Den kjente predikant Charles H. Spurgeon skrev en gang til sin hustru: I dag har jeg fått trøst på en måte som visstnok er veldig spesiell.
Jeg har i den siste tiden vært veldig nedslått og nedtrykt og begynte å tvile på om jeg virkelig i mitt hjerte gledet meg over det som jeg forkynte for andre.
Det trykket meg at jeg alltid skulle være oppvarteren som satte gode retter fram for folk, og som selv ikke kunne sette meg ned som gjest ved evangeliets bord. Med slike tanker kom jeg til en liten by og gikk inn i et kapell. Det var en søndag. Der var det en ingeniør som holdt gudstjeneste. Han leste et kapittel, bad og preket. Hver setning av prekenen gjorde et dypt inntrykk på meg, og jeg følte at alle mine sorgfulle tanker og bekymringer vek bort og tårene strømmet ut av mine øyne. For jeg merket at evangeliet var dyrebart for meg og at det hadde stor virkning på mitt hjerte.
Jeg gikk bort til predikanten og takket ham for talen. Han spurte hvem jeg var, og jeg fortalte ham det. Da så han skamfull på meg og sa: «Men det var jo deres egen preken jeg holdt». «Ja», sa jeg, «det hørte jeg nok, men det var nettopp dette jeg behøvde, for på den måten har jeg nå sett at de ord jeg preker for andre også kan være til trøst og hjelp for meg selv. Det hele var ordnet slik fra Herrens hånd.
Hadde De holdt en preken av Dem selv, hadde den neppe nådd sitt mål så godt som nå, for på denne måten fikk jeg høre min egen tale direkte til meg selv, med den trøst jeg trengte».
Fra «300 fortellinger»,
Lunde & Co´s forlag,
Bergen 1926