«Grip framfor alt troens skjold, som dere kan slokke alle den ondes brennende piler med.» Ef 6:16
Kristenlivet er først og sist et liv i tro. Mister en kristen troen, da er han veik som et strå. Alt blir natt, alt blir uløste gåter. Alt det vi har erfart i livet med Gud, gagner oss ingenting når troen er borte. Foten makter ikke å ta et eneste steg på livets vei. Der troen er borte, blir sannhetens belte spent av vår lend. Vi mister rettferdighetens brynje, og fredens evangelium gir oss ingen kraft.
«For vi vandrer i tro, ikke i beskuelse.» Vår tro er den seier som overvinner verden. Eier vi så denne underlige evnen: å holde fast ved den usynlige slik som vi så ham, da får vi kraft om vi er aldri så veike, mot om vi er aldri så motløse, da kan vi ta faste steg på livets vei.
Men troen har ikke bare den oppgaven å holde fast på den usynlige. Troen lar oss oppleve Guds kraft og Guds hjelp. Abraham trodde Guds ord, og ved denne tro fikk han Isak. David vågde seg i strid med Goliat i tro på den Gud som hadde hjulpet ham før, og han kom tilbake med seier.
Dersom vi bygde forgjeves på Guds ord, da måtte troen gå under og hver kristen gi opp kampen. Men slik er ikke Guds rike. Vi blir ført inn i Guds kraft – og går ut av kampen med seier. Da får vi nytt mot til et nytt skritt fremover mot målet. Han som hjalp meg før da det knep, han vil ikke svikte meg nå heller. Opplevelse styrker troen.
Troen leder oss ikke bare mot fienden, men også inn i dette at vi kan se og eie usigelige og usynlige ting, ofte best når vi er mest hjelpeløse. Så stor er troen.
Men dette kan ikke satan se rolig på. Han må prøve å få dette sterke skjoldet ut av hendene på den kristne. Derfor må vi ikke bare føre vår kamp i tro, vi må også kjempe for vår tro. Når satan vil ta troen fra en kristen, da bruker han list. Han kommer ikke med sverd. Han kommer med fred og fagre ord. Det gamle spørsmålet: «Har Gud virkelig sagt?», forstår han å gjøre både nytt og fornuftig – helt til vi står midt inne i tvilen.
Er du sikker på at du er rett omvendt? Er troen din rett? Tenk om du bedrar deg selv? Var det ikke like godt å slutte med alt, det går jo galt likevel. Slik kan satan komme når han vil ta troen fra oss. Eller han kommer på denne måten: «Er du sikker på at Guds ord er å stole på? Er Jesu grav tom? Er det noe evig liv å kjempe for? Er noen kommet tilbake fra dødsriket og har sagt at det er noe liv bak graven? Den som lar tanken få lov til å styre seg og vil finne svar med forstanden, han mister troen. Men den som er så klok at han går til frelseren med alt, han skal få se «større ting» og få en sterkere tro. Det sier Guds ord, og det sier de som gjemte seg i hans hytte på den onde dag
Ditt ord, ditt ord meg giver ro
og er mitt faste anker
når satan stormer mot min tro
med mange tvilens tanker.
Hva akter jeg hans trussel mer!
Min tro Guds milde hjerte ser
igjennom Jesu vunder.
Det er vel fare for at vi er lite våkne på dette punkt, vi kristne. Derfor minker troen bort litt etter litt uten at vi selv vet det. Jesus har sagt oss at jo mer Kristi dag nærmer seg, jo mindre tro blir det på jorda. «Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?» (Luk 18:8). I grunnen er det ikke noe galt tegn at vi må stille opp til kamp mot tvilen. Den som elsker sannheten, må søke svar og få sikkerhet for at troen er rett. Men han må søke svaret på den rette plassen.
Her er mange, mange mennesker med en tro som aldri blir plaget med en skygge av tvil. Alt er for dem så selvsagt sant. Og så sover de dødens søvn i en slags tro midt i satans fang. Det som gjør at djevelen lar dem være i slik god ro midt i deres tro, er det at de bygger livet sitt på troen i stedet for på Jesus.
Når de så møter fram på dommens dag med sin selvgjorte tro, må de bort fra Gud. Om de banker på porten, så svarer det innenfor: «Jeg kjenner dere ikke!» Når Hans Adolph Brorson synger om det kristne skjold, legger han stor vekt på at det å bære skjoldet, er det samme som å eie Jesus. På det viset gir han den veikeste det største håp om seier. Han sier:
Opp kun å take Guds fulle rustning på!
Kom kun du svake, Guds Sønn vil med deg gå!
Lær kun å føre det sterke troens skjold,
det er å gjøre sin Jesus til sin voll.
Hvem kan deg røre? Du er i god behold.
På samme tid som dette er så sant som det er sagt, så kan vi ikke komme bort fra at det er selve troen som er skjoldet, når vi skal ta ordene som de står. Vi vet også av egen erfaring at når allslags ondskap søker inn på oss som giftige brannpiler, da er det den indre tilliten til Guds nåde som bærer oss og berger oss. Der troen er borte, der står vi på bare bakken og er skyteskive for satans hær uten minste evne til motstand.
Denne mangel på tro stanset Israel på veien til Kana’an. Ved Kades Barnea måtte de snu og kom ikke lenger på førti år. Om vi har øynene åpne, vil vi oppdage mange slike stanser i vår Kana’ans ferd og mange nederlag, fordi vi tvilte på ham som lovte oss seier i de hardeste slag, dersom vi bare gikk tillitsfulle i kampen.
Der vi skulle ha gått på med fritt mot alene eller i samlet flokk, der stanset vi, fordi vi tvilte. Fiendene ble større for oss enn Guds ord. «Det står skrevet», sa Jesus da han møtte satan, og satan måtte gå. Om vi lærte å føre striden med et «det står skrevet», da skulle vi vinne oftere enn vi gjør.
Når Paulus formaner Timoteus til å holde seg fra det onde, sier han også at det gjelder å jage etter det gode, også etter tro. Det må finnes en vei som fører fram til mer tro. Måtte vi finne den veien, da skulle vi bli frimodige stridsmenn for Jesus Kristus.
Fra boken «Ånd og kraft»,
Lunde Forlag, Oslo 1971