Salme 30 handler om hvordan David priser Herren for at han var blitt reddet fra døden. Det er jo virkelig en stor glede, den største, å ha sett sin åndelige død, men blitt frelst, reddet.
«Vår sjel er sluppet fri som en fugl av fuglefangerens snare, snaren er revet i stykker og vi er unnsluppet » (Sal 124:7). Det er ikke bare enobjektiv sannhet, det er hjertets erfaring. Sorgen er vendt til glede, og det kommer en stor takk til Herren som har forbarmet seg over meg arme synder. Ja, hans barmhjertighet har vært stor, først har han vist meg min synd, mitt forderv, og siden har han dratt meg opp ifra dødsriket.
«Jeg ropte til deg, og du helbredet meg» (Sal 30:3). Da er det lovsang i hjertet. Når frelsesvissheten er så klar, da er nåden følbar. Det må ikke forveksles med vanlige, gode følelser. Men det er en merkbar nåde, slik det også var i «bryllupsdagene», i den første tiden etter at en var kommet til troen – og som vi ønsker å ha det alltid. For noen er det da nesten slik at synden og fristelsene er helt borte. Men så kan det bli som det heter: «Med honning tok du til på vegen, men tjære og bek fikk du til mat». De dagene tar slutt da alt er så klart og opplagt.
«Men jeg sa i min trygghet: Aldri i evighet skal jeg rokkes!» (30:7). Slik kan det kjennes når Gud er så nær. «Herre, i din nåde hadde du grunnfestet mitt fjell» (v. 8). Ja, dette er noe vi så gjerne skulle ønske kunne vare for bestandig. Men slik er ikke himmelveien. Men det er nettopp her vi gjør feil, slik Carl Olof Rosenius skriver. Vi bygger frelsesvissheten på våre følelser:
«På nåden i mitt hjerte
en tid jeg støttet meg,
men snart ved syndens smerte
min trygghet tapte seg.
Jeg var da vel fornøyet
Når rørt jeg hjertet fant,
men var jeg mindre bøyet,
min tro med ett forsvant»
(Sb 283:2).
«Du skjulte ditt ansikt, da ble jeg forferdet» (v. 8b). Vi vil jo så gjerne se Gud klart, men så skjuler Gud sitt ansikt for oss, og Guds ansikt, det er Jesus. Og her handler det om den subjektive siden – det objektive, Ordet, er jo alltid det samme. Han blir skjult for oss, og da forferdes vi. Vi ser ikke klart. Vi ser, og vet det er sant at Jesus ble født, han døde og sto opp igjen. Men vårt eget hjerteforhold, der er det skjult for oss. Er det likevel slik som djevelen sier, at alt bare er et selvbedrag? Er jeg ikke et Guds barn? Slik kan man ligge våken om natten og tenke. Er det bare jeg som har det slik? De andre
har det sikkert annerledes, de har sikkert en tro som ikke svikter. Men det er nok heller slik for alle Guds barn, at det aldri kan bli noe selvsikkert at jeg er en kristen, selv om jeg vet at jeg ble det en gang.
Hva kjennetegner så en sann tro? Det er mange måter å uttrykke det på, men det må nevnes at det er en troens hvile, et vitnesbyrd gitt av Den Hellige Ånd. Men likevel – la oss ikke glemme at det er noe som heter anfektelse som også hører troslivet til. Den som aldri anfektes ved at man kommer i tvil om sin tro, har nok ingen levende tro. På den andre side kan vi ikke si at hver den som tviler, har en rett tro. Guds Ånd vil jo vekke den som har en død tro til å begynne å tvile på sin tro. Vekkelse betyr at
Gud vil åpenbare at vi ikke har en levende tro, at vi er på fortapelsens vei. Ja, det kan jo se så likt ut. Når den døde tro skal avsløres, svikter grunnvollene og en ser ikke «Guds ansikt». Men et kjennetegn på den døde tro er at den ofte er så skråsikker. Den tror objektivt på det som står i Skriften, holder det for sant. Og dermed er den fornøyd. «Det har jeg gjort hele livet», sies det gjerne. Djevelen tror også på Skriften, men Jesus taler om å bli født på ny. «Jeg vil ta bort ditt steinhjerte og gi deg et kjødhjerte», sier Herren. Den objektive sannhet om det Ordet forkynner, må bli til en personlig og subjektiv visshet i hjertet. Begge deler hører med til en sann tro.
