«Du skal ikke stjele.» 2Mos 20:15
Nest etter din egen person og din ektefelle er timelig gods det nærmeste. Det vil Gud også ha beskyttet, og han befaler derfor at ingen må tilvende seg noe av det nesten har. Å stjele betyr nemlig ikke noe annet enn å tilvende seg en annens gods uten rett. Dette innbefatter da også allslags fordel som en på nestens bekostning kan ha i handel. Denne lasten er nå utbredt overalt, men den blir så lite aktet på og lagt merke til at det går over alle grenser. Hvis en skulle henge opp i galgen alle dem som er tyver, men ikke vil kalles det, så skulle verden snart bli tom, og det skulle bli mangel både på bødler og galger. For det er som sagt ikke bare det å tømme nestens kister og lommer, som er tyveri. Nei, man stjeler også når man går nestens eiendom for nær på torget, i butikken, vin- og ølkjellere, verksteder, kort sagt, overalt hvor det foregår handel og vandel og man gir eller tar imot penger for varer eller arbeid.
For å gjøre dette klart for den alminnelige mann, så han kan se hvor fromme vi er, skal vi nevne noen eksempler: La oss tenke oss at en tjener eller tjenestepike ikke er samvittighetsfull i huset, men i stedet gjør skade eller lar det skje noen skade som hun kunne ha forhindret. Eller kanskje hun vanskjøtter eller forsømmer herskapets eiendeler av dovenskap, likegyldighet eller ondskap, for å trosse og ergre den herren og fruen hun er ansatt hos. Her taler jeg nemlig ikke om det som skjer ved uhell, uten overlegg. Men der hvor slikt skjer av vond vilje, der kan du i årets løp frata herskapet ditt mange kroner. Hvis det var en annen som hadde tatt fra noen en slik sum, hadde han måttet ende sitt liv i galgen. Men du tør ennå være overmodig og pukke på at du ikke har stjålet, og ingen tør heller kalle deg en tyv.
Det samme er tilfellet med slike håndverkere og arbeidere som bare følger sitt eget trossige hode og ikke vet hvordan de skal få flådd folk nok, og likevel er dovne og gjør dårlig arbeid. Disse er mye verre enn de som egentlig kalles tyver, for dem kan en få satt bak lås og lukke. Hvis en får grepet dem, kan en behandle dem slik at de ikke gjør noe sånt mer. Men disse kan ingen få passet seg for. Det er heller ikke noen som tør vise en sur mine mot dem eller beskylde dem for noe tyveri. Da ville en ti ganger heller finne seg i å tape noen penger. For de som er de første til å bedra meg her, det er naboene mine, de gode vennene mine, tjenerne mine, de som jeg venter meg bare godt av.
Slikt tyveri som dette er også i full gang på torget og i annen handel. Der bedrar den ene offentlig den andre med falske varer, falskt mål, vekt eller mynt. Der snyter han sine kunder med behendige og fine knep og smarte triks. Der lokker han dem til å kjøpe, og besværer, flår og plager dem av hjertens lyst. Ja, hvem kan greie å finne ut eller regne opp alt sånt? Sant tyveri er, kort sagt, det mest alminnelige håndverk, og slike tyver utgjør det største laug på jorden. Og hvis vi betrakter verden – gjennom alle stender – så er den ikke noe annet enn en uhyre og vid stall, full av store tyver.
Ja, en skulle vel tie stille om de små, enkelte tyver, hvis en skulle angripe de store, mektige erketyver, som herrer og fyrster gjør selskap med. De plyndrer daglig ikke en by eller to, men hele landet. Ja, hva skulle det bli av overhodet og den øverste beskytter for alle tyver, nemlig den hellige stol i Rom med hele sitt følge, som har tilvendt seg hele verdens gods ved tyveri, og sitter med det den dag i dag?
I verden foregår det slik at den som kan stjele og røve offentlig, han går fri og blir ikke straffet, men han vil tvert imot bli æret. Imens må de små, hemmelige tyvene som engang har forgrepet seg, bære skammen og straffen, for at de store kan beholde sitt gode navn og rykte. Men de skal vite at nettopp de er de største tyvene for Gud, og han vil også straffe dem etter fortjeneste.
