«Ta frelsens hjelm.» Ef 6:17
Hjelmen som vi skal ha på i vår kristenstrid, er frelsen, sier Paulus. Denne frelsen kan ikke være det samme som å være et Guds barn ved troen på Kristus. Den frelsen må vi eie før vi går i striden, ellers har vi ikke noe å stride for. Det er mest rimelig å tro at frelsen her er målet for striden.
At vi er frelst ved tro er ikke det samme som å være kommet vel fram – hjem til Gud. Skal vi komme hjem, må vi kjempe til livets siste kveld. Bare den som er tro til døden, får kronen. Først når målet er nådd, er vi helt frelst.
Det er flere ord i Bibelen som viser oss forskjellen på å være frelst i troen og å være frelst i den mening at vi er kommet inn i det evige liv. «Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbaret hva vi skal bli! Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er» (1Joh 3:2).
«Ham elsker dere, enda dere ikke har kjent ham. Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere fryder dere med en usigelig og herliggjort glede, når dere vinner fram til endemålet for deres tro: sjelenes frelse» (1Pet 1:8f).
Håpet om å nå dette fullkomne målet må være frelsens hjelm. Det er ikke sagt oss like fram her i dette ordet, men vi har andre bibelord som sier det klart. «Men vi som hører dagen til, la oss være edrue. La oss stå iført troens og kjærlighetens brynje med håpet om frelse som hjelm!» (1Tess 5:8).
Å kjempe uten å ha noe mål for kampen kan ikke gå i lengden. Når konger og keisere sender sine folk i strid, pleier de å tegne en strålende fremtid for fedrelandet, og med dette håpet om bedre tider går krigsfolket mot fienden.
Også en kristen har fått løfte om lønn. Ingen soldat har noen gang fått så store løfter om ære og lønn som en kristen. Bibelen er som et endeløst hav av evige fremtidsmål, større enn mennesketanken kan fatte. Vi vil finne fram noen av dem, og da skal vi se at den kristnes hjelm er hamret av hardt stål. Det kunne kanskje få en trett Kristi stridsmann til å se opp med nytt håp.
«Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort» (Åp 21:3f).
«Den som seirer, skal arve alle ting. Jeg vil være hans Gud og han skal være min sønn» (Åp 21:7). «For vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig» (2Kor 4:17f).
«Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbaret det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud» (1Kor 2:9f).
Dersom vi tror aldri så lite på disse ordene, vil ingen kamp bli for tung å føre til ende. Vi vet også at disse lysende, vinkende stjernene på Guds nådehimmel ikke bare makter å holde oss oppe i kampen, men også gjør oss takknemlige og glade fordi vi har fått den ære å kjempe for så store mål. Slik kan det også av de hardeste kamper vokse fram den reneste, mest lykkefylte glede.
Vi får også den dag i dag se dette store underet at de kristne som har det tyngst, ofte er de mest lykkelige. Hos dem er takken mest hellig og sann. Fra øynene deres lyser det fred og indre lykke, ikke fordi det smaker godt å ha det vondt, men fordi kampen mot det onde løser sjelen fra denne verden og løfter den opp mot Gud og det rette fedrelandet.
Men når striden bliver seier,
og du korsets stier bytter,
skal din sjel i evig fred
mettes av hans salighet.
Dette er toner som lyder fra en kjempende og seirende kristen, fordi han ser inn i det himmelske land. Dette syn er hjelmen den kristne bærer. Det er en liten tid så har jeg vunnet så er den ganske strid med ett forsvunnet, så kan jeg hvile meg i rosendale og uavlatelig med Jesus tale.
Hans Adolph Brorson, som har sunget slik ut fra egen erfaring, han visste hva det var å være i strid. Derfor er det makt i kampsalmene hans og løftning i hvert ord han synger om sitt seiersmål. Hans himmelvendte øyne synes å se hvor Gud blir glad når den kristne vinner i kampen. Det må være en tung ånd som ikke kjenner seg løftet av disse sterke ordene:
Meg tykkes at jeg ser hvor Gud seg fryder
når Jesu stridsmenn mer igjennom bryter,
at det kan ende få med deres plage
og hver sin krone må av Jesus tage. (…)
Guds folk – dere og jeg – vi som lever nå, har vi denne frelsens hjelm på oss? Er våre øyne vendt mot den lysende byen? Er det lys over ansiktene våre fordi vi ser opp mot fjellene? Har vi en himmel som drar oss og hogger oss løs fra verden? Kjenner vi oss i slekt med de første kristne, som lengtet bort herfra og hjem til Gud? Eller er verden så kjær at vi helst vil være her? Da har vi mistet frelsens hjelm! Aldri har denne jord vært mer lokkende for en kristen enn nå, og kanskje det kristne håp aldri har vært mer vingeskutt og grått. Kristne! Tenk etter!
«Våkn opp, våkn opp, kle deg i din styrke, Sion! Ta på deg ditt høytidsskrud, Jerusalem, du hellige stad! For de uomskårne eller urene skal ikke komme inn i deg igjen. Ryst støvet av deg, stå opp, ta sete, Jerusalem! Gjør deg løs fra båndene om din hals, du fangne Sions datter!» (Jes 52:1f).
Fra boken «Ånd og kraft»,
Lunde Forlag, Oslo 1971