Våre åndelige lærefedre, og ikke minst Martin Luther, var vel kjent med anfektelsen. Da Luther var plassert på Wartburg kom det menn med høye åpenbaringer til Wittenberg. De manglet ikke erfaring av Ånden. Philipp Melanchthon var usikker og undret på hvem de egentlig var. Derfor spurte han Luther. Men Luther var ikke så imponert over dem. «Prøv å få klarhet i hvordan denne ånd ytrer
seg hos dem personlig», sa han til Melanchthon. «Spør dem om de har gjort noen personlig erfaring av åndelige anfektelser og guddommelige fødselsveer, om de noen gang har kjent på angsten for død og helvete. Om du hører at alt går så glatt for dem, at de er både gudhengivne og fromme, så skal du ikke ha tiltro til dem, ikke en gang om de påstår at de har vært rykket opp til den tredje himmel».
Rosenius sier at «den tro og fred som ikke blir anfektet, er falsk». Altså er frelsesvisshet og anfektelse
likevel ikke motsatte størrelser, for frelsesvissheten er alltid en anfektet og kjempende visshet. Du kommer aldri dit at du er helt fri for anfektelser. «Min tro er vel anfektet, men er dog nå en tro, avmektig og forsmektet jeg dog med den har ro.» (Sb 283:5). Visst er det merkelig. «Jeg dog med den har ro». Jeg tror ikke at man kan beskrive den levende tro på en bedre måte!
I salme 139:23-24 ser vi hva David gjør, når han ikke kan lite på sitt eget hjerte og ikke ser så klart. Jo, han overgir seg i Guds hånd: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine
mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!» Dette er en sann og virkelig tro: å overlate seg i Guds hånd.
Men hvorfor hører vi så lite om anfektelse og tvil på min egen kristendom i dag? All sann kristendom må forkynne Guds vrede og dom over synden. Svikter det her, så forsvinner også anfektelsen. Da blir ikke synden åpenbart, og heller ikke Guds vrede over den. Mange tenker at Guds nåde skal ta bort følelsen av synd. Nei, langt ifra! Guds nåde tar ikke bort syndenøden, men syndeskylden! Syndenøden kan øke, og det er veldig viktig at forkynnelsen er klar her, for ellers forsvinner nådebehovet. Tenk at Peter ville at Markus, når de forfattet Markus-evangeliet, skulle ta med hans dype fall og fornektelse.
Var ikke en slik stadig påminnelse av hans synd noe som kunne få ham til å miste synet på nåden? Nei, tvert imot. Hver gang Peter senere hørte en hane som gol, og måtte tenke på sin fornektelse, så sto det samtidig klart for ham at han var frelst av nåde alene. Bare av nåde – det skulle være påminnelsen som han alltid senere skulle ta med seg, og leve på.
Gud viser oss vår synd for at vi skal ha et stadig behov for nåde. Men når satan minner oss på vår synd, da gjør han det bare for at vi skal tvile på nåden og vår frelse. Satan sier at du ikke elsker Gud som du skulle! Han sier for eksempel at du ikke elsker våre medmennesker nok, de som bor i vår nærhet – og du må gi ham rett. Han er en mektig lovpredikant! Han kan hele loven. Men resultatet
blir gjerne at jeg får en skyldbetynget samvittighet, så kommer tvilen og til sist anfektelsen. Men anfektelsen skal drive oss til frelsesvisshetens grunnvoll: Ordet om Jesu død og forsoning. Ofte ser vi bare vår onde, fordervede natur, slik som Per Nordsletten uttrykker det i starten på sangen «O,
min Frelser så kjær» (Sb 461): «Ifra hode til fot, hjertets innerste rot kun en eneste masse av synd».
