Israelsfolket stod redde ved Rødehavet og så fienden komme mot seg. Da det så ut som om alt håp var ute, kom Herren til Moses og ba ham si til folket: «Frykt ikke! Stå fast! Se Herrens frelse, som han vil sende dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri i evighet se dem mer. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille».
Det er nettopp dette vi er vitne til ved å følge Jesus på hans siste lange, tunge dag før sin død. Da ser vi Herren som strider, alene, for å frelse en fortapt menneskeslekt. Tungt var det for ham å kjempe alene mot mennesker som hånet og foraktet ham, men hans hjerte brast ikke. Tungt var det å kjempe alene med sviktende disipler ved sin side, og mot en disippel som forrådte ham, men hans hjerte brast ikke. Det var så tungt å kjempe alene mot mørkets makt, men hans hjerte brast ikke.
Men å måtte kjempe alene mot Gud, sin egen Far i himmelen med din og min synd, det var nok, da brast hans hjerte i gudsforlatthetens vrede. «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» – og ikke lenge etter oppga han sin ånd.
Han måtte tømme dette vredens beger som ble rakt ham fra sin Fars hånd, alene. Han måtte gå veien til Golgata, til død og grav, alene. Det var prisen å betale for å frelse deg og meg.
«For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam.» (1Pet 1:18-19).
Han måtte møte Gud Fader i all hans nådeløshet, for at han siden kunne gi deg av sin nåde. Tenk så stort! Ser du Herrens frelse som han på denne langfredag vinner for deg? Ser du at du intet har gjort for å hjelpe ham i dette? Ser du at han kjempet denne kampen alene? Det var ingen hjelp, ingen lindring, for at du skulle få hjelp og lindring i din uendelige nød og smerte.
Så er hele frelsesverket fra start til slutt Guds frelse alene. Her har ikke noe menneske båret noe, og skal heller aldri i fremtiden bære noe eller gjøre noe for denne frelsen som Guds Sønn fullbyrdet. Han drakk vredesbegeret til bunns. Synden er sonet, vår gjeld er betalt.
«Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset» (Kol 2:14-15).
Så bærer hele lidelseshistorien bud om dette: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille». Ikke bare var disiplene passive og intet gjorde, men de sviktet, ja, de sviktet så dypt. Så blir hele lidelseshistorien en demonstrasjon av Jesu alenegang i frelsen. La oss følge Jesus på første delen av denne veien, fra påskemåltidet og inn i Getsemane.
«Så la disse gå!» (Joh 18:1-11)
Etter å ha spist påskemåltidet i varmen blant venner i salen i Jerusalem skjærtorsdags kveld, gikk de ut i mørket og kulden. Det er ikke bare nattens mørke vi her må tenke på, men hele ondskapens mørke samlet seg som i et brennpunkt denne natt. En tung og klam hånd lå over jorden. Om noen timer skulle det dypeste mørke senke seg i tre timer og kulminere i Jesu død.
Vi hører intet om Jesu bønnekamp i Getsemane i Johannesevangeliet. Men av de andre tre evangelister vet vi jo hvordan Jesu disipler sviktet når det virkelig gjaldt. Han hadde bedt dem våke og be sammen med ham. De skulle nok først og fremst be for seg selv og sin egen del, men også for Jesus som var fylt av angst for det han så komme. Men ikke så mye som et lysglimt av forbønnens hjelp skulle komme Jesus til hjelp denne natt. Han måtte kjempe alene. «Ligger dere her og sover og hviler dere?» Ja, sove og hvile, det var hva disiplene gjorde, mens Jesus kjempet for deres frelse.
Så kom Judas med vaktstyrken og tjenerne fra yppersteprestene og fariseerne. De er rustet som om det var en forbryter de skulle fange. Det går nok et sukk gjennom de 11 når de ser Judas i spissen for dette følget. Så det var han. Det hadde de ikke trodd. Så var han en bedrager, denne betrodde kasserer.
Så får vi en underlig samtale: «Jesus visste om alt det som skulle skje med ham. Han gikk fram og sa til dem: Hvem leter dere etter? De svarte ham: Jesus fra Nasaret. Jesus sier til dem: Det er jeg! Men også Judas, som forrådte ham, sto der sammen med dem. Da han sa til dem: Det er jeg, vek de tilbake og falt til jorden. Da spurte han dem igjen: Hvem leter dere etter? Og de sa: Jesus fra Nasaret. Jesus svarte: Jeg sa dere at det er jeg! Er det da meg dere leter etter, så la disse gå! – for at det ordet som han hadde sagt, skulle bli oppfylt: Jeg mistet ikke noen av dem som du har gitt meg».
Det var bare Jesus det handlet om nå. Disiplene skulle nok siden ta opp sitt kors og følge sin mester i lidelse og trengsel. De fleste av dem måtte lide martyrdøden for Jesu navns skyld. Men nå skulle Jesus lide alene, for han måtte tømme det store vredesbegeret som var skjenket av Guds hånd, og sone for all verdens synd.
