Gud følger med på alt det som skjer her på jorden. Som ørnen høyt på himmelen, med sitt klare blikk skuer ned på sitt bytte, følger Herren nøye med på alt det som rører seg her nede.
Ingen ting er skjult for ham som sitter på tronen. Gud vet nøyaktig hvordan vi stiller oss til ham og hans ord. Han tilgir gjerne synd og er ikke sen med å forbarme seg med nåde når noen omvender seg og søker ham. Han er langmodig, men han kan ikke gjemme på vreden for evig når synd og ondskap tar overhånd. Før eller senere må dommen komme, for han er en rettferdig Gud som ikke tåler det minste fnugg av synd.
Gud gjør ikke forskjell på folk. Om han ikke behandler alle helt likt, så vet han alltid å tilpasse «straffen» slik at den svarer til dens hensikt. Og han lar ingen slippe unna dommen.
Vi har flere eksempler på det i Bibelen. Ett av dem finner vi hos profeten Jesaja. Israel fikk dommen forkynt fordi de hadde vendt seg til avgudene. Både Nord-riket, Samaria, og Sør-riket, Juda, ble straffet for sin ugudelighet. Nord-riket ble bortført til Assyria og Sør-riket til fangenskap i Babel.
Heller ikke de omkringliggende land gikk fri. Deres spott mot Gud ble hørt ved den himmelske trone, og i tur og orden ble straffens svøpe svingt over dem. Slik var det på Jesaja sin tid, og slik er det til alle tider. Det er ingen ting som går «upåaktet hen» hos vår Gud.
Kong Hiskia og profeten Jesaja
Kapitlene 36-39 i Jesajaboken kalles gjerne for «Hiskiaboken». De omhandler kong Hiskia sin regjeringstid i Juda. Han var konge i 29 år, fra ca. år 700 f.Kr., og han var en god konge som gjorde det som var rett i Herrens øyne, slik som kong David.
Men kong Hiskia fikk også merke Herrens tukt. En dag kom profeten Jesaja til ham og sa: «Beskikk ditt hus! For du skal dø og ikke leve lenger. Da vendte Hiskia ansiktet mot veggen og bad til Herren. Og han sa: Å, Herre! Kom i hu at jeg har vandret for ditt åsyn i troskap og med et helt hjerte og gjort det som er godt i dine øyne! – Og Hiskia gråt høyt» (Jes 38:1-3).
Hvorfor tillot Herren at Hiskia skulle bli dødssyk? Det må ha smertet kongen dypt å få en slik beskjed. Kanskje tenkte han også på hva andre ville si? Det var ikke urimelig om folk ville tro at han hadde gjort seg «fortjent» til å dø. De gudfryktige kongene levde vanligvis lenge. Mens de ugudelige bare fikk en kort regjeringstid. Kongen var ennå i sin beste alder, og nå ville de helt sikkert tro at Gud straffet ham på grunn av hans synder.
Det var nok flere grunner til at Gud måtte ydmyke ham. La oss se på hva Skriften sier: Til tross for at Gud hadde sagt at de ikke skulle inngå noe forbund eller allianse hos andre nasjoner når de ble angrepet og utfordret til krig, så søkte likevel kong Hiskia vennskap med Babel for å stå seg bedre mot det mektige assyrerriket. Dette gjorde han til tross for at det første angrepet fra Assyria, under hærføreren Sankerib, endte med at Guds engel slo hele hæren på 185 000 mann på en natt (2Kong 20:35; 2Krøn 32:21; Jes 37:36).
Dette store under må ha gjort inntrykk på Hiskia. Senere var det likevel for sikkerhets skyld greit for ham å pleievennskap med Babel i tilfelle nye angrep. Ved én anledning viste han til og med noen utsendinger og speidere fra Babel rundt på slottet og i alle sine skattkammer. Det førte til at all rikdommen senere, etter kongens død, ble fraktet bort til Babel, sammen med kongens sønner og alt folket (Jes 39:1-7). Dette var som straff fra Herren på grunn av hans tankeløshet.
Det var selvsagt et hardt slag for Hiskia da han fikk beskjed om at han var dødssyk (2Krøn 32:24-26). Han mente selv at han hadde vært en trofast konge som bare gjorde det som var godt i Herrens øyne. Men ut fra sammenhengen i andre Krønikeboks 32. kapittel, påpekes det at han ikke hadde gitt Gud æren for seieren over assyrerne, men selv tatt imot hyllesten. For det står at «han» ble æret blant alle folk (2Krøn 32:23), og det må sikkert innebære at han mottok ære ikke bare fra Juda, men også fra andre, for den uventede seieren over assyrerhæren. Så var han nok blitt stolt og «overmodig i sitt hjerte». Det er ikke lett for et menneske å «bære gode dager».
I tillegg ble han «overmåte glad i rikdom». Han bygde seg opp store skattkamre, der han gjemte gull, sølv, edelsteiner, krydderier, skjold og andre kostbare ting (2Krøn 32:27).
Så måtte Gud ydmyke ham ved å sende denne dødelige sykdommen over ham. Da var det godt at Hiskia hadde lært å gå bønnens vei når noe sto på. Også sammen med profeten Jesaja var han vant til å be om Guds ledelse og hjelp. Det ser ut til at disse to hadde et nært og fortrolig forhold. Kanskje var det takket være innflytelsen fra profeten at det hadde gått så bra med kong Hiskia? Det er alltid godt å ha en vis og gudfryktig rådgiver ved sin side. Det ser ut til at kongen hadde en slik veileder i profeten Jesaja. Sammen ba de nå om helbredelse, og kongen fikk 15 år ekstra å leve.
Gud gav ham til og med et tegn på helbredelsen. Solskiven gikk tilbake 10 streker (timer) på den «klokken» som den tidligere kongen, Akab, hadde bygd (2Kong 20:8-11).
Men heller ikke da han fikk se dette ekstraordinære tegnet, gav han Gud all ære. Det skulle gå en tid før han ydmyket seg. Var det Jesaja som først måtte irettesette og korrigere ham? Det vet vi ikke sikkert, men til sist ser vi i alle fall at Hiskia takker Gud for hans kjærlighet mot seg, og sier: «Se, til fred ble meg det bitre, ja det bitre. I kjærlighet drog du du min sjel ut fra ødeleggelsens grav. For du kastet alle mine synder bak din rygg» (Jes 38:17). Syndenes forlatelse ble det største og viktigste for ham. Men bortførelsen til Babylonia noen år senere var likevel ikke til å unngå. Da hadde det babelske riket overtatt makten fra Assyria og viste ingen nåde mot «sin tidligere venns rike».
Så har vi sett at Gud heller ikke skåner sine venner, i dette tilfelle kong Hiskia. «For han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige» (Mat 5:45). Alt sikter inn på å frelse – og bevare – oss for sitt himmelske rike. Blir vi stolte, må han bøye oss. Får vi lyst på denne verdens goder, hender det at han må ta rikdommen fra oss. Glemmer vi å ta til oss vår åndelige mat og kommer på avstand fra ham, kan det skje at han sender noe i vår vei for å ta oss avsides. Søker vi ære og berømmelse i denne verden, tillater han at vi «forgår» oss, ja kanskje faller i åpenbar synd for på den måten å ydmyke oss og berge oss.
Både når han tukter og når han velsigner, gjør han dette i sin store visdom. Hans største ønske og mål for den enkelte av oss er at vi bøyer oss for ham og søker hans frelse før det er for sent. «Og ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger nakent og bart for hans øyne som vi skal stå til regnskap for» (Heb 4:13).
Utdrag fra tale i Mosvik 19.05.21.