Hvem tror du på?
Om en spør: Hva er betingelsen for å bli frelst og hva skal det til fra vår side for å få del i det Jesus har gjort for oss? Da svarer de fleste øyeblikkelig: Det er naturligvis troen!
Teoretisk er dette svar riktig nok, og allikevel er det meget ofte galt praktisk. Det ser en ikke minst hos mange ærlige, kjempende sjeler som ikke har noe høyere ønske her i verden enn å få tro sine synders forlatelse og bli visse på at de er Guds barn. De sukker og klager: Bare jeg kunne tro! Men hvor skal jeg hen, når jeg ikke kan få det til å tro? Gud sier jeg skal tro, men det er jo nettopp det som er umulig for meg. Jeg kunne like gjerne prøve å gå til månen som å få det til å tro. Og Gud sier i sitt ord at uten tro er det umulig å tekkes ham! Hvordan skal jeg da noensinne kunne bli viss på at jeg har del i Guds nåde, når det er så totalt umulig for meg å tro?
Er du så helt sikker på at du har oppfattet Guds ord om troen rett? Enn om du – midt i det at du teoretisk har rett i at mennesket får del i Jesu fullbrakte verk ved tro – allikevel tar grundig feil?
Hva sier Guds ord?
Her er det intet annet å gjøre enn å gå til Guds eget ord og la det kaste lys over saken. Ser vi nærmere til, oppdager vi at Guds ord aldri sier det er troen i og for seg som frelser et menneske. Det er ikke troen det legges vekt på, unntatt slike steder hvor den fremheves for å betegne motsetningen til egenrettferdigheten, som f.eks. Romerne 9:30-33; 10:1-3 m.fl. Det ser vi best ved å ta for oss noen av de grunnleggende Guds ord som forteller oss om hvordan et menneske får del i frelsen:
«For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16)
«Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» (Joh 3:36)
«For Skriften sier: Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. Her er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de samme Herre som er rik nok for alle som påkaller ham. For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.» (Rom 10:11-13)
Hva er det grunnleggende i disse ord, og i mange andre ord vi kunne nevne?
Ikke troen i og for seg
Det er ikke troen i og for seg, men troen på Jesus! Her er vi ved selve hemmeligheten: Det er ikke det at mennesket tror, det kommer an på, men det er hva det tror på. Eller for å si det enda tydeligere: det er hvem det tror på!
Troen har aldeles ingen betydning etter hva den er i seg selv; den har ene og alene betydning etter hva den tilegner seg og griper. Det kommer an på hva den grunner seg på!
I de ord fra Gud som vi siterte ovenfor, og i mange andre, møter vi Guds egen karakteristikk av en kristen. Og den lyder i all sin enkelhet: Den som tror på Jesus!
Når du spør:
– Når er jeg en kristen? Da svarer Gud:
Når du tror på Jesus! Og når du spør:
– Hvordan blir jeg en kristen? svarer han:
– Ved å tro på Jesus!
Et enkelt og vidunderlig svar! Og et svar som åpner veien for alle hjelpeløse og fortapte sjeler.
Mange ser ikke dette. De sier:
– Jeg må da ha tro! Troen er jo en betingelse for frelse. Skriften sier derimot:
– Troen på Jesus er betingelsen for å bli frelst.
Forstår du forskjellen? I det første tilfelle er ens sinn rettet på troen, i det annet på Jesus! Og det er en meget vesentlig forskjell. Ja, så forskjellige er disse to slags innstillinger til troen som natt fra dag, mørke fra lys, død fra liv!
Bare ved troen på Jesus
Det er så mange slags tro blant menneskene. Som vi senere skal se, er det simpelthen umulig å leve uten å tro. I alt som hører livet til må menneskene tro noe og tro på noe. Og det er som det skal være. Men det alvorlige er at blant dem som bekjenner seg som kristne, er det også mange slags tro. Eller for å si det mer nøyaktig, det er mange slags tro som utgir seg for å være frelsende tro. Det er ikke som det skal være, men et uttrykk for at mange lever i selvbedrag og sier seg å være kristne uten å være det. For det er bare én tro som frelser et menneske – troen på Jesus.
Når vi taler om hvordan et menneske får del i frelsen, har det derfor så lite å si om han tror. Alt beror på hvem han tror på, om han tror på Jesus slik Guds ord mener når han taler om den som tror på ham. Og vår oppgave blir da å se nærmere på hva det ligger i dette å tro på Jesus.
Før vi går over til det, har det imidlertid sin store betydning å se litt på troen i sin alminnelighet. Det hjelper oss til desto klarere å se hva den frelsende tro er. Og vi stanser derfor først for spørsmålet:
Hva det vil si å tro?
