«Men er ikke Kristus oppstått, da har dere en unyttig tro, og da er dere ennå i deres synder.»
1.Kor 15:17
Det er Guds vitnesbyrd om sin Sønn at han er en soning for våre synder. Her ser vi at apostlene var kommet til tro på dette vitnesbyrdet og tok det alvorlig. Må Gud vekke oss opp av vår søvn. Vi tror og bekjenner hele artikkelen om Kristus. Likevel ber vi og strever som om vi selv bærer våre synder og
må sørge for å bli fridd fra dem.
Dersom det bare var spørsmål om syndens makt i oss, ville dette ha vært ganske riktig. Men når vi ser våre synder som om de fremdeles er for Guds åsyn og gjør oss vederstyggelige for ham, da er det som å si: Jeg tror ikke at Kristus var Guds lam til å ta bort verdens synder. Jeg tror ikke at Jesu blod renser oss fra all synd.
Apostlene haltet ikke til begge sider på den måten. Vi ser det her også at for dem var det en avgjort sak. Like så visst som at Kristus var oppstanden, like så visst var deres synder tatt bort og sonet. Derfor var troen ikke forgjeves, og derfor var de ikke fremdeles i sine synder.
Slik burde vi også la det være avgjort en gang for alle at Kristus har gjort oss denne uendelig store
tjeneste, at han med sin død har tatt bort alle våre synder. All vår ulykke har derfor sin grunn i vår vantro.
Det er åndelig løsaktighet å stole på følelser og inntrykk. Når hjertet da er tørt og følelsesløst for Guds nåde, Ordet smaker som sagflis, og når vi ber kjennes det som om Gud er tusen mil borte, død, og forsvunnet fra verden, så har vi jo ingen ting av Guds rike. Slik kjennes det i hvert fall. Men er det
tilfelle? Har vi mistet alt?
Her ser vi hvor viktig troen er. Da kan vi tvert imot vite at midt under all denne forferdelige synd og åndelige tørke er vi likevel rettferdige i Kristus og elsket av Gud, «benådet i den elskede».
Den lille husandaktsboka,
Lunde Forlag