Gud – historiens Herre

Mens alt annet har blitt til og har en begynnelse, så er Gud fra evighet. Han er den første, den som har skapt alt og råder over alt. Han er også den siste, den som skal føre alt til sitt mål.

Han råder over det hele og er Den Allmektige. Det var han, det er han og det vil han for alltid forbli. I går og i dag den samme, ja til evig tid.

Gud er kjærlighet og Gud skapte i sin kjærlighet mennesket i sitt bilde, for at han kunne øse ut sin kjærlighet og godhet overfor en skapning som kunne kjenne ham og elske ham igjen. Hele det øvrige skaperverket er skapt for menneskenes skyld, til glede og gavn for mennesket, men mennesket er skapt for Guds skyld.

Kjærlighet og tvang hører ikke sammen. Den som elsker, søker å vinne den elskedes kjærlighet, ikke å tvinge den elskede til lydighet og underkastelse. Derfor ble mennesket skapt fritt, med en fri vilje. Mennesket kunne la seg vinne av Guds godhet og kjærlighet og i gjenkjærlighet og glede gi seg inn
under Gud i tro og hengivenhet. Men mennesket kunne også mistro Gud og i ulydighet og vantro vende seg bort fra Gud. Og det var det mennesket gjorde i Edens hage, forført av en av Guds andre
skapninger som i hovmod hadde satt seg opp mot Gud, djevelen.

Men Guds råd med mennesket er og blir det samme. Gud vil vinne mennesket for seg, vinne det ved sin kjærlighet og godhet og leve med det i et gjensidig kjærlighetens samfunn. Men syndefallet førte med seg to hinder for et slikt samfunn.

En hellig Gud
For det første er Gud hellig. Hans kjærlighets rene og gode vesen tåler ingen urett, ingen ondskap, men vender seg i vrede mot enhver løgn, usannhet, ondskap osv. som på noen som helst måte strider mot hans rene, sanne, kjærlige og hellige vesen.

Ved fallet ble mennesket ondt. Det ble syndig, med et sinn som på alle måter strider mot Guds hellige og rene vesen. Mennesket kom derfor under Guds dom og vrede. Guds hellighet krever at synden får sin rettmessige dom, at det onde blir gjort opp.

I sin evige forutviten og kjærlighet hadde Gud utsett sin egen Sønn til å gjøre opp for menneskenes synd. Han hadde i kjærlighet til oss mennesker utvalgt sin Sønn til å være vår syndebukk,
det skyldoffer som skulle bære vår synd og skam og sone det alt innfor Gud, bære hele Guds vredes rettferdige straff for vår synd og vårt opprør mot Gud.

Det var derfor Guds egen Sønn måtte bli menneske, for å kunne være en trofast yppersteprest for oss til å gjøre soning for våre synder. Et menneske måtte sone for menneskenes synder, og så måtte han bli vår bror og stedfortreder. Gjennom hele Det gamle testamente forkynner Gud denne kommende
frelse, gjennom en rekke forbilder og profetiske utsagn og hendelser. Og i tidens fylde oppfylles Guds
frelsesråd i Jesus Kristus. Og fra Golgata ropes det ut til en syndig verden:
«Kom, og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull» (Jes 1:18).

Og da er vel alt i orden, da er vel verden berget? Nei, Guds kjærlighets vesen er slik at Gud ikke tvinger noen til sin frelse og sitt samfunn. Han kaller og innbyr, han viser menneskene hva det vil si å stille seg utenfor hans frelse, han forskrekker og advarer på alle mulige vis, han taler innbydende og kjærlig om hvordan det er å høre ham til, men han tvinger ingen.

Mennesket ødelagt av synden
Da kommer vi til det andre hinderet for samfunn med Gud: Mennesket er ødelagt av synden og den onde etter syndefallet. Vi har ikke bare mistet den frie vilje, men vi har fått en vilje som strider mot Gud, som elsker synden og alt som står Gud imot. Vi er uten kjærlighet til Gud, uten frykt for ham og
med en grunnleggende mistro til Gud og hans ord.

Og vi har et sinn som heller tror den onde og hans forførende løgner, enn Guds ords sannhet. Satan forkynner som på syndefallets dag: Dere skal slett ikke dø! Synden er ikke farlig, den har noe å tilføre deg. Og vi vil gjerne tro det. Vi vil gjerne la oss forføre. Selv om vi har gjort erfaring av at den onde bare stjeler, myrder og ødelegger. Men vi elsker synden, vi har lyst til det onde, og vi har ulyst til det gode og motvilje mot Gud. Det er den forferdelige sannhet om oss mennesker etter syndefallet.

Gud kunne vel brukt sin allmakt til å tvinge menneskene til lydighet og underkastelse, men Gud er ikke slik. Han bruker ikke sin allmakt til å føre menneskene over fra mørket til lyset, fra satans
makt og til seg. Slik tenker Calvin, mens andre tenker at det er mennesket selv som velger å følge Gud.

Men noen slik vilje har ikke du og jeg, vi er for ødelagt av synden. Gud bruker sin egen pedagogikk, og gjennom den søker han å vende menneskene om til seg, slik at de i tro og kjærlighet av hjertet vil høre
ham til. Bibelen kaller dette for Guds dårskap og Guds svakhet. Og vi skal nå se litt på denne Guds pedagogikk.

Syndens følger
For det første lar Gud menneskene få erfare syndens følger. Det forkynner Gud for Adam og Eva på syndefallets dag: «Til kvinnen sa han: Jeg vil gjøre din møye meget stor i ditt svangerskap. Med smerte skal du føde dine barn. Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg. Og til Adam sa han: Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager. Torner og tistler skal den bære for deg, og du skal ete av markens vekster. I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake». (1Mos 3:16-19).

