Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham alt det de hadde gjort, og hva de hadde lært folket. Han sier da til dem: Kom med til et øde sted hvor vi kan være for oss selv, og hvil dere litt! For det var mange som kom og gikk, så de ikke engang fikk tid til å spise. Mark 6:30-31
Her står Jesus midt i sin travle tjeneste, og han har nettopp sendt sine 12 apostler ut, to og to. De hadde fått fullmakt av ham til å forkynne omvendelse og syndenes forlatelse, til å helbrede syke og drive ut onde ånder. Store ting hadde de opplevd, og nå kommer de tilbake til Jesus fulle av begeistring over alt de hadde fått være vitne til.
Jesus, han som visste hva som bor i menneskehjertet, han kjente også disse sine kjære venner. Han visste at selve tjenesten i Guds rike kunne bli en avvei for dem hvis det førte til at de selv ble store.
Så ville han bevare dem i avhengighet av at deres dugelighet var av Gud, ikke av dem selv.
Hva svarer Jesus dem når de kommer og forteller ham alt de hadde opplevd? Han sier: «Kom med til et øde sted hvor vi kan være for oss selv, og hvil dere litt». Han visste at skulle de bli brukbare i tjenesten for Herren, så trengte de ro og stillhet.
En hvileplass
I dag taler denne teksten til deg og meg. Har du funnet denne hvileplassen, avsides med Jesus i Ordet og bønnen? Benytter du deg av den? Å, hvor vi trenger det, vi som lever i denne rastløshetens og travelhetens tid.
Stillhet og ro er mangelvare i vår tid. Det er et rastløst jag etter opplevelser og nytelser for kjødet.
Men hvem søker Herren? Han alene er den som kan tilfredsstille en oppjaget og urolig sjel. I den gamle bibelutgaven av 1930 sto det slik: «Kom avsides med meg, og hvil eder litt».
De skulle få være på hvileplassen, avsides sammen med Jesus. Der ligger hemmeligheten. Bare der kan sjelen finne hvile og ny styrke til vandringen videre, som det står så fint i et sangvers:
Hvor finnes vel hvile når sjelen er trett?
Hos Jesus bare, bare hos Jesus.
Hvor finner den kraft som gjør vandringen lett?
Hos Jesus – bare hos Jesus.
(Nicholas L. Ridderhof. Sb 334:2)
Ja, slik erfarer et Guds barn det som har funnet denne hvileplassen. Og har du først funnet den, så må du stadig tilbake dit. Du merker at du er helt avhengig av disse hvilestunder om du skal bli bevart
på himmelveien og nå frelst hjem.
Jesu disipler skulle inn i en rik, men gså krevende tjeneste for sin herre og mester. Han, som var deres herre, tar også ansvar for dem og ruster dem for tjenesten. Dette er frigjørende å tenke på for alle dem som har fått et ansvar i Guds rike.
Arbeidet er ikke vårt, men Guds. Så skal du og jeg få være tjenere for ham, og vi får gå hans ærend. Det er å innby alle til å komme til det himmelske bryllupsmåltidet. Klarer vi å tenke så stort om tjenesten i Guds rike? Kanskje kjenner du som har fått et kall, på ansvaret som tynger og ofte kan gjøre deg liten og motløs. Det er helt riktig at det følger et alvor og et stort ansvar med kallet, om en er tro i tjenesten og om Guds Ord er rettesnoren i alt vi foretar oss.
Men, kjære venn, husk at han som står bak kallet, har også lovet å gå med deg. Ja, han vil selv ta ansvar for å utruste deg med alt du trenger i tjenesten. Til det bruker han disse stille stunder, avsides med ham. Skal du ha noe å gi til andre, må du først selv ha fått det av Herren. Det er akkurat slik som det står i Salme 119:130: «Når dine ord åpner seg, gir de lys. De gir enfoldige forstand».
Så er det slik at vår livssituasjon er forskjellig, og oppgavene er forskjellige. Men alle troende har en oppgave i Guds rike, en tjeneste for Herren. Han har bruk for alle, på forskjellig vis.
Forbønnstjeneste
Jeg tenker på en tjeneste som vi alle er kalt til, nemlig forbønnstjenesten. De foldede hender før møtene, både for predikant og tilhørere. Jesus er også her det store forbildet. Natten før han valgte
seg ut de tolv apostlene, gikk han opp i fjellet og tilbrakte hele natten i bønn til Gud. Ja, venner; forbønnstjenesten er så viktig hvis Guds rike skal gå fram. Det trenger vi å minne hverandre om.
Men uansett hvilken situasjon vi er i og hvilken tjeneste vi har, så er vi alle like avhengige av de stille stunder avsides med Herren i Ordet og bønnen. Du som har funnet dette hvilestedet, du kan være
med i sangen:
Å salige hvilested
ved Jesu hjerte!
Der har jeg i uro fred
og trøst i smerte.
