«Men det skal ikke alltid være mørke i det land hvor det nå er trengsel. Tidligere førte Herren vanære over Sebulons land og Naftalis land, men i framtiden skal han føre ære over det – over veien ved havet, landet på den andre siden av Jordan, hedning-enes Galilea. Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys. De som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle.» Jes 9:1-2
Som en motsetning til det vantro folk «som ingen morgenrøde har» (8:20-22), viser profeten nå et høyt plaget og presset folk over hvem et stort lys stråler fram. Når 9:1 knyttes til det foregående med et «for», må dette vise hen til hele grunntanken i kapittel åtte: for de vantro er det angstfullt mørke; men til den som tror kommer Immanuel med lys.
Det land som profeten her nevner, er de nordlige og østlige deler av Galilea. Enkelte strøk her var til dels sterkt oppblandet med en hedensk befolkning og kaltes derfor med en viss forakt: hedningenes Galilea. Disse nordlige strøk av landet kom særlig til å lide under den syrisk-efraimittiske krig (som er bakgrunnen for disse kapitler, 7:1ff.).
Derfor tales det her om mørke – trengsler – vanære. Men dette skal ikke vare bestandig. «I fremtiden skal han føre ære over det». Det folk som nå «vandrer i mørket, skal se et stort lys». Nå sitter de i «dødsskygge». Ved krig, plyndring, og fornedrelse har døden kastet en mørk skygge over landet; men en dag skal skyggen måtte vike for et strålende lys.
Disse profetier blir i Det nye testamente direkte overført på Kristus (Luk 1:79). Han er det lys som strålte fram i mørket. Og når Kristus tok bolig i Kapernaum og begynte sin virksomhet i Galilea, blir det nettopp begrunnet med profetien i Jes 9:1 (Mat 4:15f.). Disse vers står som et herlig løfte over all Guds ords forkynnelse i hedenskapets mørke: «Det folk som vandrer i mørke, skal se et stort lys».
«Det folk som du før ikke gav stor glede, lar du bli tallrikt. De gleder seg for ditt åsyn, slik en gleder seg om høsten, slik en jubler når de deler hærfang. For åket som tynget det, og stokken på dets skulder, driverens stav, har du brutt i stykker, som på Midians dag. For hver krigssko som er båret i slagtummelen, og hvert klesplagg som er tilsølt med blod, skal brennes opp og bli til føde for ilden» 9:3-5.
Også bak den trengsel som disse land nå har, står Herren. Der er han som «ikke har gjort deres glede stor». Men når trengslene har gjort sin gjerning, kommer oppreisning-en. Han lar det plagede folk både bli tallrikt og lykkelig.
Ikke så at deres lykke skal være lettsindig og løssluppen; de skal «glede seg for Herrens åsyn». Men dess dypere og større skal gleden bli. Den skal kunne lignes med gleden når man bærer inn grøden om høsten – eller når man har beseiret en farlig fiende og deler byttet som er tatt.
Nå skal folket være fritt. Alt som taler om trellekår og underkastelse skal tas vekk. Åket, kjeppen og piggstaven. Herren har fridd dem ut slik som han gav Gideon seier over midianittene enda de var så meget tallrikere enn Gideons menn (Dom 7).
Og alt som minner om krig skal bort – til og med krigsskoene og de tilsølte soldatkappene. Det skal alt sammen brennes opp; for nå er den store fredsfyrsten kommet.
«For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden uten ende over Davids trone og over hans kongerike. Det skal bli gjort fast og holdt oppe ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid. Herren, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette»
(9:6-7).
Vi står her på en av profetienes høyeste varder, Det gamle testamentes skjønneste julepreken.
Denne gave er skjenket oss til gavn. Vi som leser denne profeti i oppfyllelsens lys, vet at hele evangeliet kan sammenfattes i de to små ordene: for oss!
Ved å benevne denne kommende frelserkonge som «en sønn», «et barn», knytter Jesaja sin profeti til Immanuelstegnet (7:4). Der bebuder han det som skal skje – her ser han det som noe som allerede er fullbyrdet. I det sjuende kapittelet er Immanuel gitt som tegn, i det niende er han en gave som Herren skjenker.