Jeg mener ikke å kunne gi noen definisjon av troen, det vil si i en enkelt kort setning si alt som er å si om den. Om du spør «hva vil det si å leve», er det ikke noe menneske som i en enkelt kort setning kan svare på det og dermed ha sagt alt om det å leve. Livet lar seg ikke definere, dertil er det altfor rikt og mangfoldig. Slik er det også med troen.
Allikevel har det sin store betydning å stille spørsmålet, og prøve å se litt på hva tro egentlig er. Det bringer oss til å tenke over mange enkle kjensgjerninger i det daglige liv som i høy grad hjelper oss til å få lys over den frelsende tro.
Hva tro er, kan vi best ane ved å prøve å tenke oss et menneske som ikke tror på noen ting. Tenk deg for eksempel en bonde som ikke lenger tror det nytter å så. Han kommer heller ikke til å så. Eller tenk deg en fisker som ikke tror det nytter å fiske. Han kommer ikke til å fiske.
Bakom alt det et menneske er og gjør, ligger det tro. Uten tro kan et menneske overhodet ikke være eller gjøre noen ting!
Kjensgjerninger eller tro
Her kommer vi til noe meget viktig – det som også er grunnen til at vi tar dette spørsmål opp: Mange mennesker mener det er kjensgjerningene som bestemmer vårt liv her i verden. Da hadde det ikke vært noen sak! Og da hadde verden sett annerledes ut enn den gjør i dag! Nei, det er nok ikke kjensgjerningene, men det vi tror om dem og hvordan vi tror på dem, som bestemmer vårt liv. Bare tenk etter, så skal du snart bli klar over det!
En dag kom en dame på en jernbanestasjon og spurte en stasjonsbetjent når toget skulle gå. Stasjonsbetjenten oppgav henne klokkeslettet, men damen trodde det ikke. Av en eller annen grunn hadde hun satt seg i hodet et annet klokkeslett, og – kom for sent til toget! Hun fikk kjensgjerningen klart for seg, men den bestemte ikke hennes handling, fordi hun ikke trodde på den. Det som bestemte hennes handling, var det hun trodde om togets avgang.
En gårdbruker sier til gårdsgutten sin:
– Gjør det og det for meg!
Gårdsgutten går hen og gjør det han tror gårdbrukeren har ment. En stund etterpå kommer gårdbrukeren og skal se på det gutten har gjort.
– Men hva i all verden er det du har stelt til? sier han, – det var ikke det jeg bad deg om å gjøre!
– Jeg trodde det var slik, svarer gutten.
Her ser vi det samme igjen. Det var ikke det gårdbrukeren sa – altså kjensgjerningen – som bestemte det gutten gjorde, men det var det gutten trodde han sa. Og slik er det i alle ting. Det vi tror, og det vi tror på, er det som bestemmer vårt liv og våre handlinger.
Den tro som frelser
Som vi har sett, karakteriserer Guds ord den frelsende tro med disse ordene: Den som tror på Jesus.
Hva menes egentlig med det? Det vil vi prøve å svare på ved å se på den frelsende tro fra et dobbelt synspunkt – et positivt og et negativt. Det vil si: Vi vil prøve å se både hva troen er, og hva den ikke er.
Hva troen på Jesus er
Den beste måten å få lys over det på, er å stanse for hva Guds ord sier om troen der det ikke kaller det tro. Hele Skriften er full av slike ord. De taler om troen og sier hva den består av, uten at ordet tro er brukt.
Særlig er det én slags mennesker jeg vil råde til å stanse for slike ord: de som kjemper for å tro, men ikke kan få det til! Hvor det ville løse mange floker og skape og nære troen i deres hjerter om de gjorde det! For – som vi senere kommer tilbake til – troen kommer av at man hører (Rom 10:17).
Vi vil da først se på et par karakteristiske ord fra Det gamle testamente, og deretter på noen fra Det nye testamente, spesielt fra Jesu egne taler.
Salme 37:40
I Salme 37:40 leser vi: «Og Herren hjelper dem og redder dem. Han frir dem fra de onde og frelser dem, for de tar sin tilflukt til ham.»
Her møter vi et tredobbelt løfte: om hjelp, berging og frelse fra Herren. Det er løfter om alt vi trenger! Hva skal det til fra vår side, for at Herren kan få oppfylte disse løfter på oss?
– Tro, svarer du. Rett nok! Men ser du hva troen kalles her?
