«På den dag skal du si: Jeg takker deg, Herre! For du var vred på meg, men din vrede hørte opp, og du trøstet meg. Se, Gud er min frelse! Jeg er trygg og frykter ikke. For Herren Herren er min styrke og lovsang. Han ble meg til frelse. Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder. Og dere skal si på den dag: Takk Herren! Påkall hans navn! Kunngjør hans gjerninger blant folkene, forkynn at hans navn er opphøyet! Syng Herrens pris, for herlige ting har han gjort! La hele jorden få vite det! Rop høyt og juble dere som bor på Sion! Stor er Israels Hellige midt iblant dere!» Jes 12:1-6
Profeten Jesaja hadde forkynt kraftige domsord over et folk som ikke ville vende om. Denne første delen av Jesajaboken (kap. 1-12) kalles gjerne for domsboken.
Det er underlig at domsboken avsluttes med en lovsang. Her er det lysstreif og trøst i mørket, mens trøsteboken (kap. 40-66) slutter med mørke glimt og dom, midt i en lys beskrivelse av fremtidshåpet for Guds folk (66:23- 24).
Midt i dommen er det trøst og midt i trøsten er det dom! Guds ord er som et tveegget sverd, som kan gi lys i mørket, men som samtidig minner om at dommen absolutt må komme.
Jesus er det sanne lys og den eneste trøst for Guds folk, midt i dom og mørke. Men han vil bli til dom for den som ikke engstes for hans komme slik at han vender om, men har sin trøst i denne verdens gleder. Bibelen har mange eksempler på lovsang i mørke. Vi kan tenke på Paulus og Silas da de ble straffet for å ha forkynt evangeliet i Filippi og satt fast i det innerste fangehullet i byens fengsel (Apg 16:22-25):
«Folkemengden reiste seg også imot dem. Styresmennene rev da klærne av dem og lot dem hudstryke. Da de hadde gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel, og befalte fangevokteren å passe godt på dem. Da han fikk en slik ordre, satte han dem i det innerste fangerom og satte deres føtter fast i stokken. Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene hørte på dem.»
Slik har det vært til alle tider. Den indre gleden i Jesus kan ingen klare å ta bort fra den som hører Jesus til. Her i vårt eget land minnes vi Hans Nielsen Hauge som satt i rådhusarresten i Trondheim på selveste julaften i 1799 og skrev sangen (Sb 346:1):
Jeg er hos Gud i nåde.
Hva skader verden meg
om den en stund får råde
og stenger meg min vei?
Om den mitt legem binder
i fengslets mørke skjul,
dog Ånden overvinner
og holder glad sin jul.
Frelsens store under
Det er gleden over å være frelst og fri som skaper denne lovsangen. Når det sies her i det andre verset at Gud er min frelse, er det ikke bare tale om ytre frelse fra fiendene Assyria og Egypt eller Babylonia, som står som uttrykk for verden (Jes 11:11), men profeten vitner også om en personlig opplevelse. Profeten taler heller ikke bare inn i samtiden, men retter blikket mot fremtiden, når Guds vrede her på jord skal avløses av en evig fred og glede for Guds barn.
Kapittel 12 deles gjerne inn i tre deler:
v. 1-2 Guds folks takk og lovsang for frelsen
v. 3 Kilden for lovsangen
v. 4-6 Lovsangen sprenger grenser
På den dag
Uttrykket «på den dag» (v 1.) sikter til frigivelsen fra fangenskapet i Assyria og Babylonia. Avsnittet i det foregående kapittel (11:11) kan tyde på det: «På den tid skal Herren enda en gang rekke ut sin hånd for å vinne tilbake resten av sitt folk, de som blir berget fra Assyria og Egypt og Patros og Etiopia og Elam og Sinear og Hamat og havets øyer». Men det omfatter nok mer enn det, og kan like godt gjelde tiden når Gud henter sitt fordrevne folk til Israel, det som vi nå er vitne til.
Eller det kan også sikte til den dagen vi er fri fra dette jordelivet og er heime hos Herren. Om alt dette kan det sies at det er en gledens dag.
Men sammenhengen tyder på at uttrykket er å forstå personlig først og fremst: den dagen da vreden hos Gud er opphørt og trøsten har kommet. Guds ord taler om en dom over alt vårt eget som er under Guds vrede.
Bare når mennesket gir Gud rett og vedgår sin sanne stilling, kan Herren åpenbare sin frelse for oss. Dette kalles i Guds ord å gå over fra mørke til lys.
Paulus måtte gjennom denne prosessen da han skulle frelses fra å være en forfølger av Guds menighet til å bli et vitne for hedningene om Guds storhet. Han ble gjort blind og hjelpeløs for at han skulle få «se» frelsen. Det samme må også hedningene erfare. Derfor vitner Paulus for kong Agrippa (Apg 27:17-18) om det Herren sa til ham: «Jeg frir deg ut fra ditt folk og fra hedningene som jeg sender deg til, for at du skal åpne deres øyne, så de kan vende seg fra mørke til lys og fra satans makt og til Gud, for at de kan få syndenes forlatelse og arvedel blant dem som er helliget ved troen på meg».
Gjennom dom til frelse
Det blir, som Bibelen kaller det, å gå over fra døden til livet (Joh 5:24-25): «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den time kommer, og er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve».
Dette nye livet beskriver Paulus slik (Gal 2:19-20): «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg».
Vi kan godt si at hovedbudskapet i Jesajaboken er akkurat dette. Dersom vi skal samle det i et kort uttrykk, kan vi sammenfatte det slik: «Gjennom dom til frelse». Når alt vårt eget ligger knust for Jesu føtter, på grunn av hans vrede og dom, er det bare én eneste redning. Det er evangeliet om Jesus Kristus.
