Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham. Rom 8:17
Apostelen fortsetter nå å tale om de troendes trengsel og lidelser. Det er noe som hører med til det å være en kristen.
Også vi som har fått Ånden som førstegrøde – det vil si som har fått Den Hellige Ånd og det nye Åndens liv som en forsmak på selve høsten, som et pant på det liv vi en dag skal leve fullt ut – også vi sukker med oss selv over lidelsene, forgjengeligheten med sykdom og annen nød, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning.
Vårt ytre legemes forløsning er altså noe vi lengter etter og venter på. Det skal vi ikke oppleve her i tiden, det hører med til fullendelsen. Jeg vil understreke dette, for det er så mange som lytter til røster som sier at helbredelse og utfrielse fra sykdom, fattigdom og annen elendighet er noe en kristen skal oppleve her og nå. Nei, det skjer bare unntaksvis, om det på noen måte kan være til Guds ære og menneskers gavn.
Men det normale, og det Gud sier hører med til hans barns kår i denne verden, er tvert imot lidelser og trengsel, kors og død!
For i håpet er vi frelst. Vi har et sikkert håp om at vi en dag skal bli fri sykdom og lidelse, trengsel og nød. En dag skal vi få oppleve hele frelsens herlighet og være fullkomment løst, ikke bare fra sykdom, lidelse og død, men også fra synden og kjødet! Det er sikkert og visst. Men et håp som en kan se, er ikke lenger noe håp – hvorfor skulle en håpe på det en allerede ser?
Men nettopp fordi vi eier alt dette i håpet, kan vi være frimodige midt i motgang og lidelse. Vi kan vite at det er vår himmelske Far som legger oss i jorden for at vi skal dø. Han vil det, for han vil at vårt liv skal bære frukt for ham. Han vil at vi skal sette våre liv til for ham og for dem vi lever blant.
Og vi skal også vite at den trengsel vi opplever er for ingenting å regne mot den herlighet vi en dag skal få del i.