Når et menneske er i nød, er det alltid et brennende spørsmål:
– Er jeg slik at Herren kan høre min bønn og ta seg av meg nå? Det begynner så snart et menneske er vakt. Da ser han på seg selv og spør:
– Har jeg tro til å bli frelst? Og senere – i kristenlivet – blir samme spørsmål aktuelt like ofte som en kommer i nød: – Har jeg tro for å bli hjulpet nå? I sykdom, i motgang, i sjelenød, i timelige bekymringer, alltid når noe står på, dukker dette spørsmålet opp:
– Er jeg slik at Herren kan ta seg av meg nå? Den som ser sant på seg selv, kan aldri komme lenger enn til å måtte svare nei på disse spørsmål. Det kan ha mange uttrykk dette nei, og svært ofte har det dette uttrykk:
– Jeg har ikke den rette tro for å bli hjulpet. Mer enn én gang har folk i stor nød sagt:
– Jeg tviler ikke på at Herren kan hjelpe (frelse) meg, og i grunnen tviler jeg ikke heller på at han vil, hvis jeg bare hadde hatt ro for å bli hjulpet (frelst). Men da er en jo like langt fra hjelpen! For det er dette «å ha tro for» som en mangler!
Da er det godt å stanse for hva det er Herren ser etter hos oss! Det er hva han mener det skal til fra vår side, det kommer an på. Og hva er det? Jo, det er at vi tar vår tilflukt til Jesus. Han hjelper, redder og frelser, fordi de har tatt sin tilflukt til ham!
Tilflukt til Jesus
Å ta sin tilflukt til Jesus, det er frelsende tro!
Det kan være med deg og din tilstand hvordan det være vil, tar du din tilflukt til Jesus slik han har åpenbart seg i Ordet, da tror du på ham!
Og dette forstår du, ikke sant? Om det er uklart for deg med alle ting, ikke skjønner du stort av Guds ord, ikke kan du gjøre rede for verken rettferdiggjørelse eller helliggjørelse, ikke forstår du noe av troen, og ikke vet du om du er rett omvendt heller, én ting skjønner du allikevel: Den som tar sin tilflukt til Jesus, blir frelst og hjulpet. Og det kan du gjøre, om du slett ikke «får det til å tro». Så urimelig det enn lyder, så er det Guds ord: Den som ikke får det til å tro, men allikevel
– og kanskje nettopp derfor – tar sin tilflukt til Jesus, han tror!
For troen er ikke noe du «skal få til». Det er godt når du ikke får det til, for så har du ikke den å stole på. Du har Jesus å fly til og stole på! Noe annet ser ikke Gud etter. Og det som er nok for Gud, kan vel også være nok for deg! Hvor ofte har jeg ikke trang til å bekjenne til min Herre og Frelsers ære: Så ofte når jeg var i nød og slett ikke hadde tro for å bli hjulpet, ble jeg hjulpet allikevel, fordi jeg i all min hjelpeløshet fikk ta min tilflukt til ham!
Kaster ikke dette et klart og enkelt lys over troen?
Flere ord om troen
Går vi så videre og ser på andre ord stadfester de alle sammen det vi allerede har sagt.
Slik leser vi f. eks. i Salme 91: «For han henger fast ved meg, og jeg vil redde ham. Jeg vil sette ham trygt på et høyt sted, for han kjenner mitt navn. Han skal påkalle meg, og jeg vil svare ham. Jeg er med ham i nøden, jeg vil fri ham ut og ære ham.» (vers 14 og 15).
Atter sterke løfter fra Herren om hjelp og utfrielse! Og hva er betingelsen fra vår side på at han kan oppfylle dem på oss? Jo, at vi henger fast ved ham og påkaller ham.
Å henge fast ved Herren og å påkalle ham, det er frelsende tro! Det stemmer med et ord vi har nevnt tidligere: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.» (Rom 10:13) Det sies uten innskrenkning. Hvem en enn er, hva en enn har gjort, hvordan en enn måtte ha det, påkaller en så sant Jesus, slik han har åpenbart seg i Ordet, så blir en frelst! Den som påkaller ham, har en frelsende tro.
I Jesu egen forkynnelse, mens han var her på jorden, møter vi det samme: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre. Og den som tror på meg, skal aldri noen gang tørste.» (Joh 6:35, sml. Matt 11:28).
Her bruker Jesus ordene ’Den som kommer til meg’ og ’den som tror på meg’ i en og samme betydning. Hvor sier ikke det oss klart og enkelt, at troen er å ta sin tilflukt til Jesus! En må uvilkårlig minnes Hans Nielsen Hauges kjente og treffende ord:
«DET Å TRO PÅ JESUS OG DET Å KOMME TIL JESUS MED SIN SYND, ER DEN ENE OG SAMME TING.»
I Joh 1:12 leser vi: «Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn.» Her sies at det å ta imot Jesus og det å tro på hans navn, er én og samme ting. Slik kunne vi nevne flere ord, men dette får være nok.
