«Men Jesus har båret fram ett eneste offer for synder og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd.» Heb 10:12
Bibelen forteller at Gud har ordnet med det eneste gyldige offer for synder, og det har han gjort én gang for alle. Da Jesus ble ofret på Golgata, gav han sitt blod «som et lyteløst offer for å rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud» (Heb 9:14).
Likevel fortsetter mennesket med sine ofringer – for å tekkes Gud – i stedet for å ta imot Jesus og bli frelst.
Offer i frykt
Det er underlig å se hva mennesket er villig til å ofre for å finne en nådig Gud. En munk fra et land i Asia dro hver dag, så lenge han hadde krefter til det, noen tunge kjettinger etter seg opp til det høyeste fjellet i omegnen. Han søkte å vinne gunst hos sin gud.
En annen brukte hele livet på å bygge trappetrinn av stein opp til sin fjelltopp. Der oppe hadde han stelt i stand sitt offeralter hvor han hver dag ofret sine egne offer. I Sør-Amerika ofres det til «Pacha
Mama» (Moder jord), til sola, eller til åndene som «svever» over fjellene. Et menneskeoffer gir de beste avlinger, og ved spesielle fester på landsbygda har det fra tid til annen foregått slike offerseremonier i det «skjulte».
På Moloks alter i Israel i den gamle pakts tid ble guttebarn ofret. Hvor mange offerdyr er det som
har bøtt med livet i Afrika? Den beste oksen måtte bøte med livet dersom trollmannen forlangte det. På mange måter, og i alle verdensdeler, har ofring foregått, også her i vårt land.
Ett eneste offer
Men Gud lar seg ikke finne ved noe offer fra vår side. Han har ordnet med ett fullkomment offer, ja, han gikk selv i døden og ble ofret for vår skyld. Nå innbyr han alle til å komme: «Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk!» (Jes 55:1).
Han har betalt den høye pris! Du får alt for intet. Dersom du vil betale, får du ingen ting! Å, hvilket paradoks! Alt for ingen ting! Og så strever mennesket, kanskje hele livet, med å betale ved sitt gjerningsstrev, men det holder ikke mål! Hvor mange ganger har ikke hedningen i Andes skuet opp mot de høye fjellene, i frykt for åndene som kan straffe ham.
Han løfter sine øyne, slik det står i Salme 121: «Jeg løfter mine øyne opp til fjellene: Hvor skal
min hjelp komme fra?» (v.1), i stor fortvilelse og angst for døden. Der oppe er det for ham bare de onde åndene som holder til og ingen hjelp å finne. Han kjenner ikke den sanne Gud og er ukjent med fortsettelsen: «Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper» (v.2). Denne Bibelens
Gud har han ikke hørt om.
Jesus gjorde ved sin død «til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen» (Heb 2:14), for å «utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid» (2:15). Hedningen må få høre dette. Det haster! Er her noe mer å si? Kan vi ofre noe for Herren? Nei, frelsen er ordnet én gang for
alle. Det har Jesus gjort. Her kan ikke ditt offer hjelpe noe.
«Ofret» til Herren
Men det er én side til. David sier i Salme 51:18-19: «For du [Gud] har ikke lyst til slaktoffer, ellers ville jeg gi deg det. I brennoffer har du ikke behag. Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte». Her hører vi at det er et «offer» vi kan komme med og
som er til behag for ham, det er å gi seg selv til ham, med alt det vi er og har og stille alt til disposisjon for ham. Han vil eie oss fullt og helt.
Og det forunderlige er at Gud vil bruke «det som ingen ting er» i tjeneste for evangeliet. Det vil si: Han kan bare bruke «tomme kar», dem han kan fylle. Det er bare den som er blitt «sønderknust» og som har «mistet seg selv», som ikke kan leve foruten Guds nåde og syndenes forlatelse, den som
fås ved troen på Jesus.
Jesus innbyr deg, du som har det slik, til å stå i hans tjeneste: å vinne andre for Kristus. Han er kilden som veller fram til evig liv. Men vær klar over at det vil koste deg ditt selvliv!
Vi ramler så ofte med tomme kar, de som Herren ikke har fått fylle. Vi vil gjøre så mye for Gud, men vandrer i egen kraft, i troen på menneskelige kvaliteter og ressurser. Glem ikke at det er bare det som han får utrette og bevirke gjennom sitt eget Ord som kan bære frukt!
Å, hvilken glede det er å få høre Jesus til, med alt det jeg er og har! Når han får fylle de tomme kar, flyter velsignelsen ut. Det er et stort privilegium å stå i hans tjeneste, det skal ikke være et ork og et stress. Guds ord kaller oss først og fremst til hvile: å ligge i «grønne enger» og ta imot ord fra hans munn. Da blir det nåde å være hans sendebud. I Guds rike dreier det seg ikke om vi og oss, men om Gud og Guds. Denne hvile innebærer ikke uvirksomhet, men fører til at en må stille seg til Guds disposisjon – helt og fullt!
«Men fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde, må han gjøre dere dyktige til alt godt, så dere kan gjøre hans vilje, ved at han virker i oss ved Jesus Kristus det som er godt i hans øyne. Ham tilhører æren i all evighet! Amen.» (Heb 13:20- 21).
Ikke viljessak
«Vi vil misjon» heter det nå for tiden. Noen få er det nok som kan si med profeten Jesaja, kanskje med skjelvende røst: «Se, her er jeg, send meg!» (Jes 6:8b). For de har vært i Herrens nærhet og møtt den tre ganger hellige Gud. I møte med ham mistet de all tro på seg selv og så seg fortapt. Men da ble de berørt av den gloende steinen som var tatt fra alteret [Jesus] og fikk høre de velsignede ord: «Se denne har rørt ved dine lepper, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet». Da var vitnesbyrdet om Jesus blitt født i hjertet.
Men det er å frykte at så mange løper ut i egen kraft, med stor tro på egen fortreffelighet og dugelighet. Da har slagordet «Vi vil misjon» bare ført til en viljesanstrengelse, og snart var
kreftene oppbrukt.
En hjertesak
De vil så gjerne, men det ble ingen hjertesak. Misjon kan det aldri bli uten at Gud vil, og driver sine tjenere ut til sin høst! Da er blodet som rant på Golgata selve kraftkilden. Måtte vi aldri komme bort
fra det!
Å, la aldri noensinne
korsets tre meg gå av minne,
som deg, frelsens fyrste bar!
Men la kors og død og smerte,
tale, rope i mitt hjerte
hva min frelse kostet har!
Ja, Forsoner, la meg være
ofret deg til takk og ære,
helliget ditt velbehag!
Sonet ved den død du døde,
skal jeg deg frimodig møte
på den siste store dag.
(Benjamin Georg Sporon. Sb 671:6+8)