Kristen forkynnelse vekker anger og tro.
I Augustana heter det: «Boten består egentlig av disse to stykker: det første er angeren eller den skrekk som jages inn i samvittigheten ved syndens erkjennelse; det andre er troen, som fremkommer av evangeliet eller avløsningen, og det er tro på at syndene forlates for Kristi skyld, og som trøster samvittigheten og frir fra skrekken».
Forkynnelsen må spesifisere regningen når den taler om synden, og blottlegge selve rot-synden, som er vantroen (fritt etter Carl Fr. Wisløff). Tilhøreren må få høre loven, at han må omvende seg, for Gud er hellig og tåler ikke det minste fnugg av synd. Loven er Gud i hans anklage og dom.
Dernest skal forkynnelsen ikke være en tale om troen, men en forkynnelse til tro. Evangeliet vender seg til den som har gått fallitt på alt sitt eget. Det forteller om det som skjedde på Golgata, at Jesus døde for våre synder. Jesus har levd det liv som vi skulle ha levd. Han tok vår synd og straff på seg, for å gi oss sin rettferdighet. Evangeliet er Gud i hans tilgivelse og nåde.
Sann vekkelse fører til en «ny fødsel» og har alltid disse to kjennetegn: sorgen over synden (syndenød) og gleden i Jesus Kristus (frelsesfryd). Du «mister» deg selv, men får Kristus i stedet.