Hjertes rettethet
Vi vil nå prøve å sammenfatte det vi har sett, og spørre: Hva er det grunnleggende i alle disse ord, og i mange andre som vi kunne ha nevnt? For det å ta sin tilflukt til Jesus, det å påkalle hans navn, det å henge fast ved ham, det grunner seg alt sammen på én og samme kjensgjerning. Hvilken? Jo, at hjertet er blitt rettet på Jesus! Den frelsende tro er med andre ord et umiddelbart forhold mellom Jesus og den troende, formidlet ved Guds løfter. Nettopp slik er det da også uttrykt i ordet vi siterte fra Salme 91: «Han henger fast ved meg!»
Hva med lydigheten?
Man har stundom definert den frelsende tro som tillit og lydighet. Men det kan bli en farlig definisjon, fordi man da blander sammen troen og troens virkning. Troen virker lydighet, men den er tillit. Og vi skal ikke blande det sammen, for da kommer vi straks i skade for å føre ærlige og kjempende sjeler i trelldom.
Straks de hører at troen er tillit og lydighet, tenker de: Ja, det var det jeg tenkte at jeg måtte være lydig for å eie den frelsende tro, men nå er det nettopp det jeg ikke klarer å være. Uten at de skjønner det selv, gjør de troens virkning til troens betingelse. Og det gjør alle Guds løfter til intet for deres hjerter. Derfor skal det stå fast så enkelt og klart som det er etter Guds ord, at troen er hjertets fortrøstning og rettethet på Jesus som vår stedfortreder og forsoner.
Mot dette kan man innvende og si: Jamen, det står jo tale om troens lydighet i Romerne 1:5. Det viser da vel at troen er lydighet? Nei, det er en misforståelse av Romerne 1:5. Med troens lydighet tales det ikke om at troen er lydighet, men om den lydighet som består i å tro. Og det er noe helt annet. Meningen med ordet er at apostelen hadde kall fra Gud til – gjennom forkynnelsen av evangeliet – å virke at hedningene tar imot Jesus. Troens lydighet er uttrykk for selve den ting å ta imot frelsen.
Nettopp det vi har sett om troen, er det som karakteriserer en kristen. Kommer han i nød, ber han til Jesus. Og han gjør det ikke fordi han skal det eller tenker det. Nei, før han har tenkt på det, før bønnen ennå er formet i ord, kjenner han hvordan hjertet begynner å rope til Jesus. Hva er det? Det er tro! Kommer han i syndenød er det på samme måte: hjertet lengter etter Jesus og det han har fullbrakt. Er han glad, kjenner han hvordan hjertet begynner å takke Jesus. Og slik kunne vi nevne i det uendelige. Alt dette viser hvordan hjertet er rettet på Jesus. Og det er den frelsende tro!
Ingen trøst i egen tro
Hvis en kristen begynner å se inn i seg selv for å finne troen i sitt hjerte, blir han nedslått og mismodig, for da ser han bare seg selv. Det karakteristiske for den som tror, er at han aldri kan finne noen trøst i sin egen tro. Men straks han får vende blikket mot Kristus og det Guds har gitt oss i ham, fatter han mot og blir frimodig.
Jeg hørte en gang et foredrag der foredragsholderen kom inn på solstrålene. Han sa: – Vi vet at det er solstrålene som formidler solens lys og dens kraft til vår jord. Uten dem ville jorden ligge i mørke og være uten noen form for energi. Men det har ennå aldri lykkes for noen vitenskapsmann å se en solstråle. Gjør man dem til undersøkelsesobjekt er det som om de ikke eksisterer. Og allikevel vet enhver vitenskapsmann at det er de som formidler solens lys og kraft til oss.
En tid etter kom jeg uvilkårlig til å tenke: Det er et fortreffelig bilde på troen. Vi vet at uten tro blir et menneske uten del i Jesu fullbrakte verk. Det er ved troen vi eier ham og det han har gjort for oss. Men allikevel er det umulig for en kristen å se sin egen tro. Gjør han den til gjenstand for undersøkelse er den som om den ikke eksisterte. Christian Scriver har uttrykt det så: «Med troen hos den troende har det seg slik, at den er sterkest nettopp da når den troende selv synes han ikke kan tro, men må klynge seg til Ordet.»
Ja, slik er det – for troen består i det å ha fått sitt hjerte rettet på Jesus. Den som er blitt avhengig av Jesus og hans fullbrakte verk har den frelsende tro!
Fra «Livets Brød»,
Lunde forlag 1984,
Mellomtitler ved red.
Fortsettelsen «Hva den frelsende tro ikke er» følger i et senere nummer.