«Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste.»2Mos 20:16
Et falskt vitnesbyrd er altså alt det en ikke kan føre sikkert bevis for. Derfor skal en ikke kunngjøre eller utgi slikt for sannhet. Kort sagt: Det som er hemmelig, skal en la være hemmelig, eller også straffe det i hemmelighet, som vi siden skal høre. Hvis du derfor treffer en slik sladrehank som baktaler en annen, så motsi ham rett i øynene! Da vil han bli rød av skam. På den måten kan en få stoppet munnen på mange som ellers bringer stakkars mennesker i et dårlig rykte, som de vanskelig blir kvitt igjen. Et godt navn og rykte er det nemlig lett å ta fra en, men det er ikke lett å gi ham det igjen.
Du ser altså at det er forbudt for en-hver å si noe som helst vondt om nesten. Dette gjelder imidlertid ikke for den verdslige øvrighet, prester og foreldre, for en må ikke forstå budet slik at synden ikke skal bli straffet. Det er med dette som det er med det femte bud. En skal ikke skade noen på legemet, men dette forbudet gjelder ikke bøddelen. Hans oppgave består jo ikke i å gjøre noe godt mot nesten, men tvert imot bare skade og vondt. Likevel gjør han ikke synd mot Guds bud med det, for Gud har selv bestemt at det skal være et slikt embete. Han har forbeholdt seg å straffe etter sin egen vilje, som han truer med i det første bud.
Slik er det også her i det åttende bud, hvor det blir befalt at ingen skal dømme eller fordømme noen. Men likevel er det slik at den som unnlater å dømme, når han har fått et slikt kall og embete, han gjør like stor synd som den som dømmer uten at det hører til hans embete. For i et slikt kall er det nødvendig at en snakker om det vonde, frambringer klager, undersøker og vitner. Det er akkurat som med en lege, som ofte må se og føle på sin pasient på skjulte steder. Således er også øvrigheten, far og mor, ja også brødre og søstre og ellers gode venner gjensidig pliktige til å straffe det onde seg imellom – når det er nødvendig og nyttig.
Den rette framgangsmåte ville være å holde seg til den orden som Kristus foreskriver i evangeliet: Om din bror synder mot deg, så gå og tal ham til rette, han og du alene (Mat 18:15). Der har du en vakker og dyrebar lærdom om hvordan du skal styre din tunge rett. Legg nøye merke til den og bruk den mot den fordervelige misbruk av tungen. Hvis du retter deg etter den, vil du ikke være så rask til å baktale og spre ut rykter om din neste, men da vil du heller formane ham under fire øyne til å forbedre seg. Slik skal du også gjøre hvis en annen forteller deg noe som den eller den har gjort. Si også tilham at han skal gå til vedkommende og irettesette ham, hvis han har sett det, men hvis ikke, skal han holde munn.
Det samme kan du også lære av den orden som daglig brukes i huset.Herren i huset går jo fram på denne måten: Hvis han ser at en tjener ikke gjør det han skal, så snakker han til ham. Han er da ikke så gal at han lar tjeneren sitte hjemme, mens han selv går ut på gaten og beklager seg over ham for naboene sine. Da ville han nok få høre: Din tosk, hva vedkommer det oss? Hvorfor sier du ikke dette til ham selv? – Det ville ha vært å handle broderlig, så det hadde blitt slutt på dette onde, og din neste hadde beholdt sitt gode rykte. Det er jo det Kristus sier: Hører han på deg, har du vunnet din bror. Da har du gjort en stor og ypp-erlig gjerning. For du mener vel ikke at det er en liten ting å vinne en bror? La alle munker og hellige ordener tre fram med alle sine gjerninger i en haug! Tror du de kunne tilveiebringe den ros at de har vunnet en bror?
