«Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus. For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin viljes frie råd, til pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i Den Elskede.»
Ef 1:1-6
Da Gud kalte og utvalgte Paulus, var det en høyst personlig og avgjørende hendelse i hans liv. Det ser vi av det han selv beskriver i Galaterbrevet (1:15-16): «Men da han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin gode vilje besluttet å åpenbare sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham blant hedningene, da samrådde jeg meg ikke med kjød og blod».
Vi merker oss for det første at Gud hadde utvalgt ham allerede fra sin mors liv av. For det andre ser vi at kallet var Guds nådige vilje med ham. Og for det tredje at han selv måtte svare Gud, det var et anliggende mellom ham og Gud, noe rent personlig.
Gud er den handlende
Til det første punktet utdyper han i Romerbrevet (8:29-30) hvordan Gud utvelger og kaller: «For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre. Og dem han forut bestemte til dette, dem har han også kalt. Og dem som han har kalt, dem har han også rettferdiggjort. Og dem som han har rettferdiggjort, dem har han også herliggjort». Hele veien er det Gud som er den handlende.
I innledningen av Romerbrevet (1:1) presiserer Paulus veldig sterkt at kallet til apostel kom fra Gud. Det var ikke noe han selv eller andre mennesker hadde funnet på. Derfor er det maktpåliggende for ham å understreke at han var en kalt apostel – en kalt Jesu Kristi tjener – og dette kallet kom direkte fra Gud selv.
Viss på sin frelse
I tillegg kan det synes som at Paulus var veldig viss både i sin frelsessak og sikker på at han skulle få fullføre det kallet han hadde fått. Han beskriver denne tro og visshet slik i det andre brevet til Timoteus (1:12): «For jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er viss på at han er mektig til å bevare den skatt som er betrodd meg, til dagen kommer». For å forstå dette rett må vi ikke tenke, som mange gjør, at Paulus var en skråsikker og hovmodig person. Nei, hans visshet var bygd på den Gud han trodde på.
Sann selverkjennelse
Paulus kjente seg ringe og uverdig i seg selv: «For jeg er den ringeste av apostlene, jeg er ikke engang verd å kalles apostel, fordi jeg har forfulgt Guds menighet. Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves…» (1Kor 15:9-10). Det er ikke mye hovmod å finne i det han sier her. Men han fremhever Guds nåde mot ham, til tross for at han hadde vært en forfølger av Guds menighet og hadde stått Gud imot. – Jeg den minste av alle de hellige, sier han senere, ble den nåde gitt å forkynne evangeliet (Ef 3:8).
Selverkjennelsen hadde da blitt enda større. Nå regner han seg ikke lenger verdig til en plass blant apostlene, men ser på seg selv som den minste av alle de hellige. Og da han nærmet seg slutten av sin tjeneste, og ser tilbake, da lyder det fra hans munn: «Det er et troverdig ord, fullt verd å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største». Her er det ikke mye selvskryt. Derimot undrer apostelen seg over Guds store og ufortjente nåde mot ham.
Guds utvelgelse
Det er så lett å tenke at utvelgelsen bygger på noe godt i oss selv, på egne kvaliteter og gode gjerninger. Andre tenker at når Gud har utvalgt oss fra mors liv av, ja, faktisk før verdens grunnvoll var lagt (Ef 1:4), så må det vel allerede da ha blitt avgjort om jeg er bestemt til frelse eller til fortapelse. Hva kan jeg gjøre fra eller til, hvis Gud har avgjort min skjebne allerede før jeg ble født? Dersom det finnes en dobbel predestinasjonslære i Bibelen, der noen er bestemt til frelse og andre til fortapelse, så har vi med en urettferdig Gud å gjøre. Det er ikke få mennesker som tenker slik. – Og hvordan kan jeg vite om jeg er frelst og hører Gud til dersom jeg ikke en gang kan være sikker på at jeg hører med til de utvalgte? Dessuten ser det også ut til at det er bare noen få som er utvalgt til frelse, ut fra det Jesus selv har sagt: «For mange er kalt, men få er utvalgt». Både i lignelsen om arbeiderne i vingården (Mat 20:16) og lignelsen om bryllupsfesten (Mat 22:14), har Jesus uttalt seg i den retning. Hva mener han egentlig om dette?
Hva skal vi svare dem som strever med disse spørsmålene?
Ingen forskjellsbehandling
La oss hjelpe dem ut fra Guds eget ord. For det er ingen urettferdighet hos Gud. Han gjør ikke forskjell på folk. Da apostelen Peter var kommet til Kornelius´ hus for å forkynne hedningene evangeliet, innledet han med å si: «Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk, men blant hvert folk tar han imot dem som frykter ham og gjør rettferdighet» (Apg 10:34-35).
Det samme sier Paulus til forsamlingen i Roma: «For Gud gjør ikke forskjell på folk, alle som har syndet uten loven, skal gå fortapt uten loven, og alle som har syndet under loven, skal dømmes ved loven» (Rom 2:11-12). Vel er det slik at vi ikke forstår alt, heller ikke dette ordet, som omtaler dem som ikke har hørt evangeliet i motsetning til dem som har fått høre det, men la det stå fast at det ikke er noen urettferdighet hos Gud. Ingen av dem som kommer til ham vises bort: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet» (1Joh 1:9).
Utvalgt i Jesus
Guds ord er slik at et vers kan kaste lys over et annet. Og det gjelder alltid å tolke et utsagn i lys av Skriftens samlede mening. Vi må la Bibelen tolke seg selv. Da vil vi også se at det ikke finnes motsetninger i Guds Ord. Når det gjelder Jesu utsagn om at «mange er kalt, men få er utvalgt», så betyr det kort og godt at mange møter Guds kall ved å høre evangeliet forkynt, men det er ikke alle som tar imot det til frelse.
