«Men jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som volder splittelse og anstøt imot den lære som dere har lært. Vend dere fra dem!» Rom 16:17
Vi mennesker vet ofte hva vi vil. Vi vet hva vi vil høre og hvordan ting skal være. Hvordan er det da når vi blir stoppet opp for et ord som dette? Hva er vår første tanke? Jeg vet hva min første tanke er: «Dette er ord til dem som jeg synes er vanskelige, til dem som har sterke og motsatte meninger av hva jeg selv har». Og så kan jeg ramse opp den ene personen etter den andre som jeg mener volder splittelse.
Og det er sant nok: Dette omhandler bestemte personer. Det er også sant at vi fra tid til annen må advare mot disse. Her er det tale om «den lære dere har lært». Ja, da tenker vi iallfall at vi er på trygg grunn selv. Lekmannsmisjonen er luthersk-roseniansk, og da må vi advare mot f. eks. Den romerskkatolske kirke og for mye haugiansk tankegods. Og med noen spark mot Den norske kirke får vi enda litt bedre samvittighet.
Vi skal ikke ta lett på læren. Forskjellig lære splitter, og det skal vi ta på største alvor. Men det er en fare med å utlegge dette verset slik at vi selv går helt fri. For da kan jeg med kjødelig iver og Bibelen i hånd sette de til veggs som ikke følger mine meninger om hva som er riktig og viktig. Vi kan altså kamuflere vår kjødelighet som nidkjærhet for Guds ord. Derfor vil vi i denne artikkelen rette blikket mot oss selv.
Selvhevdelse
Og nettopp her ligger hunden begravet: Vi har et kjød, og blant kjødets gjerninger finner vi fiendskap, splittelse og partier (Gal 5:20-21). I begynnelsen av Jakobs brev spørres det: «Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden blant dere? Er det ikke fra lystene, som fører krig i lemmene deres? Dere begjærer, men har ikke. Dere slår ihjel og misunner, og kan ikke få. Dereligger i strid og ufred» (Jak 4:1-2). Bibelen formaner oss til å jage etter kjærlighet, tålmodighet, mildhet, fred m.m. Her er det altså tale om sinnelaget vårt, hva som bor i hjertet vårt, holdningene våre. I teksten sto det at vi skulle holde øye med og vende oss fra dem som volder splittelse. Hva da med det som bor i hjertene våre?
Selv om Rom 16:17 handler om de som skaper splittelse ved å innføre fremmed lære, så er det også andre ting som kan skille bror fra bror og skape vondt blod i de troendes forsamling. Hvis vi f.eks. spør om hvilke holdninger du har til dine medkristne, blir dette verset med ett både mer personlig og ransakende. Det er greit med dem som er enkle og greie å forholde seg til, men hva med dem som er vanskelige å ha med å gjøre. Hva med dem som mener det motsatte av det du står for i forskjellige saker? Hvilket forhold har du til dem?
Vi nevnte at Guds ord formaner oss til å jage etter kjærlighet. I det første Korinterbrevets 13. kapittel beskrives kjærligheten, og det står i versene 4-5: «Kjærligheten er tålmodig, er velvillig, kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp. Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde». Kjærligheten «gjemmer ikke på det onde». Stefanus var fylt av denne kjærligheten. Derfor kunne han be for sine drapsmenn: «Herre, tilregn dem ikke denne synd!» (Apg 7:60).
Hvordan er det med deg når du blir utsatt for langt mindre ting enn det? Du har sikkert flere ganger opplevd å bli misforstått, eller du får rett og slett ikke viljen din. Dine medmennesker ser ikke likt som deg på saken, og synes ikke at det som du er opptatt av er så veldig viktig. Ja, de er kanskje til og med direkte uenige med deg. Da viser det seg om du blir bitter og søker ditt eget, eller om din kjærlighet «utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt» (1Kor 13:7). Er det noe i mitt og ditt hjerte som volder splittelse? Det må du og jeg omvende oss fra, like mye som fremmed lære. Dette er en av de synder jeg sliter mest med, og det er jeg kanskje ikke alene om. For det er så lett å ha sterke meninger om andre. Og dette kan gjelde både forkynnere, ledere og andre i venneflokken. Det er lett å begynne å lete etter feil hos andre, slik at en ikke trenger å ta deres synspunkter så alvorlig.
Nå er ingen mennesker feilfrie – heller ikke våre medmennesker. Derfor formanes vi til å tåle og tilgi hverandre (Kol 3:13). Vi skal vise mildhet i vår dom mot andre. Jesus sier: «Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det mål dere måler, skal dere selv måles» (Mat 7:1-2).
