«Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklager dem for vår Gud dag og natt. De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet.» Åp 12:10-11a
Guds rike er fra evighet og har det fullkomne, himmelske rike som mål. Gud vil at så mange som mulig skal komme til tro på Jesus og oppleve den nye himmel og den nye jord.
Antikrists rike, eller denne verdens rike, har sin rot i satans opprør mot Gud og ender i fortapelsen, i den evige pine, slik Guds ord beskriver det.
Det er ikke slik at Guds rike vokser fram på den måten at denne verden forbedres, ved at kulturen
kristnes og menneskeheten når stadig nye høyder. Mange tror at dersom Guds rike vokser seg stort og uovervinnelig her i denne verden, ved verdensomspennende vekkelser, da skal Guds rike seire og himmelen komme som et resultat av dette.
Tvert imot taler Bibelen om økende fiendskap i verden og en kultur som går i forråtnelse. Til slutt
går verden under ved katastrofer, krig og ødeleggelser. Lovløsheten skal ta overhånd og kjærligheten bli kald hos de fleste (Mat 24:12). Når Menneskesønnen kommer, er det spørsmål om han vil finne troen på jorden (Luk 18:8).
Jesus venter i langmodighet
At Jesus venter med sin gjenkomst har minst to årsaker: Han vil at innbydelsen skal nå ut
til alle mennesker, slik at alle dem som er utsett til frelse blir høstet inn. Hans mål er at så mange som mulig skal få være med ham til Paradis.
Videre kan det se ut som at han drøyer med å komme igjen fordi verden ikke har blitt vantroende nok. Bibelen beskriver endetiden slik: «Men Ånden sier med klare ord at i kommende tider skal noen falle fra troen og holde seg til forførende ånder og demoners lærdommer» (1Tim 4:1).
«Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal
da være egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige, uten naturlig kjærlighet, uforsonlige, baktalende, umåtelige, voldsomme, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, oppfarende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud» (2Tim 3:1-4).
«Dette skal dere først og fremst vite, at i de siste dager skal det komme spottere med spott, som farer fram etter sine egne lyster og sier: Hvor er det blitt av løftet om hans gjenkomst?»
(2Pet 3:3-4a).
Antikrists rike
Før Guds rike seirer, ser det ut som at det skal ødelegges. Det skjer når antikrist organiserer og bygger opp sitt rike. Han vil stå i spissen for et kultursystem og et såkalt «fredsrike» som menneskeheten har lengtet etter. Han vil gjøre verden lykkelig, og forkynner en falsk fred.
Bibelen advarer mot å la oss lure: «Når de sier: Fred og ingen fare! – da kommer en brå undergang over dem. Den kommer som veer over en kvinne som skal føde, ennå ikke fullmoden for dommen.
Når antikrist – som også kalles dyret – kommer, blir han gjenstand for hyllest og tilbedelse:
«Og jeg så et av dyrets hoder liksom såret til døden, men det dødelige sår ble legt. Og jorden undret seg og fulgte etter dyret. De tilbad dragen, fordi den hadde gitt dyret makt. Og de tilbad dyret og sa: Hvem er lik dyret og hvem kan stride mot det? (…) Og jeg så et annet dyr stige opp av jorden. Det hadde to horn, likesom et lam, men talte som en drage. Det bruker hele det første dyrets makt, for dets øyne. Og det gjør slik at jorden og de som bor på den, tilber det første dyr – det som fikk sitt
dødelige sår legt» (Åp 13:3-4+12).
Men det blir ingen virkelig fred når Gud holdes borte. Da eksisterer det ingen nåde lenger. Mennesket
dyrkes framfor Gud. Når denne ondskapen når sitt klimaks, vil Jesus komme ned til jord, og da skal satan få sitt endelige dødsstøt.
«Da skal den lovløse åpenbares, han som Herren Jesus skal ødelegge med sin munns ånde, og tilintetgjøre når hans gjenkomst åpenbares i herlighet » (2Tes 2:8).
Antikrist er både en person og et system. Han danner toppen av det system som gjør opprør mot Gud.
