Søren Kierkegaard har gitt oss et lite skrift som heter «Om forskjellen mellom et geni og en apostel».
Mye av den forkynnelsen vi hører i kirkene, er helt forfeilet, sier Kierkegaard. Den gjør kristendommen om til noe som vi kan vurdere, mens den i virkeligheten er noe som vi bare har å bøye oss for. Og han sier: «derved blir en apostel verken mer eller mindre enn et geni, og så godtatt kristendom. Åndrikhet og ånd, åpenbaring og opprinnelighet, kallelse av Gud og genialitet, en apostel og et geni: alt dette kommer da til å løpe ut på omtrent ett og det samme».
Et geni er grads-forskjellig fra oss andre, forklarer Kierkegaard. Han er forut for sin tid, han er klokere, visere, mer skarpsynt enn de fleste osv. Et geni kan vi derfor vurdere, man kan i beundring tenke at disse dype tanker, denne skjønne uttrykksmåte må være tegn på at her er sannheten.
En apostel derimot er arts-forskjellig fra oss andre. Om han rent menneskelig sett er klokere enn de fleste, har intet med saken å bestille. Om han kan fremstille sine tanker finere og mer formfullendt enn andre forfattere, har heller intet å si. Han er kalt og bemyndiget av Gud, derfor er han apostel. Ham kan vi derfor ikke vurdere. Vi hører ikke på ham fordi han taler og skriver så vakkert, men fordi han har myndighet og oppdrag fra Gud.
Rent formelt skriver Platon finere enn Paulus – «men stakkars Platon har ingen myndighet!» Dette er faktisk ikke annet enn det som den troende menighet alltid har tenkt. Før vi åpner Bibelen og hører Guds ord, vet vi ikke hva kristendom er. Vi må få høre det fra profeter og apostler, slik deres ord leses og lyder i hans troende menighet på jorden – i Skriften.
«Vi kan stole på Bibelen» Lunde forlag, 1968