Videre lærer Kristus: Men hører han ikke, så ta med deg en eller to and-re, for at enhver sak skal stå fast ved to eller tre vitners utsagn. Først skal en altså vende seg til den personen som det angår, og ikke snakke vondt om ham når han ikke er til stede. Men hvis dette ikke hjelper, skal en legge det fram for menigheten; det kan være enten for verdslig eller geistlig domstol. Og her står du ikke alene, men du har vitnene med deg. Ved hjelp av dem kan du da overbevise den skyldige, og på det kan dommeren grunne sin dom og straff. Således kan en oppnå å hindre eller rette på det gale på en ordentlig og riktig måte.
Men hvis en derimot går omkring og snakker om en annens feil og kaster smuss på ham, da oppnår en ikke at noen blir forbedret. Og hvis en siden skal stå til rette og vitne, vil en ikke være ved at en har sagt det. Derfor ville det være til pass at en lot slike sladrehanker svi for sin sladrelyst, så andre kunne ta lærdom av det. Men hvis det var kjærlighet til sannheten eller omsorg for at nesten skulle forbedre seg, som drev deg, da ville du ikke snike deg omkring i hemmelighet eller sky dagen og lyset.
Alt dette gjelder hemmelige synder. Noe annet blir det hvis synden er offentlig, så både dommeren og alle andre kjenner godt til det. Da gjør du nemlig ikke noen synd ved å sky et sånt menneske og la ham fare, som en som har gjort seg selv til skamme. Da kan du også vitne mot ham offentlig. Å snakke om det som ligger i dagen, kan nemlig ikke kalles å baktale eller å dømme eller vitne falskt. Vi refser f.eks. paven og hans lære, for den er lagt fram offentlig i bøker og utbasunert over hele verden. Når synden er offentlig, er det også rett og rimeligat den blir straffet offentlig, så enhver kan vite å passe seg for den.Hovedinnholdet og den alminne-lige meningen av dette budet er da: Ingen må bruke tungen til å skade eller tale vondt om sin neste, enten det er venn eller fiende. Skjer det ikke etter befaling eller for å forbedre nesten, så er det synd, enten det er sannhet eller løgn det en sier.
På den annen side er det befalt at en skal bruke tungen til å snakke det beste om alle, dekke over nestens synder og svakheter, unnskyldeham og smykke ham med sin ære. Det som aller mest skal drive oss til dette, er det som Kristus sier i evangeliet, og som han vil også skal omfatte dette budet: Alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! (Mat 7:12).
Dette lærer også naturen oss, når vi ser på vårt eget legeme, som Paulus sier: De lemmer på legemet som synes å være de svakeste, de er nødvendige. De lemmer som vi synes er mindre ære verd, dem kler vi med desto større ære, og dem som vi blyges ved, kler vi med desto større bluferdighet (1Kor 12:22f). Ansikt, øyne, nese og munn er det ingen som tildekker. De trenger det nemlig ikke, for de er i seg selv de mest anstendige lemmer vi har. Men de aller skrøpeligste, som vi skammer oss over, dem tildekker vi med flid. Da må både hender og øyne og resten av legemet hjelpe til med å dekke over og skjule.
På samme måte skal vi alle pynte på det hos vår neste som er vanærende og skrøpelig. Av alle krefter skal vi hjelpe og fremme hans ære, og på den annen side avverge det som kan bringe vanære over ham. Dette er en ualminnelig vakker og verdifull dyd, når en kan unnskylde og ta opp i beste me-ning alt det en hører om sin neste – når det ikke er offentlig kjent at det er noe vondt. Det er også en herlig dyd å kunne forsvare sin neste mot giftige tunger, som streber etter å oppspore og få fatt på noe hos nesten som de kan klandre og tyde og fordreie i verste
mening. Dette er noe som særlig skjer med det kjære Guds ord og dets forkynnere nå i vår tid.
Dette budet omfatter altså en mengde gode gjerninger. De er alle meget behagelige for Gud og bringer med seg et vell av lykke og velsignelse, hvis bare den blinde verden og de falske hellige ville anerkjenne dem. Det er nemlig ikke noe annet i eller på mennesket som kan utrette mer både av godt og vondt på et større felt – i åndelige eller i verdslige saker – enn tungen, til tross for at den er det minste og svakeste lemmet.