Antiokus Epifanes (187-164 f. Kr.) fra Makabeertiden blir regnet som en antikrist i den gamle pakts
tid. Og vi venter en lignende, men mye mer fryktelig og grusom antikrist i den nye pakts tid, før Jesu
gjenkomst.
Paulus kaller ham fortapelsens sønn, syndens menneske, den lovløse, han som står imot (2Tes 2:3+8). Og Johannes gir ham navnet dyret som stiger opp av folkehavet (Åp 13:1-10).
Han er også til stede som lovløshetens hemmelighet (2Tes 2:7) og som antikrists ånd (1Joh 4:3). Han
har mange forløpere, men til slutt står han fram som et individ, et demonisk geni, et overmenneske.
Den antikristelige tre-enhet
Spesielt Åpenbaringsbokens tolvte og trettende kapittel forteller at antikrist kommer som høvding for et gudfiendtlig system. Han fremstilles der både som et motstykke og som en etterligning av den guddommelige tre-enighet. Det er snakk om tre personer: dragen (anti-Gud), dyret (anti- Sønn) og profeten (anti-Ånd). Han skal utfolde seg på tre maktområder: statlig, økonomisk og religiøst.
Dragen
Dragen framstilles som lederen for den demoniske statsmakt (Åp 12:3+9-11+17; 13:2). Han er selve
hovedfienden, føreren, forføreren, den gamle slange, djevelen, som kalles satan.
Dyret
Dyret styrer det politiske og økonomiske liv i dette ugudelige systemet (Åp 13: 1-10). Han kalles antikrist. Han får sin makt fra dragen (Åp 13:2+4).
Den falske profet
Den tredje personen i den sataniske tre-enhet er den falske profet, og han er motstykket til Den Hellige Ånd. Den falske profet innehar den religiøse makten, og han får menneskene til å dyrke dragen og dyret. Det antikristelige system vil etter hvert kjennetegnes på at det utvirkes et merke (dyrets merke) som alle må ha for å kunne kjøpe og selge varer.
Noen sammenligninger
Vi vil foreta noen sammenligninger slik at vi bedre kan være i stand til å avsløre hvem denne motstanderen er, først litt om forskjellen på antikrist og den sanne Kristus, og deretter ser vi litt mer på hvem den falske profet er.
- Antikrist stiger opp av avgrunnen, mens Kristus kom ned fra himmelen (Joh 6:38; Fil 2:8; Åp 11:7).
- Antikrist kommer i sitt eget navn, mens Kristus kom i Faderens navn (Joh 5:43).
- Antikrist kalles den lovløse, mens Jesus kom som sannheten (2Tes 2:8- 9+11).
- Antikrist skal herske i 3,5 år over folkeverdenen, mens Kristus kom som tjener og vandret omkring her på jorden i 3,5 år.
- Antikrists dødssår blir legt. Kristus sto opp fra de døde (Åp 13:3).
- Antikrist har verdensriket, Babylon, den store skjøge, mens Kristus har bruden, Jerusalem, menigheten (Åp 17:1-6).
- Antikrist bygger opp en organisasjon av livløst materiale (Åp 13:17; Ef 2:1), mens Kristus bygger en organisme av levende steiner (Ef 1:23; 4:12- 16).
- Antikristens verdensby har horelivs beger (Åp 17:4; 18:3+6), mens menigheten har velsignelsens kalk (1Kor 10:16).
- Antikrist leder sine etterfølgere til dom og fordervelse (2Tes 2:12), mens Kristus fører sine barn til evig liv.
- Antikrist blir kastet i ildsjøen (Åp 19:20), mens Kristus ble opphøyd til himmelen (Fil 2:9).
- Den falske profet mottar alt fra antisønnen (Åp 13:12+15a). Han forherliger anti-Sønnen
(Åp 13:12+16), likesom Den Hellige Ånd herliggjør Kristus.
Han setter i verk beseglingen med dyrets merke (Åp 13:16), likesom Guds Ånd er vårt innsegl og vår pant (Ef 1:13; 2Kor 1:22).
