Det var kong David som sa dette. Gud hadde gitt David ro og fred for alle hans fiender, og David ble mektig. I sitt hovmod fikk han Joab til å telle folket.
Da kom Guds dom over David. Gud sendte pest over folket, og David fikk se hvor liten han var. Da bekjente David sin synd og ropte til Herren om nåde. Han ofret til Herren, og Herren stanset pesten. Offerstedet ble senere sted for tempelet, der Gud ga folket blodet på alteret til soning for synden. Det pekte fram mot ham som i sin tid ble gjort til skyldoffer og bar straffen for vår synd. I ham er det frelse fra synden og Guds vrede!
Vi har syndet. Og vi har gjort det med et hovmod som er langt sterkere og frekkere enn hos David. Vi har trosset Gud like i hans øyne, i forakt tråkket hans ord og bud under våre føtter. Vi vet bedre, om det gjelder Guds ords sannhet eller hans skaperordninger.
Vi lever tross alt i 2020, i evolusjonslærens, likestillingens og den frie seksualitetens tid! Kom
ikke til oss med Guds ord og bud! Hvem kan rokke ved vår innsikt og forstand? Skulle det vel finnes
kunnskap hos Den Høyeste? Ja, slik taler vi i vårt hovmod. Og det gjelder oss alle, både politiker, prest og biskop, forkynner og lekmann.
Da hjemsøker Gud oss med en knøttliten organisme og viser det stolte mennesket hvor lite og maktesløst det er. Vi gripes av rådløshet og redsel. Men vi gjør ikke som David.
Vi slår oss ikke for vårt bryst og roper om nåde og barmhjertighet. Knapt noen tenker på Gud, at han
har noe med dette å gjøre. Enda Gud fra syndefallets dag har reist naturen mot oss og vår synd, for å vekke til erkjennelse og virke omvendelse: «Dersom dere forakter mine forskrifter, og dersom dere forkaster mine lover, så dere ikke holder alle mine bud, men bryter min pakt, da vil også jeg gjøre slik mot dere: Jeg vil hjemsøke dere med redsler, med sott som tærer og feber som brenner, så deres
øyne slokner og sjelen tæres bort» (3Mos 26:15f; jf. Åp 6:8).
Men vi bekjenner ikke vår synd, vi tar ikke vår tilflukt til Jesus som ble vårt skyldoffer. Nei, vi roper på regjering og helsemyndigheter. Vi roper på tiltak og penger. Og det eneste vi sier er at vi må huske å vaske hendene og holde avstand, ta ansvar for hverandre. Det er jo godt og sant så langt det rekker, for dette livet.
Men har vi ikke noe å si om vår synd og vårt opprør mot Gud, har vi ikke noe å si til omvendelse og frelse fra Guds evige dom og vrede? «Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for ham som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte» (Luk 12:5).
Prinsipielle betraktninger
Hva skal vi tenke om pest eller sott? Er det alltid straff for vår synd? Ja, all lidelse, sykdom og nød er en følge av syndefallet. Og fordi vi alle tilhører den syndige slekt, får vi også vår del av syndens følger, av krig og nød, sykdom og pest osv.
Av og til straffer Gud enkelte synder og enkeltpersoner med sykdom og lidelse. Det har vi mange eksempler på i Skriften (4Mos 12:10; 2Kong 5:27; Åp 2:22; Rom 1:27). Slike straffedommer og strafflidelser kan vi som lever i omvendelse og tro slippe å bekymre oss for, de når ikke til oss: «Du skal ikke frykte for nattens redsler, for pil som flyr om dagen, for pest som går fram i mørket, for sott som ødelegger ved middagstid. Om tusen faller ved din side og ti tusen ved din høyre hånd – til deg skal det ikke nå. Du skal bare se det med dine øyne, se hvordan de ugudelige får sin lønn» (Sal 91:5-8).
Som troende trenger vi ikke frykte for å få aids eller syfilis eller andre kjønnssykdommer på grunn av et løssluppet liv. Om det skulle komme nærmest epidemier av slike sykdommer, så trenger vi ikke uroe oss. Det rammer selektivt et liv i synd. Og det er nok også i andre tilfeller vi som troende går fri, der hvor lidelse og straff rammer den ugudelige verden.
Men dette ordet fra salmene er ikke et generelt løfte om at vi som troende skal slippe unna all nød og sykdom, lidelse og død. Visst kan Gud la sine troende slippe unna enkelte straffe-dommer, som Lot fra Sodoma og Noah fra vannflommen, eller som Israel i Egypt. Men andre måtte lide med sitt folk og bære straffedommene på linje med alle de andre. Slik var det med Daniel og Jeremia og mange som dem (Heb 11:36-38). Og dette siste er nok normalen.
For oss som troende skal katastrof-er, epidemier, krig, ulykker og nød som rammer hele befolkningen også være til vekkelse og selvransakelse, til omvendelse og fornyelse i vårt forhold til Gud. Vi skal bøye oss under Guds tuktende og straffende hånd og bekjenne vår synd og vårt folks synd (jf. Dan 9:1ff).
For det er ikke bare de andre, bare folket som har syndet, vi er også smittet. Det er ikke bare folket som har urene lepper, det har vi også (Jes 6:5). Og vi må aldri glemme at Gud er den som lar alt slikt skje, vi må ikke avsette Gud som verdens Herre (jf. Amos 3:6). Så er det ikke alt vi forstår, men la oss vende oss til Gud i bot og bønn og søke frelse og håp hos ham! Han vet hva han gjør, og for dem som
vender seg til ham i omvendelse og tro, er det alltid framtid og håp, også midt i nøden (jf. Jer 29:10f).
Gud kan også på en særlig måte la sine troende barn rammes av personlig sykdom og lidelse. Ingen fikk vel oppleve det sterkere enn slike som Job og Asaf (Sal 73). Det betyr ikke at de var mer ugudelige enn andre, eller at det var straff for konkret synd. Nei, det var mer en Guds høyskole
med sine utvalgte redskap.
Det ser ut til at Gud koster ekstra mye lidelse på de tjenere han særlig vil bruke. Det er som gartneren som både henger tunge lodd på de spede greinene og beskjærer med tilsynelatende ubarmhjertig
hånd det frukttre som han vil skal bære mye. Som en far tukter sine barn, slik handler Gud med sine
barn. Han hudstryker hver sønn som han tar seg av (Heb 12:5ff).
«Dette vil jeg ta meg til hjertet, derfor vil jeg håpe: Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss. Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt» (Klag 3:21f).