Dømmesyke og partier
Dømmesyke er farlig. Det fører deg inn under dommen. I det hele tatt er dømmesyke livsfarlig for ditt åndelige liv. Du vurderer forkynnelsen, menOrdet får ikke vurdere deg. Du blir selvsikker og ute av stand til å høre. Så blir det slik som Paulus beskriver: «For av Kloes folk er det blitt meg fortalt om dere, mine brødre, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at hver av dere sier: Jeg holder meg til Paulus, jeg til Apollos, jeg til Kefas, jeg til Kristus» (1Kor 1:11-12). I Korint hadde partisinnet blitt åpenlyst. Det var ikke bare i hjertet, det hadde også nådd munnen. Og det er ingen overraskelse, «for det hjertet flyter over av, det taler munnen» (Mat 12:34).
I Jakobs brev (3:5) står det om tungen: «Den er et lite lem, men taler likevel store ord. Se, en liten ild, hvor stor skog den setter i brann!» Og videre i versene 9-10: «Med den velsigner vi Herren og Faderen, og med den forbanner vi menneskene, som er skapt etter Guds bilde. Av samme munn går det ut velsignelse og forbannelse. Mine brødre, det må ikke være slik!» Hvordan er det med det vi sier, de ordene som går ut av vår munn? Skaper de tillit og enhet eller mistillit og splittelse? Jeg kjenner så altfor godt til hvor lett det er å snakke om andre på en måte som ikke er av det gode. For det kommer fra hjertet.
Det er ikke bare forsamlingen som kan bli ødelagt på denne måten. Vi ser også at familier bokstavelig talt blirsplittet. Noen ganger kommer det til et åpenbart brudd, men ofte kan fasaden holdes noenlunde intakt. I Bibelen leser vi om Isak og Rebekka. De favoriserte hver sin sønn. Hvordan er det hjemme hos deg? Noen barn kan være lettere å oppdra, de er lydige og lette å like. Andre igjen kan være vrange og ulydige. Noen er hjelpsomme, mens andre gidder kanskje knapt å rydde litt på rommet sitt. Jeg hørte en gang om ei dame, jeg tror det var en bestemor. Hun behandlet barnebarna slik at hver enkelt av dem tenkte: Jeg er favorittbarnebarnet hennes. Vi har heldigvis familier der alle barna – både store og små – kan leke og ha det kjekt sammen. Hvor godt er det ikke også når det i tillegg er fred og harmoni mellom foreldrene! Da er familien en enhet.
Tilgivelsen
Nå er verken forsamlingen eller familien fullkommen. Den består av syndere. Og alle kjenner vi nok på det som volder anstøt og splittelse i hjertet vårt. Men det må vi omvende oss fra. Det hører hjemme på korset. Nettopp her er hemmeligheten: Jesus har seiret over og sonet vår synd. I Jesus eier vi seier over disse ødeleggende syndene. Seiersvåpenet heter syndenes forlatelse. Når vi tilgir hverandre lider synden og djevelen nederlag.
Paulus skriver i Kolosserbrevet (1:3-5): «Vi takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, når vi ber for dere, for vi har hørt om deres tro på Kristus Jesus og om den kjærlighet dere har til alle de hellige, på grunn av det håp som ligger ferdig for dere i himmelen. Dette håp har dere alt hørt om gjennom sannhetens ord, evangeliet». Hva var det som skapte kjærligheten hos kolosserne? Det var evangeliet. Synden var sonet. De hadde fått tilgivelse for alle sine blodrøde synder. De hadde erfart Jesu sinnelag, at han har tilgitt uforskyldt. Derfor kunne de også elske og tilgi hverandre.
Må vi vokte oss så ikke synden får rom i hjertene våre, men hver dag vende oss fra synden og til Jesus, han som gjerne vil forlate alt. Tenk det: Hver dag kan jeg komme med alt i meg som volder splittelse og anstøt, alle mine baktanker, holdninger, ord og gjerninger. Hvor stort er det ikke at vi kan synge om Jesus slik vi gjør det i andre verset og koret på nr. 789 i Sangboken: «Du vil gjerne ha mitt hjerte, enda det er ondt og stygt. Du vil lege sjelens smerte, gjøre livet rikt og trygt. Kjære Jesus, kjære Jesus, du har kjøpt oss med ditt blod. Kjære Jesus, kjære Jesus, takk fordi du er så god».
På dette grunnlaget kan Paulus oppsummere det hele så fint: «Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet, så dere tåler hverandre og tilgir hverandre dersom en skulle ha noe å anklage en annen for. Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre» (Kol 3:12-13).