Da blir det nådebehov (v.3): «O, min Frelser så kjær, kan du slik som jeg er ta imot meg og feste til brud? Og kan du ha meg kjær selv så heslig jeg er, da er du en forunderlig Gud». Og så kommer løsningen (v.4): «Ja, ditt Ord sier så at jeg nåde skal få, at du ikke min synd minnes mer. Ditt velsignede blod gir meg nåde og mot til å tro at min brudgom du er».
Hjelpen for den tvilende, den anfektede, er ikke å bagatellisere synden, slik som det så ofte gjøres i dag. Stadig får vi høre – i ulike tonearter – hvor fortreffelige vi er når det kommer til stykket. For ikke lenge siden hørte jeg om en kvinne som hadde tatt abort og som ikke fikk fred og ro i sin sjel. Det var mange som søkte å hjelpe henne til å «forringe» synden. – Du visste jo ikke hva du gjorde!
Men ikke noe av dette ble til hjelp for henne. Det som ble til hjelp var å få høre om ham som tok hennes store synd på seg!
Om Gud skulle skjule sitt ansikt for oss slik at vi ikke ser ham, så er det naturlig å ha en sterk lengsel etter å se ham. Det er like naturlig som at to som elsker hverandre og som er adskilt for en periode, lengter etter å treffes for å se hverandre.
«Til deg, Herre, ropte jeg, og ydmykt bad jeg til Herren» (v.9). Mange i vår tid tenker at Guds barn
alltid skal kjenne at de er et Guds barn, en skal aldri tvile på det, men de skjønner ikke at dette kan være et av den døde tros kjennetegn, den døde tro som er fornøyd med det objektive. Ofte er disse skråsikre og holder det som de finner i Skriften for sant.
Anfektelsen er noe som «fekter imot» og som skjer i mitt indre. Guds lov anklager meg, peker på
mine synder, mitt onde kjød og mine svakheter. Da må min samvittighet samtykke til lovens dom. Og da er djevelen der med én gang og sier at jeg like så godt kan la alt håp fare. – Du er en hykler, sier han, du kan aldri bli salig.
Men en kristen vet at det er som det står i sangen (Sb 268:3): «Intet godt jeg bringer deg, til ditt kors jeg klynger meg. Naken jeg om kleder ber, hjelpeløs til nåden ser».
Mange tar Guds vekkende røst for å være anfektelse. Når disse hører andre vitne om hvordan de kom til en levende tro og ble født «ovenfra», så slår de det bare ifra seg og tenker at skulle ikke jeg være en kristen uten å ha opplevd det slik? Forarget slår de et slikt vitnesbyrd ifra seg, og så prøver de å dølge den urolige samvittigheten på forskjellig vis. Måtene å gjøre det på er mange. For de forstår ikke. Ikke en gang Nikodemus gjorde det. Han som var en Israels lærer. Jesus måtte si til ham: «Du er Israels lærer, og vet ikke dette?» (Joh 3:10).
Det finnes mange måter å unnvike anfektelsen på, eller å kurere den på feilaktig vis. Én måte å gjøre det på er, som sagt, å la være å forkynne Guds vrede og dom over synden. En annen, som dessverre florerer i noen bekjennelses-tro og bibeltro sammenhenger, er å forkynne feil om dåpen slik at den blir en «sovepute». Vi skal ikke nedvurdere dåpen, det er selve paktstegnet. Men det hjelper
ikke å si at jeg er døpt, dersom jeg ikke tror. Apostlene anvendte sjelden dåpen i direkte forbindelse med frelsesvissheten. Merk deg nøye, at den nevnte de først og fremst i forbindelse med formaningen til å leve et hellig liv. Det burde vi også gjøre!
Så er det ikke forgjeves å vende seg til Herren med alle ting. Han er virkelig en hjelp i nøden, vel prøvd i alle ting.
Vi får gå i bønn til ham med alt som tynger, og til hans Ord. Han vil bønnhøre oss i sin time, når det behager ham. Det er sikkert og visst. Og så må ingen fortvile når det kanskje er som for Israels barn da de var i Egypt. Plagene var mange og nøden stor, men det ble enda verre da Moses kom som bønnesvar og skulle føre dem ut!
Men Herren bønnhører, i rette tid fører han deg ut. Når det behager ham, da får du se hans ansikts lys.