Tanker etter en Moldovatur

Moldova ligger mellom Romania og Ukraina, nær Svartehavet. Det fattige landet er blant de minste i Europa. Norge er 11 ganger større. Landområdet Transnistria i øst løsrev seg tidlig på 90-tallet og er fortsatt sterkt knyt-tet til Russland. Om «muren» er falt, er folket ikke samlet. De unge ser mot vest. Men i Transnistria ser mange eldre fortsatt mot øst og kommunismen. Det er for tiden restriksjoner for å krysse grensesperringene mellom vest og øst i Moldova.

Leter man etter et land med forskjell på folk, er Moldova et godt valg, kanskje det beste! Har kommunismen skapt millionærer? Få har råd til egen bil. Men av de som har, skiller noen seg godt ut; de farer forbi bak sotede ruter i sine SUV’er i millionklassen…Etter noen turer på kryss og tvers i dette jordbrukslandet, synes alt å være motsatt av det vi har i Norge, for iMoldova er jordene enorme (!) og husene små… Synet av fattigdommen fyller meg med vemod og medlidenhet. Her har de aldri fått «jordbruksoppgjør»!Den lutherske kirken ledes av Vladimir Moser. Han og kona Natalia bor i hovedstaden Chişinău i vest. Natalia snakker bra norsk etter et år ved Bibelskolen på Fossnes. De drivermisjon ved bl.a. å spre Luther- ogRosenius-litteratur, opplæring, sykebesøk og møter. De er glade for regelmessig forkynnerhjelp fra Norge.

Natalia og Vladimir Moser.

Vårt kall i Moldova er misjon. Den ortodokse Moskva-styrte kirke har makt, men ikke åndskraft. Jomfru Maria troner på sokkel langs veiene. Og folk korser og bøyer seg, ofrer og betaler. De har lært hva de må gjøre for Gud. Men de vet ikke hva Han har gjort for dem.For Vladimir og Natalia er detutrygt å reise inn i Transnistria etter atde måtte flytte til vest. Vi fra Norge fårpassere for korte besøk. Ved grensepostene(ved det som ikke er en reelllandegrense) står tanks med kamuflasjenettog russiske flagg. Man spørikke om hvorfor, så nær Ukraina og detøvrige Øst-Europa.

En dag skal Per Bergene Holm ogjeg til Kamenka i den nordlige delenav Transnistria. Turen tar mange timer.Vi har med niste, siden det er lite å fåkjøpt for veifarende. I Kamenka er enflokk samlet i god tid før møtet skal begynne.Vi er ventet, for de nikker oss såhjertelig velkommen! Varme smil talerde vanskeligste språk uten tolk.Klaviaturet er et bærbart jeg kjennerfra postordre i Norge. Det spilles ogsynges godt! Om jeg ikke kan språket,synes form og uttrykk å ligne Brorsonog Luther. Her er både røtter og innholdsom vi har noe å lære av. Noen eldreansikter er preget av livets motbakker.Sergej er forsamlingsleder i Kamenka. Han har noen ord til åpning. Natalia oversetter for oss, selv om hun ikke er til stede. Det må forklares: Da Vladimir og Natalia ikke lenger kunne reise inn i Transnistria og ha møter, har en tatt i bruk pc og kamera, såkalt «Skype». Slik kan de i Chişinău og vi i Kamenka samtidig både se og høre hverandre via dataskjerm. Vladimir har logget inn. I dag er forbindelsen god. Ved siden av talerstol og bord med oppslått Bibel, dukker Natalia opp på skjermen når møtetiden er inne. Hun og Vladimir følger møtet og gjør det mulig for oss å kommunisere med dem vi er sammen med. Det er en opplevelse å være tilstede. Vi har samfunn og samtale med flokken i Kamenka via tolk langt borte.

Per Bergene Holm taler, Pavel leser talen på russisk og Natalia er tolk via Skype.

Før en Moldova-tur blir prekener/bibeltimer og andakter sendt Natalia som oversetter til russisk. Når vi taler kan forsamlingslederen (som Sergej i Kamenka) lese den ferdigtolkede oversettelsen, selv om han ikke kan ett ord norsk! Det er nesten alltid samtaleetterpå. Uten «Skype»-forbindelsen ogNatalia som tolk ville dette vært umulig. Ofte trer Vladimir forklarende inn for oss så vi rett forstår de åndelige spørsmål fra forsamlingen etter prekenen. Her loddes dypt og personlig. Vladimir kan ha et avslutningsord. Ekteparet Moser har en oppriktig og varm omsorg, med troskap mot sannheten!

Hilsen ved Erik Asdahl. Pavel leser den forhåndsoversatte teksten på russisk.

Tilbake i hovedstaden er det også noen praktiske oppgaver. Vi må i bank og offentlige kontorer. Det er ikke bare i Norge at byråkratiet er omstendelig og tar tid… Natalia er tolk. Jevnlig må formalia ordnes/fornyes for lønn og støtte og fast eiendom osv. Og her er det ikke «bare å overføre» til konto. Det hender det blir tid til etsykebesøk eller kanskje hjem til en i forsamlingen. Gjestfriheten er stor. Det kommer til uttrykk i rikholdig servering.De er ikke fattige på takknemlighet og håper vi snart kommer igjen. Så tar vi med at kaken var fremmed i smaken, men du så godt sukret!Fra hovedstaden reiser vi enda en gang over «grensen» til Transnistria, denne gang til Tiraspol i sør. Vi tar billig-bussen, en bruktimportert, utrangert17-seter. Med over 30 passasjerer (!) gikk trolig turen med overskudd for sjåføren. Den høye hastigheten kompenserer for manglende komfort – det er over på noen timer… Så får vi god tid til møte, samtale og bevertning. Opplegget er mye det samme som i nord.

Forsamlingen i Tiraspol.

For å benytte forkynner-besøket best mulig har Vladimir og Natalia forberedt møte i forsamlingen i hovedstaden Chişinău mandag formiddag. Sannelig kommer det noen –vi er i leide lokaler i det gamle «kulturhuset». Noen sangere i hovedstadsoperaen har øvelse der i huset. Nå kom de til møtet, og det kunne høres. Hvilken sang! Det er ikke første gang de kommer. Jeg tror ikke det blir siste. Etter det vi har forkynt, er vi ikke fri fra tanken på om Ordet falt i god jord. La oss be!

Og vi må be høstens herre drive flere arbeidere ut. Det er tungt i Moldova fortsatt. Selv om strømmen av unge som forlater landet avtar, er det lite vekkelse i forsamlingene. Det må vi be om at det blir! Og vi må legge kallet på ham som kan vekke her hjemme – om noen skulle få trang å reise ut og avlaste de få som ennå ikke har gitt opp.

Erik Asdahl