Dette budet er altså meget omfangsrikt, som vi nå har sett. Det er derfor nødvendig at det blir ettertrykkelig framholdt og forklart for den store massen, så en ikke lar dem gå så frie og sikre. Det er nødvendig at en alltid stiller Guds vrede for øynene på dem og innprenter den. Og dette må vi preke – ikke for de kristne – men aller mest for skurker og bedragere, skjønt det vel var rimelig at dommeren, fangevokteren eller bøddelen skulle preke for slike. Derfor må enhver vite at han – under trussel om Guds unåde – ikke bare må la være å skade sin neste, ta fra ham noen fordel eller vise falskhet eller ondskap i handel og vandel. Nei, han må også i troskap bevare hans gods og fremme og vareta hans nytte, især hvis han får lønn og kost for det.
Den som nå er gjenstridig og forakter dette, han kan vel gå fri og slippe unna øvrigheten. Men Guds vrede og straff vil han sannelig ikke unngå. Og selv om han fortsetter i tross og overmot en lang tid, så vil han til slutt bli en landstryker og tigger, og plager og ulykke vil komme over ham. Og han som skulle ta vare på sin herres og frues gods, går isteden bort og fyller sin hals og buk, tar sin lønn som en tyv, og lar seg attpåtil ære som en godseier. Og i tillegg til det, er det mange som også setter seg opp mot sine herrer og fruer og bare med nød og neppe viser såpass kjærlighet og tjenestevillighet mot dem at de prøver å hindre skade.
Men legg merke til hva du vinner med det! Når Gud engang hjelper deg til å bli din egen herre og få hus og hjem, så vil det bli din egen ulykke. Da kommer alt sammen igjen og blir gjengjeldt mot deg, slik at der hvor du har tatt eller gjort skade for en krone, der må du ut med tretti.
På samme måte skal det gå med håndverkere og dagarbeidere. Av dem må vi høre og døye en utålelig frekkhet. De oppfører seg som om de var herrer over andres eiendom, og enhver må pent gi dem så mye som de forlanger. Men la dem bare flå så lenge de kan! Gud vil imidlertid ikke glemme sitt bud. Han vil nok lønne dem etter fortjeneste, og henge dem – ikke i en grønn grein, men i en tørr galge. De vil aldri bli lykkelige eller oppnå noe godt i sin livstid.
Hvis det hadde vært et velordnet styre i landet, så kunne en snart holde styr på og få bukt med slik frekkhet. I det gamle Rom tok man straks slike ved vingebenet, til et advarende eksempel for andre.
Den samme lykken skal møte alle dem som gjør det åpne, frie torget til et ordentlig røverreir, hvor de daglig bedrar de fattige og lager ny plage og dyrtid. Enhver bruker torget etter eget forgodtbefinnende, og pukker på at han har full rett til å selge varene sine så dyrt han vil – uten at noen skulle blande seg opp i det. Men vi vil rolig se på dem og la dem flå, bedra og ta overpriser, mens vi stoler på Gud. Når de i lang tid har flådd og skrapet sammen, vil han uttale den velsignelse over dette at kornet skal ødelegges for dem i laden, ølet i kjelleren, husdyrene i fjøset og stallen. Ja, hvis de bedrar eller snyter noen for en krone, så skal det bevirke at hele formuen blir fortært av rust, så de aldri får noen glede av den. Vi er jo daglig vitne til at slikt går i oppfyllelse. Vi ser at det ikke er noen lykke med gods som er stjålet eller tilvendt på uærlig måte. Hvor mange av dem er det ikke som skraper sammen både dag og natt, men ikke blir en øre rikere? Og selv om de får samlet sammen en del, så får de så mange plager og ulykker at de ikke kan nyte det med glede eller la barna sine arve det. Men siden ingen bryr seg om dette, men fortsetter som om det ikke kom oss ved, så må Gud hjemsøke oss på annen måte og lære oss hva som er rett og riktig. Det gjør han på den måten at han velter på oss den ene skattebyrden etter den andre eller ber en flokk soldater til gjester hos oss. På en time har de tømt både kister og punger, og de gir seg ikke så lenge det er ett øre igjen. I tillegg viser de sin takknemlighet ved å herje hus og gård og skjende og myrde kone og barn.