Innbydelsen gjelder alle: «Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk!» (Jes 55:1). Vin og melk står her som uttrykk for frelsen. Vi er alle utvalgt «i Kristus» til frelse, men den som ikke tar imot Jesus, blir stående utenfor den velsignelsen som han er utvalgt til. Med andre ord: Vi skjønner at utvelgelsen ikke får den tiltenkte betydning for den som selv velger å la være å tro, og som vraker denne gaven. Men av den grunn har vi ingen rett til å hevde at Gud er urettferdig, «han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse» (1Tim 2:4).
Forsmedelsens vei
Når så mange mennesker blir stående utenfor Guds rike, skyldes det ikke at Gud bare slipper inn noen få utvalgte. Det er ikke «trangt» hos Jesus. «Jesus vil ha alle», synger vi i en sang. «Ikke én så ussel er, at ei Jesus har ham kjær», fortsetter det videre i samme sangen. Og det er sant. Men like sant er det at det er trangt og lite plass for Jesus i våre hjerter. Menneskehjertet er stolt og vil ikke bøye seg for Gud. Det vil være sin egen herre. Det er den største årsaken til at så få blir frelst. Det «koster» for mye!
Vil du til himmelen, må du gå inn gjennom «den trange port» og velge den «smale» vei. Denne veien heter Jesus og er den eneste som fører til Gud. Men det er en forsmedelsens vei for kjødet og selvlivet. Intet av vårt eget holder mål for Gud. Det må ofres på alteret alt sammen! Derfor sier Jesus: «Strid for å komme inn gjennom den trange dør. For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det» (Luk 13:24). Men den som er oppriktig og bekjenner sin fortapte stilling – som ikke av seg selv er i stand til å komme inn – men omvender seg og tror, får oppleve at Jesus stiger inn med hele «sin» frelse!
Den rike, unge mann
Den rike, unge mann (Mar 10) er et trist eksempel på en som gikk bedrøvet bort fra Jesus. Han trodde om seg selv at han var verdig til å bli en kristen og mente at han hadde holdt alle budene. Men Jesus måtte si til ham: «Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Så skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» (v. 21). Men han ville ikke oppgi rikdommen sin. I dette ligger det også at han var «rik i seg selv» og at han ikke var villig til å ta imot Jesus av bare nåde, men søkte frelse ved sine egne gjerninger.
Sakkeus
Tolleren Sakkeus, derimot, var en som trengte Jesus og måtte få greie på hvem han egentlig var (Luk 19:3). Han hadde nok hørt ryktet om at Jesus kunne tilgi synder. Den formuen han hadde tilegnet seg på urettmessig vis, kunne ikke gi ham sjelefred. Han hadde sett at han var en synder som trengte Jesus til frelse. Og da betydde rikdommen ingen ting mot det å få fred med Gud. Han skyndte seg ned fra treet da Jesus stanset og bad ham å komme ned og ta imot ham i sitt hus, noe som også betyr: i sitt hjerte. Han undret seg stort over at Jesus ville ha noe med ham å gjøre. Og nå var han villig til å gi de fattige av sin rikdom og gjøre opp firedobbelt med alle dem som han hadde tatt for mye toll av.
Da sa Jesus til ham: «I dag er frelse blitt dette hus til del, siden han også er en Abrahams sønn. For menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt» (v.9-10). Uttrykket «Abrahams sønn» var myntet på de «rike» og selvkloke fariseerne som mente om seg selv at de hadde Abraham til far, men som ikke ville tro på Jesus og anerkjenne ham som Guds Sønn. Denne tolleren var en ekte Abrahams sønn i motsetning til dem.
«Salig er den du utvelger»
Kong David vitner i Salme 65 om hvor salig det er å være utvalgt av Gud. «Når mine misgjerninger er blitt meg for tunge, da utsletter du våre overtredelser. Salig er den du utvelger og lar komme nær, så han bor i dine forgårder» (v. 4-5). David visste hva det var å gå nedtynget av sine synder. Han hadde selv prøvd å skjule sin synd: «Da jeg tidde, ble mine ben borttært, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke».
Å skjule sin synd for Gud, fører oss bare inn i fortvilelse og mørke. Da David bekjente alt for Herren, ble syndeskylden tatt bort og han fikk høre at overtredelsene var forlatt og at synden var skjult (v. 1). Da vitner han om hvor salig det er å høre Herren til og eie syndenes forlatelse.
David ble ikke utvalgt av Gud fordi han var syndfri. Men han valgte å legge alt fram for Herren, uten å skjule noe. Han var sannferdig og oppriktig. Så fikk han del i Guds utvelgende nåde ved troen. Derfor ble han også omtalt som «mannen etter Guds hjerte». Grunnlaget lå i Guds eget hjerte.
«Mesteren er her og kaller på deg!»
Gud kaller deg ikke til apostel slik som Paulus. Han skulle være et av Guds redskaper til å gi oss Bibelen, Guds inspirerte ord.
Du har ikke i utsikt å bli en utvalgt profet og konge som David. Men han kaller deg i dag til å bli noe enda bedre. Han innbyr deg til å bli Jesu «brud» og «arving» til himmelen. Finnes det noe større? Du er utvalgt i Jesus Kristus til å være en hverdagskristen her i verden, og allerede nå ha ditt rette hjemland i himmelen, der brudgommen – Jesus – venter på deg.