Derfor befaler Jesus og gir myndig beskjed om at de andre skal gå. Her ser vi den gode hyrde som går i døden for sine får. Han tar det hele og fulle an-svar for dem, og ikke bare for dem men også for hvert enkelt menneskes synd fra Adam og til det siste menneske på jord. Men ikke minst tar han her ansvar for sine disipler og alle som siden skal tro på ham.
Jeg liker så godt de ord i Skriften som sier «hvor mye mer», «så mye mer» osv., som alltid er talt om de troende og hva de eier i frelsen i Jesus. Vi har et slikt ord i Rom 5:6-10: «For mens vi ennå var skrøpelige døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. For knapt nok vil noen gå i døden for en rettferdig – skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden. For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt».
Jesus har tatt det hele og fulle ansvar for ditt liv. Med sitt eget liv står han inne for ditt liv, med sin rikdom har han betalt din gjeld, og dette ansvar bærer han til du er trygt hjemme hos ham. Du kan bekymringsløst hvile med hele din tyngde i ham. Du kommer aldri til å bli til skamme. Han vil aldri svikte deg.
«Den som mener seg å stå…» (Joh 18:12-27)
Mens Jesus føres inn til Jerusalem og til yppersteprestene, følger Peter med på avstand, luskende bak busker og sypresser. Og vi vet hva som skjer med den stakkars Peter. Han falt, og han falt dypt. Han hadde vært så høyt oppe, men måtte så dypt ned. «Den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller» (1Kor 10:12).
Peter mente det så godt. Det er ingen ting som tyder på at det ikke var oppriktig ment. Men her er det et ord og en påminnelse til oss alle som kjemper i mørkets time, når den onde har overtaket og ondskapens åndehær får makt, da passer det seg ikke med store ord eller tanker om vår innsats og vår troskap. Da skulle vi falt ned på våre knær og ropt om nåde for Guds åsyn. Da skulle vi bedt om at han måtte holde oss oppe slik at troen ikke sviktet.
Kanskje du er en som kjemper og sliter med synder og fristelser. Kanskje du er motløs eller i ferd med å miste motet fullstendig. Du synes det er som om mørket og ondskapen fullstendig har fått makten og all råderett.
Da skal du få lov til å rope til Herren og be om nåde. Kanskje du sier: «Min vei er skjult for Herren, og min Gud bryr seg ikke om min rett?» (Jes 40:27). Men hør hva Herren vil si til deg: «Vet du det ikke, eller har du ikke hørt det? Herren er den evige Gud som skapte jordens ender. Han blir ikke trett, han blir ikke utmattet, hans forstand er uransakelig. Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke. Gutter blir trette og utmattet, og unge menn snubler. Men de som venter på Herren, får ny kraft: De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette».
Unge menn snubler. Unge kvinner snubler. De som er sterke og skulle holde seg på beina åndelig sett, de snubler. Peter snublet og falt. De andre disiplene snublet og falt. Jeg falt, du falt. Men du hviler ditt blikk på deg selv og din svakhet. Nå skulle du flytte blikket over på ham som ikke blir trett, Herren, den evige Gud. Løft nå ditt blikk og se på ham som strider for deg. Bli stille og se på ham.
Men hva var forskjellen på Peters fall og Judas fall? De falt begge. Begge sviktet sin mester så dypt. Det er mange forskjeller. Judas hadde lenge planlagt dette. De små syndene hadde etter hvert
fått overhånd og utviklet seg. Satan hadde til slutt gått inn i ham.
Peter snublet i en mørk og tung stund. Det var ikke en synd som hadde utviklet seg over tid. Han hadde rett før sitt fall, full av overbevisning bekjent sin hengivenhet til Jesus. Men den avgjørende forskjell var allikevel denne: Peter gikk ut og gråt bittert. Og vi forstår: Han gikk til Jesus med sin synd, og han fikk sin synd tilgitt og glemt. I hans dype fortvilelse var hans hjerte tross alt vendt mot Jesus. Bak dette stygge fall var det tross alt et hjerte som elsket Jesus.
Du skal også få gå til Jesus med ditt fall. Ditt fall i hovmod, stolthet, sinne, hissighet, urenhet. Han har tømt vredesbegeret til siste dråpe. Disse synder var med da han gikk lidelsens vei til det siste. Du kan simpelthen ikke gjøre en synd han ikke har sonet for, for soningen av all verdens synd ble fullbrakt. Du kan få gå til ham med ditt fall, ja, deg selv. Så kan du gå med oppløftet hode og en renset samvittighet ut fra ditt lønnkammer, og vite at din sak er i orden med Gud.
Han er ikke vred, men han elsker deg, for Jesu skyld, for han gikk vredesveien til sin ende, for at du skulle slippe. Han ble forlatt av sin Far, for at du skulle få bli hos ham for alltid. Takk gode Gud!
Utdrag fra tale på langfredag,
Kvelde 2021