For å si det kort: Hvis du stjeler meget, så vær helt sikker på at det skal bli stjålet enda mer fra deg. Og den som røver og tilvender seg noen vinning, han skal pent få tåle at en annen driver det samme spillet med ham. Siden da enhver røver og stjeler fra den andre, så skal du vite at Gud er en mester i den kunsten å straffe den ene tyven med den andre. Hvordan skulle en ellers kunne skaffe galger og rep nok?
Den som nå vil la seg si, han skal vite at det er Guds bud, og at det er Guds vilje at de ikke skal holdes for spøk. For selv om du forakter, bedrar, bestjeler og utplyndrer oss, så vil vi sikkert likevel kunne greie oss, og vi kan også tåle ditt overmot. Vi vil finne oss i det, og etter Fadervår forlate og tilgi. Vi vet nemlig at de fromme i alle tilfelle får nok, og at du skader deg selv mer enn andre.
Men ta deg i vare når det kommer fattigfolk, som må leve fra hånd til munn, slik som mange må gjøre nå. Hvis du oppfører deg akkurat som om alle måtte leve av din nåde, og flår og utpiner dem til siste øre, så går de fra deg elendige og bekymret. Dem som du skulle gi og dele med, avviser du i ukjærlighet og overmot. Disse fattige har imidlertid ingen de kan klage til, og derfor skriker og roper de mot himmelen. Derfor må du ta deg i vare, sier jeg enda en gang, som for djevelen selv. Slike sukk og rop er nemlig ikke å spøke med. De har en vekt som vil bli for tung både for deg og for hele verden. For de vil nå opp til ham som tar seg av de stakkars bedrøvede hjerter og hevner det vonde som blir gjort mot dem. Men hvis du forakter og trosser dette, da får du selv se hvem du får på halsen. Hvis det viser seg at du har hell og lykke med deg, så kan du skjelle ut Gud og meg for verdens største løgnere.
Vi har formant, advart og avverget nok. Den som ikke vil bry seg om det eller tro det, ham lar vi gå, inntil han selv får erfare det. Likevel må en gjøre dette forståelig for ungdommen, så den kan passe seg og ikke følge etter den gamle, ustyrlige massen. En må få ungdommen til å ha Guds bud for øye, så Guds vrede og straff ikke skal komme over dem også. Vi har ikke plikt til annet enn å si fra og refse med Guds ord. Men å holde styr på slik offentlig ondskap, det skal fyrstene og øvrigheten gjøre. Den skal ha både øye og hjerte for å skaffe og opprettholde orden i allslags handel og kjøp, så fattigfolk ikke skal plages og trykkes, og den selv ikke gjøre seg delaktig i fremmede synder.
Dette får være nok sagt om hva det er å stjele. En må ikke avgrense meningen med dette budet, men la det gjelde hele forholdet til vår neste. Vi vil gjøre her som vi gjorde med de foregående bud, og sammenfatte det hele i noen få ord: I det sjuende bud blir det for det første forbudt å gjøre skade og urett mot nesten ved å forkorte, forminske og unndra gods og eiendom – hvilken måte det enn skjer på. Heller ikke skal en tillate eller gi anledning til slikt, men tvert imot avverge og hindre det. På den annen side blir det befalt å fremme og sørge for nestens beste, og hjelpe, låne og dele med både venner og fiender som er i nød.
Den som nå søker og ønsker å gjøre gode gjerninger, han vil her finne nok av gjerninger som er kjære og behagelige for Gud. De er også benådet og overøst med den herlige velsignelsen at vi skal få igjen i rikt monn det som vi gjør til nytte og gagn for vår neste. Det samme lærer også kong Salomo i Ord 19:17: «Den som forbarmer seg over den fattige, låner til Herren, og Herren skal gjengjelde ham hans velgjerning». Der har du en rik Herre, som du kan stole sikkert på, han skal ikke la deg mangle eller savne noe. Således kan du med glad samvittighet nyte hundre ganger mer enn du kan skrape sammen ved utroskap og urett. Men den som ikke bryr seg om denne velsignelsen, han skal finne nok av vrede og ulykke.
Den store katekisme