«Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, … de er født … av Gud.» Joh 1:12-13
Overfor en slik forklaring av Skriften selv om hvem som er Guds barn, burde alle troendes hjerter utvide seg av glede og forundring. Men de som tilraner seg dette navn i hovmodig selvsikkerhet, burde bli redde og vike tilbake. Guds barn er født av Gud, sier Skriften. De er et underverk av Guds nåde. De er nye åndelige skapninger på jorden, og legger for dagen at de er blitt delaktige i guddommelig natur. Og dette er en virkning av den sanne, levende tro.
At vi blir Guds barn av nåde alene, ved tro, det er så trøstefullt at vi kunne gråte av glede. Men skulle vi ikke forstå og tenke på at her menes en slik tro som gjør at vi blir født av Gud? Eller kan en selvgjort, innbilt tro som ikke fører med seg at vi blir født av Gud, gjøre oss salige? Menneskene synes ofte godt om å kalle seg Guds barn. Mange smigrer seg også med håp om å være sanne kristne. Men de mangler ethvert tegn på den nye fødsel. Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte! Til slutt blir det ikke spørsmål om hvor meget forstand vi har hatt i hodet eller hvor mange ord vi har ført i munnen; men om det har vært sannhet i vår kristendom, og om vi har vært født av Gud. Det kommer til å bli skrekkelig å ha hyklet seg gjennom verden med en trøst en har tatt seg selv, istedenfor å ha eid en tro som er født av Gud. Tenk å ha bedratt seg selv og andre med en løs forstandstro som ikke hadde noenkraft til å ydmyke hjertet eller gjenføde det og helliggjøre oss, men som bare besto i kunnskap og ord og noen religiøse øvelser, litt bønn, bibellesning og tale, som bare var til for å vinne kristnes tillit! Snart er slikt skuespill til ende.
Så kommer den store og hellige som en har hyklet for, og sier: Det er forbi! Gjør regnskap! Og da, ansikt til ansikt med døden, når vi stilles nakne og avslørte for den Helliges øyne – hvor forferdelig om vi da hele tiden har hyklet! Nettopp fordi nåden er så stor og det himmelske barnekår så herlig, er det så farlig hvis det ikke er sannhet i vår kristendom. Derfor skal du alvorlig merke deg alvoret i Apostelens ord i vår tekst!
Han sier først: Alle dem som tokimot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn. Og dette å ta imot ham, forklarer han videre ved å tilføye: dem som tror på hans navn. Men se hvordan han fortsetter: De som ved troen er blitt Guds barn, er også født av Gud. Dette må vi innprente oss dypt! Den som skal kunne se Guds rike og leve med Gud som hans barn, må være født av Gud. Det guddommelige liv som bodde i mennesket før syndefallet og som Guds bilde besto i – det som gikk tapt da mennesket gjorde hva Gud advarte imot: På den dag du eter av kunnskapens tre, skal du visselig dø – dette guddommelige liv må atter opprettes i oss av Den Hellige Ånd gjennom en ny fødsel. Da blir vi på ny likedannet med Gud, selv om dette bildet ikke blir fullkomment i oss før vi blir helt befridd fra den kjødets kledning som hindrer oss her på jorden. Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.
Vi får Guds rike av bare nåde; det står evig fast. Men du er aldeles uskikket til å leve med Gud og være sammen med ham i himmelen hvis du ikke blir født av Gud og får del i hans guddommelige natur. Gud er hellig. En vanhellig skapning tæres og pines i hans nærhet. Du må få en natur som er i slekt med Gud, bli et nytt menneske, som er skapt etter Gud, innen du kan bli salig i hans samfunn. Kjødets attrå er fiendskap mot Gud. Det trives ikke sammen med ham én dag, enn si en evighet. Derfor sier Kristus: Undre deg ikke over at jeg sa til deg: du må fødes på ny! Det som er født av kjødet, er kjød. Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike. Og Johannes sier: De er født ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud. Og Paulus sier det slik: I Kristus gjelder hverken omskjærelse eller forhud, men bare en ny skapning. Og Peter: For dere er født, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd ved Guds Ord som lever og blir.
Hvem skal du tro, om ikke Herren selv? Kristus er jo kjærligheten og mildheten selv. Kristus og hans apostler må vi høre! Da nå Kristus og hans apostler vitner som med én munn at Gud har bestemt en slik veg for menneskene til frelse, at de må fødes på ny og få del i Guds natur – hvordan kan du da vandre mot evigheten uten å kjenne noe til dette?
«Husandaktsboken»,
Lunde Forlag