kristne miljøene viste seg nemlig å ha betydelig bærekraft.
Hjemmets innflytelse over barnas oppvekstforhold har gjennom det siste århundret blitt systematisk redusert. Her kreves en radikal endring. Og snuoperasjonen må begynne med at foreldregrupper rundt om i landet bestemmer seg for at de vil prioritere hjemmet fremfor alt annet. En synliggjøring av sterke, fungerende hjem vil kunne få en tiltrekkende kraft overfor miljøet omkring. All viten og erfaring tilsier at mulighetene for å lykkes er gode for de foreldre som ønsker å satse på hjemmet.
Fra boka «Gjør hjemmene sterke»,
Lunde forlag 1995
Illustrasjonsbilde: hentet fra Freepik