Der lindring jeg har i savn
og lys i mørke,
i stormen en sikker havn,
en brønn i tørke.
(Jonas Pettersen. Sb 295:3)
Vår himmelske Far vet at det kommer dager da frykt og mismot vil overmanne oss. Han vet også at vi ikke klarer å komme oss gjennom slike dager alene. Da hvisker han til den urolige sjel: «Kom avsides med meg og hvil deg litt!» Bibelen er full av eksempler på hvordan Herren våker over sine barn.
Vi leser i første Kongebok 19 om Elias som la seg under en gyvelbusk og ønsket seg døden. Da sendte Herren en engel med mat til ham med disse ordene: «Stå opp og et, ellers blir veien for lang for deg». Da, når mismotet var nær ved å ta overhånd, kom Herren med denne hjelpen. Og se hvordan det gikk med Elias. Det står at han sto opp og åt og drakk. Og styrket ved denne maten gikk han i førti dager og førti netter. Ja, Herren sørger for sine, det kan du være sikker på. Om en mor glemmer sitt diende barn, så glemmer ikke Herren deg, det har han lovet.
Velsignelsen ved de stille stunder skildres slik i et sangvers:
En stille stund med Jesus,
den bringer kraft med seg.
Den gir meg lyst å vandre
på Herrens gode vei.
Den gir meg mot å leve
og lide for hans navn,
alt nå en salig forsmak
på hvilen i hans favn.
(Lina Sandell. Sb 576:5)
Urolige tanker
Så erfarer vi også at det ikke alltid er så lett å få den roen vi ønsker når vi vil avsides med Herren. Vi kjenner at vi har de urolige tankene med oss. De farer hit og dit og gir oss ingen ro. Hva gjør vi da? Da
trenger vi ganske enkelt å gå til Herren og fortelle ham hvordan vi har det og be ham stille de urolige tankene slik at Ordet kan få tale til oss. Det står slik i Salme 94:19: «Når mine urolige tanker blir mange i mitt hjerte, da oppliver din trøst min sjel».
Du må ta fram løftene som Herren har gitt deg. Og vår Far i himmelen er uendelig tålmodig med sine svake barn. Hør hva han sier i Jes 46:4: «Like til deres alderdom er jeg den samme, og til dere får grå hår, vil jeg bære dere. Jeg har gjort det, og jeg vil fremdeles løfte dere, jeg vil bære og redde dere». Ser du, han svikter ikke. Det alvorlige er hvis vi unndrar oss, for han tvinger ingen.
Du og jeg kan ikke bevare oss selv, men det kan Herren. Men da må vi også bruke de hjelpemidler han gir oss underveis. Forsømmer du hvileplassen, er du et lett bytte for satan. Han vet godt
at det er Ordet som kan bevare deg. Derfor setter han alt inn på å holde deg borte fra Ordet. I så måte lever vi i en særdeles vanskelig tid. Det er så mye som kan ta oppmerksomheten og tiden vår slik at Ordet ikke får trenge inn og gjøre sin gjerning. Og du kan være sikker på at om ikke Ordet får rom i ditt hjerte, så er det andre ting som fyller det.
Alvoret er at dette ofte kan skje så langsomt og umerkelig. Satan er listig. Han sier ikke at du skal slutte å lese Guds Ord eller oppbyggelig kristen litteratur. Nei da; men når Guds Ånd minner deg om at du bør ta deg tid til Ordet, er satan der og skyter inn tanker om tusen andre ting som skulle vært gjort. Det passer ikke akkurat nå, men litt senere. Gir du etter for denne stemmen, så vil du gjøre den erfaring at de mange andre ting vil fylle ditt sinn og din tanke og fortrenge trangen til Guds Ord.
Kamp om din sjel
Ja, det står i sannhet en veldig kamp om din sjel. Det kan vi lese om i Efeserbrevet (6:3-18). Men der tales det også om Guds fulle rustning. Iført denne rustningen er vi i stand til å nedkjempe hele satans
åndehær, for da har vi den sterkeste på vår side. Han kan ingen fiende stå seg mot. Les andre Krønikebok (14) om kong Asa i striden mot den mektige Etioperhæren. Denne fienden var tre ganger større, men de overvant dem allikevel fordi Gud var med Asa. Gud har ikke forandret seg, han er den samme i dag.
Til slutt, venner: Det er himmelen det gjelder. Vi skal hjem og få ta imot arven som Jesus har fortjent for oss.
«Se opp og tenk engang
på livets krone,
på din bestemte rang
for Lammets trone!
I sannhet, hva du her
skal måtte tåle,
:/: av kronen ei er verd :/.
den minste stråle.
(Hans Adolph Brorson. Sb 470:4).
Må ingen av oss gå glipp av dette. La oss be for hverandre at vi må møtes i himmelen, hjemme hos Jesus.
Utdrag fra tale på Solgry, 2016