Det opprørte hav varmes ikke så lett opp av solen. Først når sjøen er blitt stille, kan solens varme stråler trenge igjennom overflaten og gjøre sin virkning.
Et hjerte som ennå ikke har sett inn i Jesu frelsende kjærlighet, er som det opprørte havet. Evangeliets lys når ikke inn. Også en kristen kan oppleve slike tider.
De to Emmausvandrerne bar på en sorg som opprørte deres hjerter. De hadde håpet at Jesus skulle forløse Israel, men var forferdet over det grufulle som var skjedd med ham (Luk 24:21). Nå hadde noen kvinner sett at graven var tom. Engler hadde forklart at Jesus var stått opp. Men apostlene hadde ment at det bare var noe løst snakk (Luk 24:11).
Fulle av bedrøvelse samtalte de om dette mens de gikk sammen på veien. Da slo Jesus følge med dem. Men «deres øyne ble holdt igjen» og de kjente ham ikke. Så lenge det ligger et dekke over våre øyne, og våre hjerter er som det opprørte hav, får ikke Jesus komme til med sin nåde.
Da han utla Skriftene og forkynte dem at det var ham de talte om, ble hjertene mer og mer vendt mot ham. Og da han «brøt brødet» for dem, fikk de nok se naglemerkene. Da kjente de ham igjen.
Våre kalde hjerter kan bare bli brennende ved at Jesus åpner våre øyne så vi får se naglemerkene.