«Jeg takker deg»
Verbet som er oversatt med «takker » er et veldig innholdsrikt ord på grunnteksten. Det betyr takk med tro og bekjennelse: «Jeg bekjenner med takk i det jeg tror på deg», eller: «Når jeg tror på deg er jeg full av takk og må bare bekjenne deg…!»
«For du var vred på meg, men din vrede hørte opp, og du trøstet meg». Gudsbarnet må takke for alle ting, for det vet at alt kommer fra Herren – både vreden og tilgivelsen. Til og med når jeg kjenner Guds vrede, har det en god hensikt. Det driver meg til Jesus. Profeten vitner om at vreden kom fra Gud. «Din» vrede fikk gjøre sin gjerning.
Da vreden hørte opp, kom trøsten. Bare Herren kan gi virkelig hjertetrøst. I ham alene finner mennesket fred og sann glede. Denne gleden blir ekstra stor når ventetiden i mørke, under Guds vrede, har vært lang, slik David vitner om:
«Jeg ventet, jeg ventet på Herren. Da bøyde han seg til meg og hørte mitt rop. Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste. Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange skal se det og frykte, og sette sin lit til Herren» (Sal 40:1-4).
En sikker grunn
«Se, Gud er min frelse!» (v. 2) forteller at frelsens grunn er å finne i Gud selv, og at han er blitt min personlige frelser. Først når han er min og jeg er hans, står jeg i det rette forholdet til ham. Da er jeg «trygg og frykter ikke». Jeg kan komme i tvil om mangt hos meg selv, men dersom han er min frelse, da er jeg på sikker grunn.
Jesus er trofast. Han kan ikke svikte. Han står ved alt han har sagt i sitt ord. Ham kan du stole på. Jesus gikk inn under Guds vrede på Golgata. Da han sa at det var fullbrakt, var det fullbrakt, for han er Sannheten og kan ikke lyve.
I tillegg vet vi at Faderen har bekreftet at Jesus er den Elskede som han har velbehag i. Derfor ble Jesus oppreist fra graven og tatt opp til himmelen – som din og min stedfortreder! Det er all grunn til å lovsynge. Jesus har kommet som verdens frelser – for å søke det fortapte. I ham har jeg alt jeg trenger for å gå fri på dommens dag. Allerede nå har jeg del i hans full komne stedfortredergjerning. Jeg er fri og har syndenes forlatelse – fri i min samvittighet, fri syndens dom og straff, ja, ikke bare det, men jeg er også fri fra syndens herredømme og er satt over i Guds Sønns elskede rike.
«Jesus ble meg til frelse», vitner profeten. Det var ikke noe han kunne klare å få til selv. Først når Herren får «kle sin brud alene» blir det skikkelig gjort. Jesu drakt er fullkommen.
Øse av frelsens kilde
Denne gledeskilde får vi «øse» av. «Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder» (v. 3). Du slipper å spare på vannet. Du får øse så mye du vil, for kilden er uuttømmelig, den tar aldri slutt. Det er alltid nok.
Det er slik som Jesus sa til den samaritanske kvinne ved brønnen: – Kom til meg å drikke! Jeg er det levende vann, som aldri tar slutt, og som veller fram til evig liv (Joh 4:14).
Da er det annerledes med «de sprukne brønner. Israels barn hadde forlatt Gud. Da sier profeten Jeremias (2:13) om dem: «For to onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.»
Det verden har å by på, kan ikke tilfredsstille hjertet. Verdens barn finner ikke ro og hvile. De kan aldri bli fornøyd og tilfreds, for de mangler Jesus, han som er det levende vann.
Under løvhyttefesten pleier jødene hver høst (september/oktober) å lese blant annet kapittel 12 fra Jesajabokrullen. Da øser de vann fra Siloadammen, dette vannet blandes med drikkofferet, og de går i prosesjon i Jerusalems gater. Det var på den siste store dag under denne høytiden at Jesus stod fram og ropte ut til folkemengden: «Om noen tørster, han komme til meg og drikke!» (Joh 7:37).
Oppfordring til takk
de tre siste versene av denne salmen (v. 4-6) får vi sju oppfordringer:
- Takk!
- Påkall!
- Kunngjør!
- Forkynn!
- Syng!
- Rop!
- Juble!
Disse oppfordringene går ut på å takke ham, påkalle hans navn og fortelle om hans gjerninger. I Guds rike dreier det seg ikke om vi og vårt, men om ham og hans!
«Hans gjerninger» skal forkynnes «blant folkene», for «hans navn er opphøyet ». Jesus har «navnet over alle navn», det eneste navnet som kan frelse oss fra synd og dom. «Hele jorden» må få vite om de herlige ting som han har gjort. Slik oppsummeres Jesu frelsesverk her i dette kapittelet: «Herlige ting har han gjort». «Rop høyt og juble!» «Stor er Israels hellige!»
Tittel, tema og stempel
Uttrykket «Israels hellige» (Kadosj Israel) finner vi også i starten av domsboken (1:4). Det er som et Guds stempel på denne profetboken. Dette er Guds ord. Alt som står i denne boken kommer fra ham. Det er «Israels Hellige» som er tittel og tema, og det er han som har beseglet alt som står i denne boken – med sitt eget stempel. Det tar han både himmel og jord til vitne på (1:2): «Hør, dere himler, og lytt til, du jord! For Herren taler.»
Jesaja taler på Guds vegne, og vitner: «Han er min styrke og lovsang. Han ble meg til frelse». Det samme kan du si, som hører Jesus til. Men mangler du ham, står du utenfor, uten kjennskap til ham som er lovsangens kilde.