«Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste.» Rom 12:1
For selvlivet slipper vi lettere unna ved å legge Bibelen til side etter å ha lest siste verset i kapittel 11 i Romerbrevet: «Ham [Jesus] tilhører æren i all evighet. Amen».
Det amen koster det meg intet å si – gjerne to ganger – fra gyngestolen i min koselige stue – for så å gynge videre. Første verset i kapittel tolv uroer meg derimot i min tro. Det taler til meg om offer, om noe Herren ønsker jeg skal bære fram, og slikt passer meg i grunnen ikke.
Jeg elsker gode evangeliske ord om å ta imot. Men her i fortsettelsen av et så godt og velsignet brev tar apostelen til å tale om – et offer jeg skal bringe Jesus!
Og så glemmer jeg, eller har ikke fått skue inn i at dette er forlengelsen i evangeliet. Er resultatet av å motta, en frukt av noe som slår rot, et liv som bryter fram. Må opp i dagens lys. Ut i hverdagen.
Fra dør til dør. Fra land til land. Fra folk til nye folkegrupper.
Det vil innebære – offer. Ofte store og tunge slike. Men det er ikke en offergave for å bli frelst. Det er en takkens gjengave fordi jeg ble forløst og reddet ved Jesu Kristi offer på Golgata! Nettopp derfor kommer dette kapitlet her hos Paulus som forlengelse av de elleve første, på bakgrunn av den sterke beretning om Kristi stedfortredende lidelse og død.
Utdrag av andaktsboken «Vandring»,
Lunde Forlag, Oslo 1992