Tro og tjeneste

«Men da Simon Peter så dette, falt han ned for Jesu knær og sa: Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann! For redsel kom over ham og alle dem som var sammen med ham, over fiskefangsten de hadde fått.» Luk 5,8f

Her sitter Jesus i en båt som er nær ved å synke. Det er på grunn av den store fiskefangsten, han sitter med fisk langt oppover beina. Det har vært noen hektiske minutt etter at garnet ble kastet og fyltes med fisk, men nå er det i ferd med å roe seg og Simon Peter har kastet seg ned i fisken for Jesu knær. Det er kommet redsel over ham, over fiskefangsten de har fått. På Jesu ord hadde han lagt ut og kastet garnet. Hva han ventet seg vet vi ikke, kanskje han ikke visste det selv heller – men han ventet seg ikke at garnene skulle fylles med fisk. Han hadde handlet i lydighet til Jesu ord, men hadde liten tro på at det skulle gi noen fangst. Nå er redsel kommet over ham. Han har fått åpenbart kraften i Jesu ord, men også sin egen vantro har han fått åpenbart for seg. Lydig hadde han vært, men det var ingen tro for at fisket skulle lykkes, og nå er han skamfull, nedtrykt av sin egen synd og vil vise Jesus fra seg.

I det første bud sier Herren; «Du skal ikke ha andre guder foruten meg.» Dette kan synes å være det enkleste av budene, noen annen gud enn Herren vil vi jo ikke ha. Sannheten er at dette er det første, det grunnleggende og det vanskeligste av alle budene. Det første bud handler om vår tro, hvor vi har vår tro og tillit – og nettopp det er grunnskaden i det falne mennesket, at vi har mistet tro og tillit til Gud. Tvert om er vi fulle av mistillit og fiendskap til Gud. I Luthers store katekisme innledes forklaringer til første bud med følgende ord:

«Du skal ikke ha andre guder foruten meg. Det vil si: Du skal holde meg alene for din Gud. Hva vil det si, og hvordan skal en forstå det? Hva vil det si å ha en Gud, og hva er Gud? Jeg svarer: En Gud er det en venter seg alt godt av, og som en tar sin tilflukt til i all slags nød. Det å ha en Gud er ikke noe annet enn å stole på ham av hjertet og tro på ham. Som jeg ofte har sagt: Det er bare hjertets tillit og tro som gjør både Gud og avgud. Er troen og tilliten rett, så er også din Gud rett. Men på den annen side: Der hvor tilliten er falsk og uriktig, der er heller ikke den sanne Gud. For de to hører sammen: Tro og Gud. Det som du da fester hjertet ditt ved og som du stoler på, det – sier jeg – er egentlig din Gud.»

Simon Peter fikk denne dagen ved Genesaret-sjøen åpenbart sin vantro, og han tok følgen, han ville vise Jesus fra seg. Hvem kan følge Jesus som ikke har tro? Men der for Jesu knær, i båten fylt med fisk, der vises han ikke bort, nei der tas han inn til Jesus og settes i tjeneste som menneskefisker. Når Simon Peter nå tenkte at grunnlaget for en tjeneste for Jesus var borte, da var tvert om grunnlaget for en tjeneste skaffet til veie – for tjenestens grunn er Kristus alene og livet i syndenes forlatelse i hans blod. Der er det kun syndere som finner veien, kun syndere som kvalifiseres til tjeneste, fordi det kun er syndere som trenger til å leve i syndenes forlatelse i Jesu blod. Det gjelder også den mest grunnleggende av alle våre synder, vår vantro.

«Jeg tror! Hjelp min vantro!» – slik ropte den besatte guttens far i møte med Jesu ord om at alt er mulig for den som tror. Slik har Guds barn til alle tider måtte rope, for om jeg ikke kan tro, så kan jeg ikke annet enn å vende meg til Jesus og håpe på ham – og hva annet er vel det enn tro og tillit til Jesus?

«De rodde da båtene til lands, og de forlot alt og fulgte ham.» Luk5,11

Det ble til oppbrudd for Simon Peter denne dagen, han forlot båten og fiskeredskapen og fulgte Jesus. Fra nå av skulle han fange mennesker, han skulle stå i evangeliets tjeneste hos Jesus.

Du er også kalt til oppbrudd. For det første er du kalt til å bryte opp fra verden, synden og alt ditt eget, og vende deg til Jesus. Et oppbrudd fra et liv i synden, til et liv i syndenes forlatelse i Jesu blod. Et oppbrudd som har himmelen som hjemland, retning og mål.

For det andre er du kalt til å bryte opp fra å gå dine egne veier, til å leve i tjeneste for Jesus den tid du har her på jorden. Jesus har et kall til tjeneste, en plass han tenkte for deg. Står din plass tom, har du unndratt deg hans kall til tjeneste? Ditt kall til omvendelse og tro, og ditt kall til tjeneste, de henger nøye sammen. Det er livet i syndenes forlatelse i Jesu blod som kvalifiserer deg til tjeneste – og samtidig skal din tjeneste være med å bevare deg der på kne for Jesus. I din tjeneste blir du ikke stor og flink og selvhjulpen, da har i tilfelle din tjeneste slått feil – men du blir liten og hjelpeløs, en skrøpelig som trenger syndenes forlatelse i Jesu blod, som trenger at kraften i tjenesten ikke kommer fra deg, men kun er å finne i Ordet og Ånden.

Vi er på oppløpssiden, det nærmer seg enden på denne tidsalder og folkene er i nød, både her hjemme og der ute. Stå ikke uvirksom, la ikke din plass stå tom, men kom til oppbrudd og lev i Jesus og for Jesus, slik han kalte deg til.

«Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde. Da sa han til sine disipler: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!»

Skrevet av John Peder Samdal