Reisebrev 3 fra Sør-Amerika: Sucre

Vi har nå oppholdt oss seks dager i Sucre, hovedstaden i Bolivia. Det er en gammel ærverdig by 2750 moh. Det var mer behagelig å bygge og bo her i «lavlandet» for de bedrestilte spanjoler, mens arbeiderne deres tok ut enorme mengder sølv fra Gruvene i Potosi, mer enn 4000moh.

En av flere flotte katedraler og parker i Sucre.

To av dagene har medarbeiderne vært samlet på «Såmannens» kontor i sentrum, hvor det også er boklager og forsamlingslokale. Disse to dagene har vi vært samlet dels for at vi som er nye fra Norge skal bli kjent med hver enkelt av dem, og dels for å snakke sammen om både motgang og medgang i arbeidet.  Ekteparet til høyre er René og Pastora Villegas, og til venstre Gonzalo og Carmen Ascarrunz.

På en tredje samling deltok Rafael Veizaga med undervisning for medarbeiderne. Da var også Juan Pablo og kona Karina til stede. Juan Pablo forkynner regelmessig på møtene sammen med René og Gonzalo.

Lørdagen var det velkomstfest, med ca 30 fremmøtte. René leder, Rafael har i første delen av møtet en andakt fra Pred 11:9-12:2, et ord særlig til ungdommene i forsamlingen.

Siste delen av møtet, var vi samlet om Sal 115:1:

Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn gi du ære for din miskunnhets og din trofasthets skyld!

Når vi mennesker vil opphøye oss går det alltid negativt utover våre medmennesker. Når Gud herliggjør sitt navn så tar han selv de største omkostninger:

Han som ikke sparte sin egen sønn menn gav ham for oss alle

Når Gud herliggjør sitt navn på denne måten, blir det til frelse og trygghet for den som tar sin tilflukt til han, men til forherdelse og dom for den gjenstridige.

En av dagene tok René oss med på tur til gruvebyen Potosi 3 timers kjøring fra Sucre. På reiseveien, passeres ei flott bru. Det nesten uttørkede elveleiet illustrere godt hvor tørt det er her nå. Regntiden kommer ikke før i februar!

Veien svinger seg høyere og høyere i de bratte fjellsidene. Det er et øde landskap og langt mellom boplasser.

Plutselig, etter alle stigningene i kupert fjellterreng, åpenbarer det seg ei enorm høyslette, hvor store deler er oppdyrket og mange flokker av husdyr går spredt utover. En og annen gjeter sitter eller går sammen med dyrene sine.

Etter flere mil med høysletter kommer vi inn i fjellområdene rundt Potosi. Utallige fjellformasjoner og mye rød stein.

Veien i dette merkelige klippelandskapet passerer også et uhyggelig minne fra hedensk fortid. Denne grotten kalles «Djevelens grotte». Her ble det også ofret mennesker, for å stå på god fot med fruktbarhets-avguden. Djevelen er i sannhet en hård herre å tjene!

En skarp kontrast er en av de varme kildene den ene sanne Gud og skaper har funnet for godt å plassere i det vakre fjellandskapet. Vanntemperaturen er på ca 30gr. Perfekt for Liv Jorunn!

I Potosi hadde René avtalt at vi skulle møte Bruno, en felles bekjent med Ingar og Marit. Han hadde også med seg ei datter og tre barnebarn.

I gruvebyen Potosi har det, i 400-500 år blitt utvunnet utrolige mengder sølv av «Det rike fjellet». En av mennene i forsamlingen jobber i gruvene. Han kunne fortelle at de nå var kommet ned på bort imot to kilometers dybde i fjellet.

Søndagen var det tillyst festmøte ute på landsbygda i Pampa Aceituno. René hadde også satt opp en buss slik at forsamlingen i sentrum av Sucre også kunne bli med. Den lille bussen ble etter hvert ganske full. Her venter vi på avgang.

Vel fremme i Pampa Aceituno kunne vi se at logoen til «Såmannen» var malt på veggen. Dette var nok ordnet som en overraskelse for oss besøkende, etter at vi var på befaring på tirsdag!

Før møtet kunne begynne, måtte maten klargjøres. Det ordner seg, selv om kjøkkenet i 1. etg ikke er ferdigstilt! Det er kylling, potet, søt-potet og stekt banan som står på menyen. Alle deltar i forberedelsene.

