«Først sier han altså: Offer og gaver og brennoffer og syndoffer ville du ikke ha, og hadde du ikke lyst til – enda disse blir båret fram etter loven. Deretter sier han: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar bort det første, for å la det andre stå fast. Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle.» Heb 10:8-10
Så merkelige ord! Ja, slik tenker du kanskje du som leser din Bibel, for du har jo lest i Det gamle testamente side opp og side ned med forskrifter om offer og gaver. Er ikke Gud en Gud som er glad i gaver og offer? Nei, det var ikke ofrene og gavene i seg selv som Gud ville ha, han ville at folket skulle høre hva disse forkynte!
Hos profeten Jeremia (7:22-24) står det: «For den dag jeg førte deres fedre ut av landet Egypt, da talte jeg ikke til dem om brennoffer og slaktoffer, jeg gav dem ikke befaling om det. Men dette var det bud jeg gav dem: Hør på min røst! Så vil jeg være deres Gud, og dere skal være mitt folk. Dere skal vandre på alle de veier jeg befaler dere, så skal det gå dere vel. Men de hørte ikke og vendte ikke øret til meg. De fulgte sine egne tanker, sitt onde, hårde hjerte. De vendte ryggen, ikke ansiktet til meg».
Jeg vil prøve å forklare dette med et lite bilde. Da jeg var i militæret fikk vi ordre om å maskere oss. Da smurte vi oss inn med grønn farge på all utildekket hud og svart farge på mer synlige deler, som nese, hake, kinnben og panne, for å viske ut konturene av ansiktet.
Dette kunne vi gjøre av to grunner. Den ene fordi befalet bad oss om det, altså for deres skyld, for at de skulle bli fornøyde. Den andre grunnen kunne være en indre drivkraft til å følge deres ordre, for ikke å bli oppdaget og nedkjempet av fienden. Selv om det ikke var noen ytre forskjell på maskeringsteknikken, så var likevel den indre drivkraften til å følge ordren ganske så ulik.
Gud ser ikke bare på den ytre gjerningen, han ser til hjertets indre drivkraft. Han ser om mennesket gjør dette i tro fordi han elsker Gud, eller om det er en gjerning for å få lønn eller å unngå straff. Det siste kalles lovgjerninger. I Galaterbrevet (2:16) står det skrevet: «Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus Jesus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort ved lovgjerninger».
Du behøver ikke å komme med offer eller gaver til Gud for å blidgjøre ham. Gud fikk fullgod betaling av Jesus Kristus i og med hans død på Golgata og full rettferdighet gjennom hans hellige liv. Johann Arndt skriver om dette store og trøsterike evangelium i en sang (Sb 272) som jeg har så kjær, og som jeg gjerne vil dele med deg som leser dette, for at også du må være ikledd Jesu røde purpurskrud.
Løft deg, sjel, til Golgata,
til de dype vunder!
Evig liv går ut derfra
til hver fattig synder.
Se, Guds Sønn, den hyrde god,
må på korset bløde
og betaler med sitt blod
all vår synd og brøde.
I hans røde purpurskrud
elsker meg Gud Fader.
Jeg er nå hans rike brud,
han meg ei forlater.
I mitt hjerte vil han bo,
bort all verdens lyster!
Jesu nåde, sjelens ro,
nå meg blott forlyster!
Er da ei hans åpne sår
himmeldører vide,
der vi daglig adgang får
med all synd og kvide?
I det dyre blod som rant
fra hans åpne kilde,
liv og legedom jeg fant,
som all nød kan stille.
Løft deg, sjel, til Golgata,
til de dype vunder!
Evig liv går ut derfra
til hver fattig synder.
Sett deg, lille due, der
i ditt klipperede!
Evig der din Jesus kjær
ømt om deg skal frede.
(Fritt etter Johann Arndt 1612 av
ukjent tysk forfatter 1727)