Simeon var en rettferdig og gudfryktig mann. Sammen med en liten flokk troende ventet han på Messias.
Til tross for den mørke situasjonen i landet, okkupert som de var av romerne og med et hedenskap som bare vokste for hver dag som gikk, hadde Simeon ikke mistet den store forventningen om at Messias snart måtte komme. Drevet av Ånden, skyndte han seg til templet.
Samtalene med Gud i bønn og lesningen i Boken var selve livet for ham. Kanskje var han spesielt glad i Jesaja-bokrullen. «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom» (Jes. 53:5).
Var denne frelseren alt født? Skulle han snart få se ham slik det var blitt åpenbart for ham? Da Maria og Josef kom inn med barnet Jesus, ble Simeon fylt av en ubeskrivelig glede. Så var ventetiden endelig over. Han frydet seg storlig da han tok det vesle barnet i armene sine.
Fylt av Den Hellige Ånd lovet han Gud og sa: «Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel» (Luk. 2:29-32).
Kjære venn, som leser disse linjer, lengter du som Simeon etter en dag «å fare herfra i fred»? Eller har du ennå ikke sett Jesus som «din frelse»?