Verdens barn synes ofte at de troende gjør alt for mye av sin kristendom. Men det skal mye til før de synes at noen gjør for mye av sin ugudelighet.
I Markabygda bodde jeg en gang i åtte dager hos en troende familie, der alle var så ivrige i å leve for Gud, at jeg i mitt stille sinn stundom tenkte at litt mindre vel kunne gjøre det. Kanskje også noen som leser dette til å begynne med vil være av samme mening. Men – les det jeg nå forteller – og du vil finne at disse menneskene hadde valgt den gode del som ikke skal tas fra dem – akkurat slik som Maria gjorde.
Familien bestod av far, mor og seks barn, tre av dem var konfirmerte og tre var mindreårige.
En vekkelse hadde nylig gått over bygda. De to eldste av de konfirmerte barna hadde for noen måneder siden gitt seg over til Gud og gleden var stor.
Likesom Daniel hadde vinduer på sin sal åpne mot Jerusalem tre ganger om dagen, der han bøyde sine knær med bønn og lovprisning for Guds åsyn, slik hadde også denne families medlemmer tre ganger om dagen – morgen middag og kveld – sin andakt og sitt felles bønnemøte som de alle tok del i.
Ja, ikke sant, litt mindre måtte vel kunne gjøre det, synes du kanskje. På samme måte tenkte jeg den gangen. Først bad far, deretter mor, så de voksne barna og til slutt de minste.
Jeg som var gjest, enten begynte eller sluttet, ettersom det falt seg.
De gamle var vant til å be, det kunne man høre, de hadde levd med Gud i mange år.
De eldste barna, som nylig var kommet over, famlet vel til dels etter ord og uttrykk, men man kunne godt merke hos dem den første kjærlighets glød og begeistring.
Da turen kom til de minste, var de – som barn flest – litt beskjedne overfor meg som var gjest, og de turte liksom ikke slippe seg til.
Da reiste far seg opp fra den knelende stilling, gikk rundt i flokken og oppmuntret dem: «Vil du ikke be til Gud i dag, Marie?» «Skal du ikke be til Gud i dag, som du pleier da, John?» Be til Gud alle sammen slik som dere er vant til!»
Så foldet de sine små hender og bad sin bønn:
«Kjære Gud! Takk for at du har frelst far og mor og alle mine søsken! Takk for at du har sendt den fremmede mannen hit til oss med Guds ord! Må du velsigne og bevare ham! Må du velsigne og bevare far og mor, Ragna, Paul, Svanhild, Birger og John. Må du tenke i nåde på alle hedningene som ikke kjenner deg. Samle oss alle i himmelen for Jesu skyld, amén».
Man kunne føle himmelen nær i slike stunder.
Du tenker som så: «Skulle jeg og alle mine holde på slik om dagene, fikk vi ikke tid til noe annet».
Denne familien fikk likevel sitt nødvendige arbeid utført til rett tid. Gården var et mønsterbruk i sitt slag.
Et halvt år senere hadde spanskesyken holdt sitt inntog i bygda. Heller ikke dette hjemmet unngikk den. Rundt omkring i gård og grend, i hus og hytte, lå folk alvorlig syke. Det var mangt et likfølge å se i de dager og Gud talte alvorsord til det norske folk som aldri før.
Nå lå de til sengs – far, mor og alle de seks.
En sykepleierske strevde der inne blant dem dag og natt.
Doktoren hadde vært der. Han hadde sagt at flere av dem ikke sto til å redde. Det var ondartet lungesyke. En gutt fra nabolaget stelte fjøs og stall så godt det lot seg gjøre. Det var en fryktelig tid. Men fra de åtte sykesengene lød lov og takk til Gud for at de alle var frelst, og om bare en liten stund skulle de få samles i herligheten hjemme hos Herren.
Først fikk den eldste datteren, Ragna, hjemlov.
«Så kommer du nå, Jesus, og henter meg hjem!», var det siste hun sa.
Så ble hun båret ut gjennom det rommet hvor mor og far hadde sine senger.
«Takk, himmelske far, for at du har tatt Ragna hjem! Vi sørger ikke som de som ikke har håp», sa de til hverandre.
Neste dag var den samme alvorsfulle gjest der igjen.
Det var Paul som fikk lov å vandre. Og da han ble båret gjennom rommet, forbi far og mor, foldet de sine hender til lovprisning:
«Lovet være Gud i det høyeste! Hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham. Takk for at Paul ble frelst! Takk for at du nå har tatt ham hjem!»
Noen dager senere fikk far hjemlov til himmelen.
Tre kister ble kjørt ut fra dette hjemmet på én og samme dag.
Er det nå noen som tror at de som ble tilbake syntes at de hadde gjort for mye ut av sin kristendom?
De hadde fått tid til bønn og lovprisning før. Nå fikk de også tid til det videre. Og snart skal de alle møtes hos Gud.
Tenk når engang
med utildekket øye,
jeg ham skal se
som her jeg trodde på!
Tenk når jeg der
mitt kne for ham skal bøye,
når jeg med takk
skal for hans åsyn stå!
(Sb 894:4)
Innsendt av en av bladets lesere.
Fra «Løste lenker»,