I bakgården blir kokegropa klargjort på tradisjonelt vis.

Så kan møtet endelig begynne. René leder og vi synger sanger både på quechua og på spansk.

Primo, en av lederne, ønsker oss også velkommen. Han utrykker også stor takknemlighet til NLL hjemme i Norge, for at de nå har fått et forsamlingshus.

René minner forsamlingen om hvordan de for en tid tilbake var samlet til møte i gårdsplassen til Primo. Da var det kalt og utrivelig og de sukket: «Tenk om vi hadde hatt et rom å samles til møte i». Nå har vi et godt rom å samles i!

En del av forsamlingen deltok med sang. Her finner vi tre generasjoner fra en og samme familie.

En del av de fremmøtte er ikke bekjennedne kristne, men de kommer allikevel for å høre og det er en stor mulighet!

Det hender en blir trøtt på møte i Bolivia også.

 

Vi fortsatte med Salme 115: Selv om Gud er usynlig i himmelen, har han i motsetning til avgudene, ører søm hører alt, øyne som ser alt, hender som er virksomme. Jesus Kristus er hans arm «som ikke er for kort til å frelse». Hans «Arm» grep inn til frelse.

Hans arm grep tak i våre synder og tok dem til oppgjøret på Golgata. Hans virksomme «Arm» Jesus Kristus vil gripe tak i hver og en av oss nå, mens det er nådetid. Er du grepet av ham? Han tvinger ingen til frelse! En dag skal hans «Arm» gripe tak i de gjenstridige og da er det for sent å vende om!  Om Gud er usynlig, har han like fullt en munn som taler til oss. I Bibelen gir han seg til kjenne og han er ett med sitt ord.

Hør så skal din sjel leve!

Etter møtet blir kokegropa åpnet, og det brer seg en nydelig duft av stekt kylling i hele bakgården. Kokken har virkelig taket på dette! (Det er forresten samme mannen som har malt såmannens logo på forsamlingshuset. Han er svært dyktig til å tegne og har lovet å delta med illustrasjoner i søndagskolemateriellet som er under utarbeidelse.)

Endelig kommer maten på bordet og det smaker virkelig godt!

Undertegnede får lyst til å prøve det med Kokegrop hjemme i Norge også!

I forrige reisebrev lovet vi litt mer informasjon om fremdriften i byggingen. Som tidligere bilder har vist, er 1 etg tatt i bruk til møtesamlinger, selv om det gjenstår en del finpuss og innredning.

I 2. etg er det så å si ferdig. Her vises inngangene til fremtidig kontor, boklager for «Såmannen» og et overnattingsrom/sovesal for gjester.

Kontoret har plass til både arbeidspult og møtebord.

I den andre enden av 2. etg er det bygd en liten leilighet med stue (avbildet), soverom, bad og kjøkken. René kommer antagelig til å benytte denne leiligheten regelmessig for en tettere oppfølging av arbeidet her ute på landsbygda.

Kjøkkenet er ferdig, men det mangler fortsatt noen enkle hvitevarer og møbler.

Så er det tid for å ta farvel med forsamlingen i Pampa Aceituno og følge bussen tilbake til Sucre. En minnerik dag og et oppadstigende sukk til Gud om at Ordet må nå ut til frelse for enda flere i dette området! Vi er også takknemlige til Gud for medarbeiderne våre i «Såmannen», som står i dette kallet fra dag til dag. Må vi omslutte dem i bønn og offer.

For Liv Jorunn og Martin går det mot slutten på oppholdet i Peru og Bolivia. I morgen starter vi på den lange hjemveien, først med innenlandsfly til Santa Cruz. Marit og Ingar følger med på første etappe så vi er sikre på å komme på riktig utenlandsfly! Deretter går ferden via Panama, Amsterdam og endelig Sandefjord lufthavn Torp!

Vi er glade for at Marit og Ingar har guidet oss trygt frem i disse to ukene med mange etapper og reisemil. Det har også vært merkbart at flere misjonsvenner hjemme har bedt for turen, samtalene med medarbeiderne, og ikke minst møtene!

Sucre 06.11.22

Martin Fjære