Vårt livskall blir forbundet med smerte og møye, naturen blir underlagt forbannelse og forgjengelighet, lidelse og død. Naturen vitner fortsatt om Guds allmakt og storhet, det formålstjenlige og skjønne er der fortsatt og vitner om han som har skapt det. Men samtidig har alt kommet i ulage. Ikke bare har det kommet ugress og alle slags sykdommer på planter og vekster, men
dyre- og menneskelivet er også preget av sykdom, lidelse, strev og forgjengelighet, og det går alltid mot døden.

Dette er våre generelle livsvilkår til alle tider siden syndefallet. Mennesket gjør alt det kan for å bekjempe det. Det søker å seire over ugress, få bukt med sykdom, forlenge livet gjennom alle
slags behandlinger og medisiner osv., men framgang på ett område ødelegges snart av nye plager og sykdommer.

Disse syndens følger i menneskelivet og naturen skulle få mennesket til å erfare at det er under Guds dom, at det går mot døden og trenger å bli frelst. Men menneskets erkjennelse er så formørket at det alltid finner andre årsaker til alt det opplever og erfarer, det ser ikke og forstår ikke at det er Gud
som legger hånden på mennesket for å tukte det til erkjennelse av sin synd og sin fortapthet.

Gud lar hele tiden også sitt frelsesløfte lyde for menneskene, så også for Adam og Eva, alt på syndefallets dag. Gud taler med Adam og Eva om deres synd, han kaller dem til oppgjør, til
erkjennelse og bekjennelse, vil drive dem til omvendelse, og forkynner dem sitt frelsesråd, for at de skal vende seg til ham.

Guds ords tiltale
Guds ord må alltid komme til om et menneske skal komme til omvendelse. Gud må selv sette navn på synden og kaste sitt lys inn i menneskets erkjennelse for at det skal se sin synd. For mennesket er så formørket at uten at Guds egen lovforkynnelse kommer til, så ser ikke mennesket seg selv i sitt
forhold til Gud. Og Gud må holde fram for mennesket sin frelse. For Guds frelse oppkommer ikke i noe menneskes hjerte, men Gud må åpenbare den for menneskene.

Gud overbeviser et menneske ved sin Ånd, om synd og rettferdighet og dom. Men menneskene er vanskelige og vil ikke uten videre drives til omvendelse gjennom den alminnelige erfaring av syndens følger og Guds ords tiltale. Derfor må Gud ofte gripe til enda sterkere midler. I åpenbaringsboken
lignes det med basuner, dvs. sterkt tonende instrumenter som skal vekke menneskene og si dem at de må gjøre seg rede til et avgjørende møte.

Menneskene erfarer vel syndens følger, og de hører vel hva Gud sier i sitt ord, men de tar det ikke alvorlig. Gud bærer i sin langmodighet over med menneskenes synd og griper ikke umiddelbart inn når noen står hans ord og bud imot. Det mistolker mennesket i sin formørkelse og vantro til at Gud
ikke tar det så nøye, og djevelen puster til og sier at mennesket slett ikke skal dø (jf. Sal 10:2-11).

Mennesket tenker at Gud verken ser noe eller bryr seg, det er ikke så farlig. Det var jo den tanke Satan sådde i menneskehjertet i Edens hage, at det ikke var noe farlig å synde, snarere tvert imot, en kunne ha stor fordel av det. Og en kom slett ikke til å dø, nei, det ville aldri skje. Så kaster  menneskene seg ut i et uhemmet syndeliv, som på Noahs tid. Det hjalp ikke hva Enok forkynte og advarte, forherdelsen bare tiltok.

«Basuner» og vredesskåler
Da griper Gud inn på en sterkere måte. Det kalles som nevnt basuner i Åpenbaringsboken. Tross veldige katastrofer er det likevel en relativt mild straffedom i forhold til det som kalles vredesskåler. Mens de straffedommer som er lik en basun i første rekke skal vekke folket til erkjennelse og virke omvendelse, så er vredesskålene av en strengere art. Det er straffedommer som kommer over et folk som ikke lenger kan føres til omvendelse. Da er det bare dom som gjenstår.

Det var en slik straffedom som kom over verden i vannflommen, og dommene over Sodoma og Gomorra var av lignende art. Her er det noen som ikke kunne føres til omvendelse, og da gjensto bare dommen.

Gud renser verden og menneskeslekten fra en ødeleggende kreftsvulst som er i ferd med å forderve hele legemet. Det nytter ikke lenger med behandling, det er bare å skjære bort det som er bedervet.

Hele menneskeslekten, bortsett fra åtte sjeler, gikk under i vannflommen, en forferdelig dom, for at
ikke hele slekten skulle forgå for all framtid. Så veldig var denne dommen at Gud selv sa at han aldri mer skulle la en slik dom gå over jorden, ikke før den siste og endelige dom som skal ramme verden når den går i oppløsning og går under i ild.

Gud vil ikke la verden komme dit at den forderves helt. Regnbuen er på mange måter et bilde på det. Gud vil la det være sol og regn samtidig. Regnet er her et bilde på dom. Den vil ikke være enerådende, men den vil alltid være samtidig med solen, dvs. Guds nåde og frelse.

Og det er den måte Gud siden vannflommen møter synd og frafall på. Gud lar sin dom gå over mindre
områder og folk, i første omgang for å kalle til omvendelse, men også for å rense bort det urene fra slekten.

Det er dette vi leser om i hele Det gamle testamente, hvordan Gud bruker dommens ris til å kalle til omvendelse, til å dømme og rense og lutre sitt folk, for å berge en rest for sitt rike. Og Gud har ikke forandret seg, han handler på samme måte i dag.

Del 1/2