Han inspirerer og leder all tilbedelse av dyret (Åp 13:12). Han har som oppgave å samle all gudsdyrkelse på jorden, slik at alle kirker, templer, moskéer og synagoger samles om den samme religion, for å gi sin ære til dyret og dyrets bilde.
Det antikristelige system
Det antikristelige system er høydepunktet for det sataniske opprør, for å bli Gud lik og forføre menneskeheten (1Mos 3:5, Jes 14:13-14; Esek 28:2+6+13-17).
Dette systemet er som nevnt et politisk, et økonomisk og et religiøst system. Lederen av dette riket
beskrives i Daniels bok som en som skal opphøye seg og heve seg over enhver Gud (Dan 11:36-39).
Forutsetningene for at en slik verdensleder snart kan stå fram er absolutt til stede, f. eks. gjennom De forente nasjoner (FN), Kirkenes Verdensråd (KV) og Verdensbanken, som er en del av FN-systemet. Forholdene ligger dermed til rette, og tidspunktet for hans fremtredelse kan være nært forestående.
La oss si litt mer om hvert av de tre«departementene»:
Den politiske union
I følge åpenbaringsboken (13:7) ser vi at hver stamme og folk og tunge og ætt skal bli med i verdensrikets union. Det blir et rike med en blanding av begeistring (Åp 13:4) og frykt (Åp 13:15-16), av lykke og glede på verdens vis (Åp 11:10), men på samme tid en hensynsløs hardhet (Åp 11:7-9; 13:10).
Videre vil det bli en blanding av verdslig forlystelse, hor og despoti (Åp 17:6). Det blir et «rike» bygd på selv-forløsning og selv-realisering, der jeg-et står i sentrum. Dette riket samler all den ugudelighet i seg som blir sagt om de fire verdensriker, beskrevet som fire dyr i Daniels bok (7:2-8).
- Babylon var løven (listig og frekk).
- Perseren og mederen var bjørnen (slagkraftig og sterk).
- Grekeren var en leopard (som plutselig tok sitt bytte).
- Romerriket var det fjerde dyr, et skrekkdyr, et rike som gikk til grunne pga. korrupsjon og umoral, men som skal stå opp igjen. Det ble ikke endelig knust. Dette riket er beskrevet som et militant rike. Både romerretten, krigsmentaliteten, paveveldet og katolisismen har overvintret og lever videre.
Den økonomiske verdensenhet
Ingen på hele jorden skal kunne kjøpe eller selge varer uten å anta dyrets merke når antikrist kommer. Da må alt stå under hans overoppsyn og kontroll, med felles pengemynt, eller rettere: som det pengeløse samfunn. Alle sammenslutninger, handelsavtaler, bank-, forsikrings- og finansinstitusjoner, skal da stå under hans makt.
Et krakk i finansmarkedet kan bli den utløsende faktor, slik at denne person må stå fram med sterk hånd for å samle all økonomisk makt hos én person og redde oss ut av den store verdenskrisen. Verdensbanken står som nevnt allerede klar til hans disposisjon og mange lengter etter «en ny verdensorden».
Det religiøse forbund
I dag opererer ulike økumeniske råd i alle slags fasonger og størrelser på flere nivå for å skape en religiøs enhet og toleranse. Vi er vitne til at de religiøse lederne fra de fleste trossamfunn,
deltar i samtaler og dialog.
Muslimer, katolikker og jøder finner sammen. Så kommer de ulike verdsliggjorte «kristne» organisasjonene mer eller mindre frivillig etter. Den frafalne kristenhet ønskes spesielt velkommen i «folden», og da kan vi vel si at den store «skjøgekirken» snart er et faktum. Og stakkars dem
som våger å stå utenfor dette samarbeidet! De som velger å holde seg til Guds ord alene – og tolker det bokstavelig – vil bli motarbeidet, utstøtt og hatet.
