«Etter dette, da Jesus visste at nå var alt fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sier han: Jeg tørster!» Joh 19:28
Jesus hadde allerede etter gudsforlatthetens mørke timer seiersfølelsen i sitt indre. Han så alle tings fullendelse, og den falne menneskehets evige forløsning. Han øynet fiendens nederlag, og i bevisstheten om dette sier han: «Jeg tørster». Etter hva? Du evige, som alles øyne vokter på, du som gir vann i ørkenen, strømmer i ødemarken, så ditt folk, dine utvalgte, kan drikke, hva kan du tørste etter?
Du som gjorde vann til vin og lot vann springe fram av en klippe, du som gir den tørre jord regn og holder vannet i havet sammen og måler det med din neve, hva tørster du etter? Er det ikke etter vår frelse. Etter dine forløstes salighet?
Men hva slokkes din tørst med? Du tørster, og eddik gis som drikk. Det er et sant bilde på hvordan mennesker takker sin skaper og frelser og gjengjelder hans velgjerninger. Hvor mange slags drikker og frukter har ikke han skapt for å stille menneskets tørst. Og selv får han eddik igjen når han nå tørster for oss i vårt sted.
Slik måtte det gå, for slik bar han alt. Slik drakk han bitterhetens kalk til bunns. Og så er hans brennende tørst for oss blitt en brønn som aldri tørker ut. Den er selve livets strøm for oss.
Den gode hyrde tørstet slik, for at han kunne la oss ligge i grønne enger og lede oss til hvilens vann. Livets kilde ble uttørket for seg selv og tørstet, for at vi skulle dra vann med glede av frelsens kilder. Han måtte plages av tørst, for at han kunne innby og si: «Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene!» (Jes 55:1). Han måtte tørste for å kunne si: – Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste. – Den som tror på meg, av hans liv skal det flyte strømmer av levende vann. – Den som tørster, vil jeg gi av livsens vann uforskyldt.
Slikt vann har hans tørst gitt oss. Vi drikker alle av hans tørst. Å, du forunderlige Gud!
Fra andaktsboken «Skattkiste»,
Lunde Forlag 1988