«Et barn er oss født, en sønn er oss gitt». Messias kommer ikke fra himmelen som en engel som ifører seg menneskeskikkelse. Han fødes inn i slekten – er på det nøyeste fastbundet til den – er selv en del av den. Men samtidig er han en gave, nemlig: fra Gud. «En sønn er oss gitt». Som et menneskebarn fødes han inn i slekten, som Guds sønn gis han som en himmelgave.
«Er oss født», «er oss gitt». Profeten gjentar ordet «oss». Denne gave er skjenket oss til gavn. Vi som leser denne profeti i oppfyllelsens lys, vet at hele evangeliet kan sammenfattes i de to små ordene: for oss!
«Herredømmet er på hans skulder»; likesom en konge bærer sin herskerkappe om sine skuldre som et vitnesbyrd både om sin verdighet og sitt kall, slik bærer denne fredsfyrste sitt herredømme på sine skuldre. Sitt rikes tarv og sitt folks byrder bærer han.
Og så gis barnet navn. I det sjuende kapittelet er det moren som gir ham navn; her er det folket. Der ble han benevnt som Immanuel, Gud med oss, for i det uttrykkes hans livs program.
Her gis han fem navn. Hans gjerning, hans person og vesen er så allsidig at det ene navn er ikke nok for ham. Navnene er ikke ment som egennavn, like så lite som Immanuel er det. Jesunavnet sammenfatter i seg alt det som disse og alle andre navn uttrykker og inneholder.
De tre siste navnene er to-leddet: veldig Gud, evig Far, fredsfyrste. Flere fortolkere har derfor ment at også de to første ledd er ment som ett navn: underfull rådgiver. En slik oversettelse er språklig sett mulig, og en slik benevnelse gir en god mening. Men da navnene får et enda rikere innhold om de tas hver for seg – og et sammendrag ikke er nødvendig rent språklig – blir vi stående med de to navnene: Under, Rådgiver.
Under!
Hans tilblivelse er et under (7:14). Hans person er et under. Hans liv og hans gjerning er et under. Underet er i den grad ett med ham, at hans navn skal være «under».
Rådgiver!
Ikke trenger han selv å rådspørre noen. Det rådville folk søker hen til ham og aldri går de fra ham uten hans vise råd. Selv er han ikke rådløs og mangler aldri vei og midler; og det folk som følger ham, ledes av sin vise rådgiver.
Veldig Gud!
Helteguden! Deus fortis, oversatte Martin Luther det. Han – barnet – er Gud! Og det Gud veldig i kraft. Like så lite som han står rådvill, står han maktesløs. Hans kraft kjenner ingen grense. Han er «veldig Gud».
Evig Far!
En underlig benevnelse på et barn: far. I omsorg for og i kjærlighet til sitt folk er han som en far. Han, den veldige Gud, er ikke en tyrann som hersker over sitt folk med vold, men han er en far som elsker det. Og denne fars-kjærligheten er evig. Barnets navn er: evig Far.
Fredsfyrste!
Allerede i Jakobsutsagnene i første Mosebok (49:10) blir Messias betegnet som fredsfyrsten. Det rike han skal opprette er et fredens rike. Krigssko og soldatkapper skal brenne opp (Jes 9:5). Sverd og andre våpen skal smies om til hakker og spader (Jes 2:4). Det herredømme han skal opprette «skal være stort og freden uten ende».
Grunnen til krig og blodsutgytelse er begjær og urett-ferdighet. Men Messias´ rike skal være «støttet og oppholdt ved rett og rettferdighet» (v. 7). Derfor skal det også bestå til evig tid.
«Herrens, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette». Det er ingen annen enn Gud som kan skape et slikt rike. Men han kan! Og når han gjør det, er det fordi han drives av sin nidkjærhet, sin brennende kjærlighet til sitt folk.
Så har da Jesaja skuet kongen i det messianske rike – han som bærer navnet: under. Han er vis (rådgiver), han er mektig (veldig Gud), han er kjærlig (evig Far), hans mål er å skape fred. Slik er den kommende fredsfyrste, i hvis rike freden er uten ende.
Fra «De profetiske bøker», Lunde forlag