En merker seg også at politikk og religion blandes mer og mer sammen. Kirkens representanter benyttes som fredsmeklere ute i verden, kirkelige organer involverer seg stadig oftere i politikken. Politikerne vil bestemme over kirkens indre anliggender og trosliv, og foreldrerett og den enkeltes samvittighet legges på statens alter! Kirkens talerstoler overlates til kjendiser og politikere.
Martin Luthers lære om de to regimenter er for lengst blitt glemt. Kirkenes Verdensforbund (KV)
samler snart alle ismer og trosoppfatninger i sine rekker, og Det Lutherske Verdensforbund (LVF) hjelper godt til!
Guds rike seirer
Da har vi sett at antikrist er både en person og et system. Med seg har han en hær av engler, ondskapens åndehær i himmelrommet (Ef 6:12). Mot seg har han Guds engler under ledelse av Mikael (Dan 10:13; 12:1-3). Men til slutt skal verdensriket knuses av Guds rike. Da profeten Daniel tydet Babelkongen Nebukadnesar sin drøm om billedstøtten av gull, sølv, kobber, jern og leire, sa han til ham:
«Gud vil opprette et rike som i all evighet ikke skal ødelegges. Dette riket skal ikke bli overgitt til noe annet folk. Det skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene, men selv skal det stå fast i evighet. Du så jo at en stein ble revet løs fra fjellet, men ikke av menneskehender. Og den knuste jernet, kobberet, leiren, sølvet og gullet » (Dan 2:44-45).
Denne steinen er Jesus Kristus, han som apostelen Peter innbyr til: «Kom til ham, den levende stein,
som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud»
(1Pet 2:4). Jesus er hovedhjørnesteinen i Guds rike (Sal 118:22). «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved» (Apg 4:12).
Gudsrikets seier over satan og alt hans velde vil bli total. Allerede på korset fikk djevelen dødsstøtet. Dyret og den falske profet skal snart kastes i ildsjøen som brenner med svovel (Åp 19:20). Djevelen, den gamle slange, med tilnavnet dragen, skal etter å ha vært bundet i tusen år, slippes fri en kort tid (Åp 20:1-3+7) for å føre krig mot «de helliges leir og den elskede stad» (20:8). Men så skal det falle ild ned fra himmelen og fortære alle dem som gikk til strid mot Guds folk, og djevelen, den store forføreren, skal kastes i ildsjøen, hvor også dyret og den falske profet er (20:10).
Men glem ikke at han inntil videre raser som en brølende løve: «Vær edrue, våk! Deres motstander djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke. Stå ham imot, faste i troen!» (1Pet 5:8- 9a).
Og han lister seg rundt som en lysets engel: «Satan selv skaper seg jo om til en lysets engel» (2Kor 11:14b). Da kommer han gjerne «innenfra», gjennom falske profeter og svikefulle arbeidere
(2Kor 11:13). Se derfor til at du ikke blir forført!
«Vår Gud han er så fast en borg»
Martin Luther, 1529. Sb 479
Vår Gud han er så fast en borg,
han er vårt skjold og verge.
Han frir oss ut av nød og sorg
og vet oss vel å berge.
Vår gamle fiende hård
til strid imot oss står,
stor makt og arge list
han bruker mot oss visst.
På jord er ei hans like.
Vår egen makt er intet verd,
snart fikk vi banesåret.
Men én går frem i denne ferd,
som Herren selv har kåret.
Vil du hans navn få visst?
Han heter Jesus Krist,
den høvding for Guds hær,
i ham kun frelse er.
Han marken skal beholde!
Om verden full av djevler var
som ville oss oppsluke,
Vi frykter ei, vi med oss har
den som Guds sverd kan bruke.
Er verdens fyrste vred
og vil oss støte ned,
han ingen ting formår,
fordi alt dømt han går.
Et Guds ord kan ham binde.
Guds Ord det skal de nok la stå,
og ingen takk de høster.
Gud selv vil mektig med oss gå,
hans gode Ånd oss trøster.
Og tar de enn vårt liv,
gods, ære, barn, og viv,
la fare hen, la gå!
Mer kan de ikke få.
Guds rike vi beholder.